Storesøster ser deg

«Bioschock 2» har blitt den oppfølgeren vi hadde håpet på - og enda litt til.

Saken oppdateres.

BIOSHOCK 2

Xbox 360 / PC / PS3

Aldersgrense: 18 år







2007 var et særdeles godt spillår. Ikke minst takket være Irrational Games` fabelaktige «Bioshock». Et stykke interaktiv kunst, som på mange måter det første i sitt slag, tok historiefortellingen i spill et syvmilssteg videre. «Bioshock» var en milepæl i spillverdenen.

Lagt til en litt skrudd versjon av året 1960 spilte du som en navnløs hovedperson som etter en flystyrt ute i det åpne havet havnet i en undersjøisk by. Byen som hadde fått navnet Rapture, var designet av mangemillionæren Andrew Ryan og fungerte som et utopisk paradis der genspleising og tukling med DNA var hverdagskost. Slutten på historien var mildt sagt forbløffende og «Bioshock» var et av de få spillene der både publikum og presse var enige om at en eventuell oppfølger ville føles unødvendig.

Tre år senere så er denne «unødvendige» oppfølgeren her og heldigvis så viser utviklerne i 2K Marine at vi alle tok feil. «Bioshock 2» er på mange måter et bedre spill enn forgjengeren, men kanskje ikke på den måten det helst bør være det.

Du spiller som prototypen på en Big Daddy. Et hulkende metallkledd beist, og kun en liten skygge av din tidligere menneskelighet er intakt. Utstyrt med en drøss eksperimentelle våpen og en rikholdig arsenal plasmider ( mental krefter) så må du avsløre sannheten om deg selv og din fortid. Det har gått ti år siden du brutalt ble myrdet av psykologen Sofia Lamb, en kvinne som nå styrer undervannsbyen med jernhånd. Det tidligere så anarkistiske samfunnet har blitt omgjort til et diktatur og byen forfaller. Klaustrofobien over å befinne deg i et glasshus på havets bunn er til stede gjennom hele spillet.

Sentralt i denne historien er Big Daddys motstykke - Big Sister. Disse superraske og fryktinngydende skapninger dukker kun opp i regisserte øyeblikk, men for noen øyeblikk. Om du syntes det å ødelegge en Big Daddy i orginalspillet var tøft så bare vent til du møter en av disse skapningene.



Letingen etter Big Daddy og Little Sister var et av høydepunktene i «Bioshock». Men til tross for at kampene som utspant seg var både neglebitende spennende og ikke minst utfordrende så ble aldri forholdet mellom disse to skapningene godt nok integrert i hovedhistorien. Heller ikke her. Big Sister føles litt mer som en «attpåklatt» en karakter som både er sterkere og raskere enn alle Big Daddy`s - bare fordi en oppfølger må topp det som har kommet før.

Et annet ankepunktet mot «Bioshock 2» er at historien på ingen måte er like overraskende og orginal som i det første spillet. Til gjengjeld så er både grafikkmotor, kampelementer og grensesnitt finjustert. «Bioshock 2» er på alle sett og vis et singleplayer-spill, men her er det lagt ved en multiplayer-modus også - forøvrig laget av Digital Extremes, gutta bak «Unreal Tournament», uten at dette gjør noe særlig fra eller til. Multiplayer i «Bioshock 2» er dønn standard greier, for å si det slik.

Lot du deg begeistre over «Bioshock» i -07 så er denne oppfølgeren et «must». Er du derimot ukjent med Raptures fantastiske undervannsverden så bør du ikke starte her. Kjennskap til forhistorien er i dette tilfellet en nødvendighet for å få fullt utbytte av spillet.

En svært sterk femmer.





OPPTUR: Gåsehud og skrekkblandet fryd i dette gjensynet med Rapture.



NEDTUR: Ikke like fantasifull og innovativ som forgjengeren.

 
 
På forsiden nå