Forunderlig flashback

Har vi i Flashback Caruso fått vår egen Robert Wyatt?

Svimlende: Flashback Caruso opererer i det svimlende, litt uvirkelige skjæringspunktet mellom det trygge, vakre og noe uhåndgripelig, forunderlig og foruroligende, mener vår anmelder.  Foto: VEGARD SMEVOLL

Saken oppdateres.


Litt av en type, Anders Bjermeland, alias Flashback Caruso. Helt alene på «gutterommet» har den produktive, trondheimsbaserte romsdalingen altså laget og spilt inn dette ambisiøse og forunderlige albumet, det første av to i høst (et tredje er allerede i støpeskjeen).

Der det meste av populærmusikk opererer innenfor nokså strenge rammer, der oppfattelsen vår styres inn på godt opptråkkede stier, er dette mer utfordrende musikk – tidvis så løs i formen at den slipper gjennom maskene. Ikke eksperimentell musikk slik vi gjerne forstår begrepet, i alle fall ikke med tanke på det leirbålvarme, organiske lydbildet og den velbrukte blandingen av freak folk og psykedelia. Men låtene frigjør seg som regel fra vers-refreng-strukturen, og tar form av en slags stream of consciousness-melodiøsitet som bare i glimt tar seg tid til å etablere "fengende" motiv.

Bandnavnet er tatt fra en Faust-låt, Eric Dolphy namedroppes i tekstene, referansene er mange. Men aller mest minner dette meg om Robert Wyatt. Bjermeland og Wyatt opererer begge i dette svimlende, litt uvirkelige skjæringspunktet mellom det trygge, vakre på den ene siden og noe uhåndgripelig, forunderlig og foruroligende på den andre. Han vil aldri bli allemannseie, men når jeg først klarer å peile meg inn på samme frekvens, er det vanskelig å ikke bli berørt, særlig av de fantastiske vokalharmoniene han lager med seg selv.

Samtidig finnes det argumenter for å holde LITT igjen på superlativene. Til tross for at det er lett å sette pris på sangenes løse, nesten flyktige natur, synes jeg han har litt å gå på i forhold til å fange essensen i låtene, mange ideer her hadde tålt å bli spisset. Enn så imponerende enmannsprestasjonen er, vil det kanskje også henge enda bedre sammen dersom bandet han nå har samlet klarer å få den rette kjemien med eksentrikeren.

Mer enn et definitivt statement, kjennes «Volume 1» som den første, pirrende brikken i et puslespill det vil ta år å fullføre. Den dagen det står ferdig, tror jeg fort vi kan ha å gjøre med noe helt unikt.


HØYDEPUNKT: «Sleep With the Moon»

 
På forsiden nå