Spill fra galleriet

Progrock for et nytt årtusen, med lett, kledelig popslør. Men debuten er for ujevn.

Saken oppdateres.

Det starter svært gripende, nesten som en dramatisk dokumentasjon over noen unge menn som prøver å finne en veien ut av et King Crimson-album.

Det er bra nerve, bra spill, bra vokal, bra lyd, temperamentsmessig spenn mellom selvsikker autoritet og ydmyk nerve. Det originale ligger i det lette og smittende poppreget som kjennetegner denne plata på sitt beste.

Trondheimsbandet The Gallery mener kanskje de ikke de er et progrockband. Men det er det de er. I hvert fall blant annet det. Og jeg mistenker bandnavnet for å ha et eller annet med Jethro Tulls «Minstrel in the Gallery» å gjøre.

De jobber med intrikate, av og til litt for dvelende arrangementer, og plata veksler mellom å drives av gitar og keyboard. Til tider er det mektig bra og høres ut som det er litt liv om å gjøre det de holder på med. Men i andre perioder tværes ideene ut, og «Jas Gripen» høres litt for mye ut som et hobbyband. Men både talentet og ambisjonene ser ut til å være til stede, om først fokuset legges hundre prosent inn i bandet og mer livespilling vil skape mer gjennomført energi. Vi kan vel kalle dette en bra start?

 

HØYDEPUNKT: «Painted Black», «Jes Gripen»

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå