Hopper etter seg selv

MUSIKK: Pstereo-aktuelle Cloud Nothings la lista høyt på forrige plate. Nå river de.

Ikke nok godteri: Cloud Nothings-låtskriver Dylan Baldi (t.h.) har senket ambisjonene og skriver enklere låter, noe som bidrar til færre overraskelser, mener vår anmelder. 

Saken oppdateres.

Å være god på konsert og god i studio er to vidt forskjellige ting. Et band som bare er i studio, blir ikke flinke live. Band som kun holder konserter kan få problemer når låtene skal ned på tape.

Pstereo-aktuelle Cloud Nothings har vært høyt oppe etter at de ga ut et av 2012s beste album. «Attack on Memory» var et sjumilssteg fra den lett naivistiske pønkrocken på den selvtitulerte andreplata som kom året før. Siden den gang har bandet turnert kontinuerlig. Ifølge frontfigur Dylan Baldi er ingen av låtene på «Here and Nowhere Else» skrevet i samme land. Han skriver når han har noen minutter til overs her og der.

Det er derfor ikke rart at låtskriveren har senket ambisjonene og skriver enklere låter. Det er heller ikke rart at han av samme grunn lykkes dårligere kunstnerisk denne gangen. Det nye albumet er langt mer ensartet som låtsamling. Det finnes også færre overraskelser i hver enkelt sang. Der pønk, postrock og hardcore gikk opp i en høyere enhet på forrige plate, ligner Cloud Nothings her mer på en streit pønkrockgruppe som inkluderer elementer fra hardcore og noise i låtene sine.

Dette er flinke folk, og det høres tøft ut. Det skulle bare mangle. Men plata som ifølge plateselskapet er både «raffinert og subtil», er ikke det den gir seg ut for å være. Og den er ikke den verdige arvtageren etter «Attack on Memory». Vi får håpe den kommer neste gang.

Høydepunkt: «Psychic Trauma»

Anmeldt av MORTEN S. SMEDSRUD

 
På forsiden nå