Dra til Valentinlystsenteret! Der er det helt vilt. Det er rene mafiaen.
Mannen i 70-årene trykker på skjermen, og saldoen, som for et par minutter siden var rundt 170 kroner, krymper i takt med selvbildet. Dagsgrensa på 600 er straks nådd. Tålmodigheten likeså.
– Nei, det går vel som det alltid går, dette. Kampen mot overmakta. Nå er det slutt. Huff.
22000 personer anses som «problemspillere» her til lands. 89000 er i risikosonen. Tallene er lavere enn på flere år, men i takt med at de blir færre, øker skammen. I kroker bak nedstøvede blader og kaffeautomater i kiosker på nedleggingstruede kjøpesentre, i lyssky bingolokaler med innganger uten skilt og ikke minst – på javabaserte kasinoer i de skumlere pengeslukende delene av internett.
Men noen står på barrikadene og kjører fremdeles «old-school». De spiller på spilleautomat. De er siste skanse.
Storgambleren
Han tar dagens VG under armen og fisker frem bilnøklene før han rusler ut på parkeringsplassen på Migosenteret på Hallset. Om han kan stille på et bilde? Nei, det kommer ikke på tale!
– Nei, nei, nei! Kona må aldri få vite dette. Hun tror jo jeg spiller oss fra gård og grunn.
– Gjør du det?
– Nei, og dessuten er det jo min pensjon det går utover. Men de på Valentinlyst spiller hardt! Der ryker det nok noen pensjoner i måneden, ja. Jeg har vært der et par ganger. Det er en storgambler der. Jeg har sett ham flere steder i byen også. Det er mannen dere vil ha tak i! Ryktene sier at han har 12–13 spillekort ... Litt av en type ...
– Hvordan ser han ut?
– Å, tro meg, du skjønner at det er ham når du møter ham ...
Færre automater
Det er nå åtte år siden forbudet mot gevinstautomatene kom. Et spetakkel uten like fulgte i kjølvannet av en lang politisk dragkamp om levegrunnlaget til kiosker, foreninger og frivillighetsorganisasjoner landet over.
– Ja, omsetningen er gått drastisk ned siden de gamle automatene forsvant, bekrefter seniorrådgiver Rune Timberlid (bildet) hos Lotteritilsynet.
I toppåret 2005 omsatte de insisterende, blinkende og høyreiste skjønnhetene for 27,7 milliarder kroner, og maskinene slukte over fem milliarder i ren profitt her til lands. I løpet av perioden fra 2007 til 2009 fikk Norsk Tipping derimot et regulert monopol på å tilby denne typen automatspill via sine nye Multix-maskiner. I fjor spilte nordmenn «kun» bort 790 millioner med en omsetning på 9,8 milliarder på disse.
Selv de som bruker å rope høyest – de spilleavhengiges interesseorganisasjon Spillavhengighet Norge – ser ingen grunn til å rope varsko nå.
– Vi har ikke mange henvendelser angående automater, sier nestleder Unni Bergsvenkerud (bildet).
Mannen Aina
I kiosken på Valentinlystsenteret sitter to eldre menn på hver sin krakk, med tre ensomme Multix-automaters avstand.
Mennene ser så ordinære ut at det levnes lite håp om at en av dem er den beryktede «storgambleren».
Vi setter oss rolig ned ved den ene og sier vi skal skrive en reportasje om folk som spiller på spilleautomatene.
På spilleskjermen hans står det «Hei, Aina!».
Den tilsynelatende fredfulle mannen løfter hånden sin og tar frem pekefingeren. I en skjelvende bevegelse vifter han den foran ansiktene våre, og med en stotrende stemme får han presset frem noen ord.
– Nei, nei, nei ... Ikke. Nei, nei, nei ...
Fortumlet avslutter han spillet og rusler ut –og inn i ukjente avkroker av Valentinlystsenteret.
I øyekroken registrerer vi at den andre mannen, i hjørnet av kiosken, krøker seg sammen som om han vet at noe astronomisk tungt er i ferd med å treffe ham og pulverisere det siste han har igjen av verdighet.
– Eh, kremt?
Vi prøver en varsom tilnærming denne gangen.
– ITJ SNAKK TE MÆ!!
Han snur seg brått før vi får sagt et ord, som en hvesende katt som beskytter sine små.
Den hissige gryntingen avtar i det fjerne idet også han tusler bort fra automatkroken.
Nå er det kun tomheten igjen.
Nederst på rangstigen
Klokka er rundt klokken 13 på ettermiddagen, og det begynner å røre på seg i motsatt ende av lokalet. Det er lunsjtrav på Bjerke, og fire herrer er i ferd med å komponere dagens bong.
Om de spiller på automat? Ikke faen heller!
Om det er kun ti meters avstand fra travkroken til automatene, så er det milevis mentalt.
– Lykkejegere, det er det de er! Det hender noen av dem kommer bort hit og kjøper seg en ferdigutfylt bong. Men de ser jo bare på det som et lodd. De ser ikke på løpene engang ...
Mannen med brillene hengende rundt halsen rister på hodet. Han legger ikke skjul på at det er et klasseskille i spillmiljøet. Greit nok, travsporten er skitten og uglesett, men om det er noen som er under på rangstigen, så er det automatspillerne.
– Det finnes kanskje de som er gode på det også, men trav er i større grad et kunnskapsspill.
Forklaringen på hvorfor den ovennevnte automatmannen heter Aina får vi brått en forklaring på.
– De sjonglerer med kortene. Driver og låner og spiller på hverandres kort dersom dagsgrensa er nådd. De tøyer nok noen grenser der borte, sier han og skuler bort på spilleautomatene.
– Føler på tabuet
Tabuet. Stigmatiseringen. Fordømmelsen. Skammen.
Det virker nesten lettere å komme ut av skapet som homofil mannlig fotballspiller, kvinnelig pornobruker eller seriemorder, for den saks skyld, fremfor å innrømme at man spiller på automat hver dag.
– Det er klart man føler på det. Man ønsker ikke at naboen skal få vite at vi står her og spiller. Du får ikke skrive navnet mitt. Det er så spesielt at mange kjenner det igjen.
Et eldre ektepar fra Malvik har nettopp funnet plass ved en av automatene. Mannen har for anledningen slått opp de påklipsbare solbrilleglassene og forklarer grunnen til at kona er redusert til tilskuer for anledningen.
– Pengene går for fort hvis hun spiller. Hun blir lett revet med.
– Hånstaur! Det er du som er spilleren av oss to, svarer hun kjapt, før latteren fra dem begge danner et unisont tostemt klangspråk. Dette har de åpenbart diskutert og ledd av mang en gang før. Du vet, et sånt tilbakevendende felles tema, som alle ektepar utvikler etter mange gode og dårlige år sammen.
– Så, vinner man noe på disse automatene?
– Nei, nei. Dette gjør vi mest for gøy og for å få tiden til å gå. Ren underholdning, svarer de to.
– Dessuten er det ikke mulig å spille seg helt blakk på disse, så det er ikke noe problem.
I dagens system har hver spiller en månedlig grense for pengebruk på 2500 kroner, og maksgevinst per runde er på 1500 kroner. Tilbakebetalingsprosenten til spillerne er rundt 90 prosent. Multix-automaten tilbyr alt fra klassiske «få tre like» til rulett og blackjack. I 2005 var det utplassert over 5000 gevinstautomater i Norge – nå står det rundt 2850 Multix-automater ute og 1490 Belago-automater i bingohaller.
Ektemannen savner de gode, gamle dagene, da mynt- og seddelautomatene sto på ethvert hjørne. De kunne man jo også vinne flere tusen på.
– 20-kroning, 10-kroning, 5-kroning og 1-kroning! Sedler! De tok alle sortene, de automatene, sier han lyrisk.
– Jeg savner lyden av klingende mynt. Det var mye bedre før. Vi fikk tilbake litt av den gamle følelsen på Kielferja. Der var det mange av disse enarmede bandittene, der man fysisk må dra i en spake. Det er noe annet.
– Ja, der vant jeg 500 euro, skyter kona inn. – De ligger fremdeles hjemme i kommoden, de!
De to titter på hverandre da vi spør om å få ta et bilde.
– Jo, ok, da. Hva er det egentlig å være redd for?
Tumulter i spillekroken
Fotografen tar opp kameraet og knipser et par bilder av ekteparet foran spilleautomaten.
– Neeeei! Slutt! Kutt ut det der! Vi vil ikke ha dere her!
Mannen i hjørnet er tilbake. Selv ikke forsikringer om at han ikke er med på noen bilder hjelper. Betjeningen kommer løpende til og lurer på hva det er som skjer. Det blir tilløp til tumulter. Etter å ha pakket bort kameraet, kjøper vi oss et spillekort og fyller på 200 kroner. Ikke det at vi er avhengige, altså, men nå trenger vi en pust i bakken.
Vi tar noen runder med Jungle Bucks – et spill fra jungelen med sleipe slanger, sinna neshorn og jokerapekatter. Ikke ulikt virkeligheten. Der vi har fått rollen som den sleipe slangen. Like bortenfor høres hvisking: «De lusker rundt her, ikke snakk med dem.»
Mannen i hjørnet har fått tilhørere og predikerer. En eldre dame med rød leppestift ser bort på oss og rister sakte på hodet før hun går ganske raskt ut døren. Ekteparet som tidligere stilte på bilde er også overbevist. De trekker seg.
Kona sier hun går i bilen og venter på ektemannen.
– Ja, jeg kommer straks, sier han.
Omtrent 40 minutter senere labber han ut av senteret.
Automateksperten
«Charles» er den eneste som vil prate nå.
– Jeg kjenner til de fleste her. De eldre taper mye penger. Det er derfor de er redde. Så du hun dama som gikk nettopp? Hun lurte av meg 250 kroner fordi kortet hennes var tomt. Hun «sweet talka» meg, og jeg lot henne spille ...
– Kommer du til å kreve pengene tilbake?
– Nei, du vet. Hun er avhengig. «It's robbery», sier han på gebrokkent engelsk.
«Charles» kom til Norge fra den sørlige halvkule for 25 år siden. Arbeidsledig og selvutnevnt «automatekspert». Hver dag følger han med på når andre spiller og slår til så fort han tror en maskin er klar for storutbetaling.
– I can beat the machine! En gang så jeg en mann tape 7000 kroner på en maskin, før jeg tok over og vant 15000 kroner.
Stolt forklarer han og viser på skjermen. 200 kroner blir raskt til 70 kroner, før han tar ut kortet.
– Du vet, de har kamera inne i maskinene, så de kan se deg. De vet hvordan du spiller.
– Det er vel kun din egen teori?
– No, no! It's a fact!
Videre forklarer han at han spiller på automatene for å dekke en bot han har fått av politiet. Han trenger 10000 kroner.
– Jeg ble politianmeldt for drapstrusler av en kvinne som ville ligge med meg. Da jeg sa nei, hevnet hun seg ved å anmelde meg.
Han forsvinner i et par minutter før han kommer tilbake.
– Nå har jeg ringt banken min og spurt om å få flere penger, men de sa nei. Hadde jeg bare hatt mer penger å spille for, hadde det vært lettere å vinne mer også, forklarer han.
Han forteller historien om den gangen strømmen på automaten gikk akkurat idet han hadde vunnet storpotten, og om hvordan betjeningen nektet å hjelpe. Han forteller om den gangen han og ekskona vant 5,2 millioner i Lotto, men at hun stakk av med alle pengene. Om den gangen Nav ba ham om å kvitte seg med bilen på grunn av hans dårlige økonomi. Om den gangen myndighetene ville ha ham innlagt på mentalsykehus.
– Det er synd på dem. De eldre. De taper så mange penger, gjentar han.
Bare ett trykk til
«Astrid» (76) har funnet plass ved automatrekken nå. Som så mange ganger før. Forklaringen på hvorfor hun spiller, er enkel.
– Det er ensomheten. Jeg er ensom. Det er nok ofte årsaken for flere i min alder. Dette er sosialt, og jeg treffer folk jeg kjenner, sier 76-åringen, som bor på Valentinlyst.
Alpelue, kåpe, ungdommelige briller. Smått bohemsk i stilen. En avvæpnende lavmælt stemme, som plutselig skjærer gjennom kjøpesenterets evinnelige summing av stemmer og knirk fra fulle handlevogner.
– Oi, nå ble jeg sjokkert!
Hun lyser opp. Retter seg opp på stolen, som hun har sunket stadig lengre ned på den siste halvtimen.
250 kroner i gevinst. Det er dagens klart største vi har observert så langt.
– Det virker som om det kanskje er din dag i dag?
– Ja, tenk om det kunne vært det! Men de skal vel ha tilbake pengene ... Jeg skal ta ut pengene når jeg er på 200 blank. Da har jeg i alle fall gått i null i dag.
Det ville nok barna likt å høre.
– De liker ikke at jeg spiller så mye. De tror jeg spiller bort alle pengene mine. Men noe moro må man få lov til å ha, mener jeg.
Idet vi forlater kiosken har hun spilt seg ned til 125 kroner. Så smeller det igjen. 250 kroner nok en gang!
– Akkurat når jeg skulle avslutte, så vinner igjen, gitt! I dag har jeg skikkelig flaks.
Så trykker hun en gang til.
Selvpålagt spillestopp
Trykke skal ikke Per Eide (53) gjøre på lenge. Han har pålagt seg selv en spillestopp på 100 dager. Nå har han vært uten automatspilling på Byåsen butikksenter i to dager.
– Det går helt fint, det! Jeg vant to ganger 1500 kroner, så jeg tenkte at det var greit å ikke spille dem bort. Derfor førte jeg dem over til konto og sperret spillekortet mitt.
Spillerne kan selv sette inn ønsket sperredato. På automatene kan man teste seg selv om man er i faresonen for spillavhengighet.
«Lyver du for dine nærmeste?»
«Blir du rastløs eller irritert ved forsøk på å begrense eller slutte å spille?»
– Nei, jeg blir aldri irritert, sier Eide like glad.
53-åringen er oppvokst på og bor på Byåsen, men reiser rundt på flere spillesteder omkring i byen. Ute i bilen venter hans gode følgesvenner – to dachshunder.
– De vil ikke ut når det regner. Da later de som at de er syke og ikke klarer å gå.
Hva folk sier om spillingen hans, bryr han seg fint lite om. I løpet av den timen vi henger med Per, så er det flere som hilser på den alltid like blide mannen.
– Selv føler jeg ikke på noe tabu, jeg er ikke typen som bryr seg om sånt. Om noen skulle si noe på det, så svarer jeg heller «bli med og spill», humrer han.
Han spiller også litt på nett, men da aldri om penger. Rundt 200000 nordmenn spilte på utenlandske pengespill på nett i fjor. Vi satset mellom 11 og 15 milliarder og spilte bort 1,2 milliarder, ifølge Lotteritilsynet. 53-åringen er ikke en del av den statistikken. Han sperrer opp øynene.
– Er du gal, man må ikke gi bort kortfinfoen sin på nett. Der spiller jeg kun om poeng. Uansett er det hyggeligere å dra ut for å spille. Da møter man folk. Jeg spiller med små summer, sier den uføretrygdede mannen.
– Jeg blir kvalm!
Små summer er langt fra sannheten når det kommer til byens bingolokaler, hvor de både har Norsk Tippings Belago-automater og egne. Automater som ikke har de samme restriktive grensene som Multix-automatene i kioskene.
– Det finnes spillere som kan svi av 5000–10000 på disse automatene på én dag, sier en av de ansatte ved en av de bortgjemte spillebulene i sentrum. Vi henger utenfor i det folk labber ut for å ta en røyk i ny og ne.
Hun har jobbet i bransjen siden slutten av 70-tallet. Selv tørrlagt bingospiller, som holder seg langt borte fra automatene.
– Det er noen her som spiller altfor mye. Pengene går fort. Selv har jeg kjent den sitrende følelsen av å bare ville spille mer.
– Hva tenker du når du ser summene de bruker?
– Jeg blir kvalm.
En av stamkundene er dønn ærlig på spørsmål om hvordan det går med ham.
– Jeg spiller for flere tusen kroner om dagen. Jeg har gitt opp, jeg er fortapt. Det går nedenom og hjem med meg, sier mannen før han tusler slukøret inn igjen.
Ifølge tall fra Hjelpelinjen er det mange flere som oppgir automatspill via bingohaller som kimen til spillegalskap fremfor Multix-automatene. Ukeadressa har tatt kontakt med ett av byens bingoselskap, men de ønsker ikke at vi møter noen av dem som spiller inne i deres lokaler.
De fremholder likevel at de jobber for åpenhet rundt temaet, men at de frykter et ensidig negativt inntrykk av bransjen dersom journalister slipper inn i lokalene. Selskapets talsperson ønsker heller ikke å bli intervjuet, og understreker at det kommer til å «bli tatt videre» dersom noen sitater kommer på trykk.
Psykolog Pål Fylling Helland (bildet) jobber med å behandle spilleavhengige. Han sier at skammen spillerne føler, kan være til hindring for å søke hjelp.
– Flere sier at de heller sier på jobben at de er alkoholikere eller narkomisbrukere fremfor å fortelle at de spiller bort pengene sine. Det er et ekstremt tabu forbundet med å spille bort pengene sine i dagens samfunn, sier han.
Folk spiller ofte av to grunner, forklarer Helland.
– Actionspilleren spiller for å få et rush, et adrenalinkick man ellers ikke får i hverdagen. Fluktspilleren spiller for å glemme andre problemer i livet. Det blir en slags transe der alt fokus ligger på spillet. Til slutt har man spilt så mye at det eneste som kan redde en, er å spille mer.
På Valentinlyst er den hissige mannen tilbake for tredje gang denne formiddagen.
– Heia, darling!
– Hei, darling!
Nå er han i toppform. Han fyller på spillekortet sitt og flørter med jenta i kassen. De ansatte kjenner ham åpenbart godt. Er han kanskje «storgambleren»?
Han setter seg ned ved den samme automaten.
Denne gangen skal vi la ham spille i fred.