Ved første møte låter den niende studioplata til DumDum Boys som en grei, men ganske grå bekreftelse på at maskineriet ruller videre. Riffene er der, soundet låter umiskjennelig, men det ikke lett å få tak på hvordan det egentlig står til. Litt som å møte en gammel venn etter noen år og observere at han har mistet en del hår siden sist, men på den annen side har han åpenbart begynt å trene, slik at han ser både eldre og stammere ut på en gang.
Det skjerpa, litt anstrengte forsøket på å låte som om de ikke de har blitt gamle og softe viser seg etter hvert å være mindre framtredende her enn på comebackalbumet «Gravitasjon»(2006). At det ikke virker slik, skyldes måten plata er bygd opp på. Mens de fleste albumene til DumDum Boys er bygd opp slik at de låter bedre enn de strengt tatt er, er det litt omvendt her.
Med to unntak («Blodig Alvor» og «Pstereo») er vanligvis mye av beholdningen på ei DumDum-plate å finne blant de fire første sangene. Blant de fire siste sangene er det gjerne, med samme unntak, tilsvarende lite å hente. Dessverre har det blitt en stadig vanligere måte å sette sammen plater på for mange artister.
Her er det nesten omvendt. Mens første del av «Tidsmaskin» låter solid, litt forutsigbart og sjelden veldig interessant, byr siste del av plata på det feteste refrenget og noen av de mest vitale eller saftige sangene de har levert dette tiåret. Aslak Dørums sanger har støttet godt melodiøst opp om en ujevn Kjartan Kristiansen på de siste platene. Her står Dørum for et par av de svakeste og mest klisjépregede sangene. Til gjengjeld skrur han til mot slutten med platas feteste refreng i «Nådeløs» som bærer alle tegn på et kommende konsertfavoritt, etterfulgt av «En vakker dag», ikke så langt fra «Hagelangs»-klassen.
At Kjartan Kristiansen har begått flere mer enn solide sanger enn på et DumDum-album på lenge, gjør at plata vokser seg sterk. Bandet har knapt hørtes mer gitarbasert ut, men lånte tangenter og blås gjør seg. «Gutten i røyken» åpner godt mellom grunge og bluesrock, mens «Element» har noe av den lette, oppløftene energien bandet hadde før de ble massive med «Splitter Pine».
Tekstmessig vasser Kristiansen og Dørum i det som har blitt et slags DumDum-språk med fortettede, litt hemmelige bilder og koblinger som låter mer tøft enn klart, men på sitt beste gir en egen mening i møte med musikken og Prepples levering. Det gjelder særlig tittelsporet, hvor seig, stemningsfull gitarrock omhyller den strammeste, mest uttrykksfulle teksten på plata.
Etterfulgt av finale med den spooky, vindskjeve westenballaden «Smoking», den rareste, mest originale, lekne og vitale sangen på albumet, trekker gjengen under tvil det lengste strået likevel. «Du ser så lost ut i smoking», heter det refrenget som viser at DumDum Boys anno 2009 kan mer enn å være muskelsterke skygger av seg selv. Selv om det ikke alltid høres sånn ut.
Høydepunkt: «Element» og «Smoking»
