Sinnataggen er tilbake

SPILL: Å, Kratos, du Kratos. Når skal du lære å mestre det eksplosive sinnet ditt? Ikke ennå tydeligvis.

Sinne mestring: Hadde Kratos vært født i 1979 e. Kr. i stedet for år 1979 f. Kr., hadde han garantert blitt tvangssendt på sinnekurs. 

Saken oppdateres.

Seks spill på åtte år. Det er farlig nær det vi kaller «overkill» det. Ikke like stort tempe som «Call of Duty», men likevel. Det er noe med Kratos og «God of War» -serien som gjør at du blir fort mett på den greske mytologien.

Nuvel, årets «God of War» er en prolog til det første spillet i serien. Vi følger halvguden Kratos i en tidsperiode like etter at han myrdet familien sin, men før hendelsene i «God of War» fra 2005.

Har du spilt et spill i denne serien fra før så vet du hva du får denne gangen også. Ja, det er et knakende godt action-spill og grafikken er til tider så imponerende at du blir sittende å måpe, men selve spillet er liksom bare «business as usual».

Kratos er like eitrande sinna her som alltid. Greske guder og gudinner flyr veggimellom når Kratos tar fatt på sin hevnegjerning. Blodig, men som alltid det hele er så overdrevent at det er umulig å føle seg støtt på noen som helst måte.

Nytt av året er et forsøk på å gi serien multiplayer. Denne fungerer egentlig helt OK. Du gjør det samme som i singleplayer, men i stedet for datastyrte motstandere så er det virkelig mennesker du sloss mot. Om denne multiplayeren har livet rett eller om den bare vil visne henn etter noe måneder vil tiden vise. Så langt så har den nyhetens interesse, men ikke nok innhold eller dybde til å holde på oppmerksomheten særlig lenge.

 
På forsiden nå