Nettleksikonet Wikipedia skriver følgende om mot: «Mot er en persons eller gruppes evne til å være modig, uredd og våge å utfordre seg selv til noe som vanligvis utløser angst, frykt, smerte, risiko, usikkerhet eller intimidering. Begrepet knyttes til selvtillit og en evne til å vise djervhet.»

Så hva har egenskapet «mot» med spillet «Dark Souls» å gjøre? Alt, faktisk. Du forstår, «Dark Souls» er ikke som andre videospill. Ikke i det hele tatt. Mennesker flest spiller videospill ( i likhet med TV, film, musikk etc.) for å bli underholdt. «Dark Souls» har ingen ønsker om å være underholdende. «Dark Souls» er ute etter å knekke deg på de mest grusomme og nådeløse måter som finnes. Dette er et spill som på alle mulige måter best kan beskrives som «ufattelig vanskelig». For i likhet med sin forgjenger «Demon's Souls» ( terningkast 6 i KulturAdressa), er også «Dark Souls» et spill som møter deg med et foraktfult flir og etterlater deg fylt av en grenseløs avmakt. Men «Dark Souls» er samtidig et spill som kan gjøre deg ekstatisk av lykke og euforisk av dine egne prestasjoner. Dette kun da om du godtar å møte spillet på spillets egne betingelser. I tillegg til en solid porsjon mot. «Dark Souls» er også et spill som gir deg en enorm følelse av isolasjon. Du er alene og hele verden hater deg. Kun det snedige online-systemet der du kan se skygger av andre spillere og muligheten til å tilkalle hjelp for de tøffeste bossene, stagger denne overveldende ensomhetsfølelsen når det butter mot som verst.

I 2009 kjøpte jeg en amerikansk import-kopi av «Demon's Souls» flere måneder før spillet ble lagt ut for salg i Europa. Jeg overdriver ikke når jeg nå sier at spillet tok over livet mitt. Aldri før hadde jeg opplevd en spillverden så levende, så fullstendig altoppslukende som denne mørke fantasiverdenen fra Japan. From Softwares tolkning av europeisk middelalder krysset med grotesk japansk fantasi var noe hverken undertegnede eller andre i bransjen hadde opplevd før. «Dark Souls», fra 2011, på sin side, er en videreutvikling av dette universet. Denne gangen større, mørkere, farligere og vanskeligere enn forgjengeren.

Historien i spillet kan oppsummeres slik: du kastes i en mørk fangekjeller, etter å ha klart å rømme blir det deg fortalt at du er den «utvalgte» og at du skal du skal ringe i to klokker. Hvor disse klokkene er, hvorfor du skal ringe i dem og hvem du selv er, blir aldri forklart. Ikke engang om det hører med en «lykkelig slutt» ved historiens slutt ( hint: «Dark Souls» er ikke i happy ending -bransjen).

«Dark Souls» er i utgangspunktet et spill som hører hjemme i action-RPG -sjangeren. Du slåss mot fæle demoner og andre monstre i en dyster fantasi-setting hvor du også oppgraderer våpen og utstyr, samt sanker erfaringspoeng. Sistnevnte i form av sjeler fra dine falne fiender. Disse er spillet valute og kan brukes til alt. Dør du før du rekker å bruke opp dine oppsamlede sjeler så mister du dem for alltid og må starte på nytt. Det må du forresten også gjøre hver gang du dør - noe du vil gjøre om og om og om igjen. For hver eneste fiende, hver eneste skritt du tar i denne verdenen er er en gåte som må knekkes. Kampsystemet, enten du velger å bruke magi, kniver, økser, sverd, spyd eller hva det nå måtte være, er unikt i spillsammenheng. Alt føles så riktig. Hver slag med sverdet eller hugg med øksa byr på akkurat den tyngden som det ville ha gjort i den virkelig verden. Det krever en viljestyrke av stål og en engels tålmodighet å bare komme seg gjennom det aller første området i denne enorme verdenen. Regn med å bruke timer av ditt liv uten tilsynelatende noe som helst framgang. Men så skjer det da, at alt liksom «klikker» på plass. Spillets kode knekkes og det som før virket som en umulighet hindring nå plutselig famstår som kun en liten hump på veien. Det er da forelskelsen er et faktum. «Dark Souls» har kommet inn i blodet ditt og alle andre spill framstår som fantasiløse og likegyldige. Med hånden på hjertet; «Dark Souls»  var den største spillopplevelsen i mitt liv i 2011. Det er den fortsatt.

Så hva er nytt i denne «Remaster» -utgaven? Egentlig ingenting. Du finner skarpere teksturer, flere detaljer og en helt ny måte å vise lys og skygger på. Bortsett fra at alt ser langt bedre ut enn versjonen fra forrige generasjon, så er «Dark Souls - Remastered» nøyaktig den samme opplevelsen som før.

Vent litt. Glemte du ikke noe nå?

Jo, det gjorde jeg så visst. Der 2011-versjonen spilte som den berømte lusa på tjærekosten med bildeoppdateringer helt ned i 10 frames per sekund, så kan denne versjonen friste med hele 60 bildeoppdateringer. Og det gjelder også Blighttown. Hurrah meg rundt, sier jeg da, for nå er spillet perfekt.

Tidenes beste videospill? Det var det i 2011 og det er det fortsatt.