Bruce Springsteen gjorde som alle håpet og ble et av mange høydepunkt under minnekonserten. Han har all ære av han ikke tok oppmerksomheten bort fra det som var sakens kjerne i går kveld.

Få sekunder etter at Hiddy N'Jie hadde nevnt Bruce Springsteens og Steven van Zandts navn på Rådhusplassen i går kveld, kom to velkledde, nesten sjenerte herrer inn på scenen. Springsteen sa at han var beæret over å få opptre og at terroren i fjor var en tragedie for alle oss som elsker demokrati og toleranse. Han tilegnet sangen til familiene som mistet noen de var glade i, og til Oslo.

Hans betagende versjon av «We Shall Overcome» var et godt og smakfullt valg. Sangen som ble gjort kjent av Pete Seeger allerede på slutten av 1940-tallet, ble nærmest en nasjonalsang for den ungdommelige protestbevegelsen sent på 60-tallet og tidlig på 70-tallet. «Here in my heart, I do believe, we shall live in peace some day», sang Springsteen og ga publikum et budskap som både var helt i harmoni med alle andre ytringer på Rådhusplassen og stikk i strid med det hatefulle tankegodset som var terroristens drivkraft.

For tv-serne og de 60-70 000 publikummerne ble nok Springsteen prikken over i-en på Rådhusplasssen. Men han endret på ingen måte den ettertenksomme, anstendige stemningen på plassen. Tydeligvis var han, som den reflekterte stjernen han er, opptatt av ikke å overskygge sine norske kolleger. Det gjorde han heller ikke. Lillebjørn Nilsen fikk publikums fulle oppmerksomhet da han overtok scenen og ga begivenheten en sterk avslutning.

Minnekonserten var NRK på sitt aller beste. Når statskanalen setter inn alle ressurser, kan den fortsatt samle folket, med god programledelse, velvalgte artister med noe viktig på hjertet og en rekke innslag med tyngde. Det var det ettårsdagen handlet om; å samle folket. Hele det siste året har dreid seg om det samme.

I hvilken grad 22. juli endret Norge, er fortsatt vanskelig å si. Det er for tidlig. Men det er ikke naivt å hevde at terrorangrepet har ført til sterkere samhold og økt bevissthet rundt verdier som demokrati, åpenhet og toleranse, til tross for hendelser i sommer som kan tyde på det motsatte.

Mine opplevelser på Utøya i går formiddag og på Rådhusplassen om kvelden, gjorde at en tanke meldte seg med stadig større styrke: Terroristen oppnådde det stikk motsatte av det som var målsetningen hans. NRKs minnekonsert foran et lydhørt andektig publikum på kanskje 60-70 000 publikummere ble en begivenhet som gikk i samme retning.

Tine Thing Helseth «Mitt lille land» og Lalehs «Some Die Young» var sterke åpningsnumre.

DeLillos fortsatte med en ny sang som fortonet seg som en hymne, med klare ekko av Neil Youngs mer ettertenksomme sanger.

Noen rynket nok øyebrynene da Lars Lillo Stenberg sang «Han sprengte en bombe og dro til en øy/der skjøt han ned unger som om det var gøy». Men fortsettelsen viste at sangen slett ikke var et ubetenksomt hastverksarbeid: «Hver dag kan vi merke/at vi ikke kan forstå».

Marit Larsen økte intensiteten ytterligere med en sterk versjon av Randy Newmans usigelig vakre «I Think It's Going To Rain Today». Teksten var perfekt en slik kveld: «Broken windows and empty hallways/A pale dead moon in the sky streaked with gray/Human kindness is overflowing/And I think it's going to rain today.»

Åsne Sejerstad leste en tekst med observasjoner fra rettssalen, Karl Ove Knausgård hadde skrevet tankevekkende om hva som er norsk kultur etter 22. juli, og Frode Gryttens korte dikt var et sterkt uttrykk for at terroristen mislyktes fullstendig.

Halvdan Siversen og Vinni sang «Sommerfuggel i vinterland», Bjørn Eidsvåg bidro med en ny sang der det heter at «vår uskyld gjekk tapt og kommer aldri igjen».

Mari Boines og Karpe Diems opptredener sørget for at minnekonserten fikk et kulturelt mangfold som sømmer seg Norge anno 2012. En lang dag med et sterkt innhold fikk en god og verdig avslutning.