Men la oss ta det fra begynnelsen.
Det var mildt sagt en tilfeldighet at vi befant oss på et kjøkken på Ekne i Levanger kommune. Fire menn og en kasse med gamle veibøker.
Vi skulle kjøre den seksten mil lange distansen fra Ronglan til Ulsberg - som om noen år blir en oppgradert E6 - og ringte Norges Automobilforbund for å sjekke om den tradisjonsrike Naf-veiboka fortsatt ble utgitt.
Vi ble satt over til veibok-redaktør Per Roger Lauritzen.
- Joda, ikke bare er det 90 år siden den første boka kom, men vi har nettopp utgitt ei splitter ny bok, svarte Lauritzen, som stolt la til at det finnes en Naf-bok i minst 700 000 norske biler.
- Men akkurat nå har jeg dessverre litt vanskelig for å snakke, jeg samler nemlig på kajakkopplevelser fra norske kommuner og er akkurat i gang med å padle inn min 403. kommune.
Vi ble enige om å ta en prat litt senere på dagen.
I mellomtida sjekket vi Finn i jakten på ei gammel Naf-bok, og det nærmeste vi kom var samleren Åge Vinje i Ekne. Og da vi senere på dagen ringte Lauritzen for å fortelle at vi var på vei til et sted som heter Ekne for hente ei gammel veibok, ble Lauritzen litt paff.
- Sa du Ekne! Du vil ikke tro det! Jeg er på vei til Ekne for å fotografere Ekne kirke, jeg samler nemlig på kirker også.
Så møtes vi altså hjemme hos Åge Vinje som har hentet et lass gamle Naf-bøker ned fra loftet, mens hans to schipperke-hunder får beskjed om å smile med ørene til fotografen.
- På Finn søker du spesielt etter Naf-bøker fra før 1947. Hvorfor det?
De to samlerne ser dumt på hverandre.
- Er det frekt å spørre om hvorfor?
- Hvorfor? Fordi jeg ikke har dem, selvfølgelig!
- Ok.
Så er vi i gang.
Naf-redaktør Lauritzen sier han samler på alt av oppslagsbøker, spesielt årbøker, i tillegg til nordiske vann og elver. Vinje er på sin side spesielt interessert i gamle kart, «Hvem, Hva Hvor», aviser, plakater, frimerker, gamle brev og postkort, mynter, pass og ID-kort.
I tillegg til postnummer!
- Jeg kommer fra 3222, sier redaktøren.
- Sandefjord, sier Vinje.
Så går samtalen fra postnummer til postnummer, helt til Naf-redaktøren tipser om en kvinne som kanskje er midt i blinken for Vinje:
- Hun heter Torild og er fra Rødberg i Buskerud, sier Lauritzen.
- 3630 Buskerud, sier Vinje.
- Fra 1993 besøkte hun systematisk alle norske postkontor, og fire år senere hadde hun alle de 2148 postkontorene i samlingen sin. Hun har også besøkt alle de nesten 2000 vigslede kirkebyggene i landet, forteller Lauritzen.
- Respektabelt, nikker Vinje som er opptatt av norsk historie, men som også vender blikket mot utlandet.
- Dere så kanskje flagget utenfor her?
- Åland, svarer Lauritzen.
- Riktig. Det der er også litt tilfeldig, sier Vinje.
Da han var tretten dumpet nemlig brosjyren «Likt og ulikt i Norden» fra Norsk Tipping ned i familiens postkasse, og Åge ble så fascinert av bildene fra Åland at han bestemte seg for å besøke den finske øygruppa så fort han ble gammel nok til å kjøre bil. Men Åge kjørte det lenger enn som så. Han tok jobb som pleiemedhjelper i hovedstaden Mariehamn, og etter noen år syntes han Åland var så trivelig at han tjuefem år gammel rett og slett skiftet navn.
Åge Eilert Vinje ble Åge Vinje Mariehamn.
Redaktøren skjønner godt en slik innlevelse, selv har han skrevet et utall bøker, i tillegg til Naf-veibøkene, etter sine mange reiser rundt om i Norge.
Fant Glommas kilde
Da kartverket ga ulike svar på Glommas offisielle lengde, fulgte Lauritzen like godt vannstrengen til han endte opp i et navnløst lite tjern et par hundre meter fra riksvei 705 mellom Aursunden og Stuggusjøen, som etter mye om og men fikk navnet Glåmåvuggetjønn - som naturligvis er nevnt som Glommas øverste kilde i Naf-veiboka.
Lauritzen og en kompis ble også de første til å reise hele den 623 kilometer lange elvestrekningen med kajakk, fra dens øverste kilde gjennom 29 kommuner og fire fylker.
- Veien blir til mens du padler, smiler veibok-redaktøren og nikker mot et severdighetsskilt Åge Vinje Mariehamn har spikret opp på garasjeporten.
- Jeg må vel vurdere å ta med «Åland-konsulenten på Ekne» i neste utgave av Naf-boka, smiler Lauritzen og overrekker samleren et eksemplar av sin nyeste veibok, mens veiboksamleren gir redaktøren visittkortet - «Tusenkunstner Åge Vinje Mariehamn. Jack of all trades, master of none» - og tipser om en bortgjemt kirkegård i nabolaget. I løpet av samtalen har nemlig Lauritzen avslørt at han også samler på kirkegårder.
- Men du vet ikke tilfeldigvis om et sted i Trondheim sentrum hvor jeg enkelt kan parkere bilen og sette kajakken på vannet?
- Hvordan det?
- Jeg må en kjapp tur ut til Munkholmen før jeg kjører hjem til Asker hvor min kone venter.
- Hvorfor må du en kjapp tur ut til Munkholmen?
- Fordi jeg samler på fyrlykter også!
Så pakker Åge Vinje Mariehamn bilen for enda en reise til Åland, og sender med oss Naf-boka fra 1979 fordi den er en av hans favoritter.
Med baconpølse bygges landet
Noen kilometer fra Ekne kjører vi inn på E6 ved Ronglan, hvor en delvis fire felt bred motorvei helt til Ulsberg skal stå ferdig om noen år.
LES OGSÅ: Her er en detaljert plan for den nye E6
Gjennom Åsen sentrum kjører vi forbi et falleferdig museum, og i vinduet til en stengt antikvitetshandel henger et enkelt, men interessant, skilt: «Beklager».
Inne på Esso Åsen er det mer liv. Stasjonen ligger for øyeblikket på andreplass i månedens baconpølsekonkurranse, og pokalen like ved pornobladene forteller at stasjonen for et par år siden solgte flest boller av alle Esso-stasjonene i Midt-Norge. Nå skal trafikken melkes for alt den er verdt før tettstedet havner utenfor E6 og blir en stille oase uten gjennomgangstrafikk.
Inn døren kommer Christian Wennevold, en ung bilmekaniker som nettopp ble tipset om at det var fremmedfolk på tunet til faren - antikvitetshandleren.
- Vi ville gjerne ta en titt, men det var stengt?
- Dere gikk ikke glipp av noe, fattern er størst på aill mulig tjohei som ingen har bruk for.
Det var ikke så mye å hente for en turist i Åsen før heller, ifølge Naf-boka fra 1979. Men tar du av til Frosta og Tautra, kunne du da som nå fråtse i friske grønnsaker, ruiner, et nonnekloster, potetkokeri, helleristningsfelt og flere badestrender - i tillegg til bautaen over gamle Frostating med det kjente sitatet, «at logum skal land várt byggja en eigi at ulogum eyða.»
Kanskje det var dette sitatet antikvitetshandleren i Åsen tenkte på da han søkte politiet om lov til å drive loppemarked.
- Hallo, hvem er det som gjør det da? Loppemarked! Da må du jo betale skatt av loppene i tillegg, ler Wennevold.
Men før han tar baconpølsa med seg ut døra, tipser han om en skrotnisse litt lenger sør som kanskje har mer orden i sysakene.
Et lite Vegas
Det tok hele nitti år før Vuddudalen for første gang ble nevnt i ei Naf-veibok: «Kortmann lysfabrikk med servering i amerikansk Diner fra 50-tallet.»
Nå skal E6 flyttes, men Svend Otto og Reidun Søyseth har ambisjoner om å få trafikken til å hikke når den om noen år kommer ut av tunnelhullet på andre siden av dalen.
For å trekke oppmerksomheten mot seg selv bygger ekteparet 1400 nye kvadratmeter, og en 34 meter lang fasade skal gjøre trafikantene på E6 i stand til å se rett inn i en opplyst, amerikansk Diner med turkise skaimøbler. I tillegg vil Søyseth reise en diger amerikansk vindmølle og et vanntårn bygd på lesten av en meltank fra Felleskjøpet.
Svend Otto Søyseth reiser seg fra bordet, smiler, heiser dongerien over hoftebeina og forsvinner. Litt etter kommer han tilbake med en skisse.
- Ser du hva dette er for noe?
- Det er vel det enorme neonskiltet som ønsker turistene velkommen til Las Vegas?
- Og se her du!
Søyseth bretter ut arket. «Welcome to Fabulous Vuddu Valley – Åsen». Skiltet blir fire meter langt og to meter høyt.
- Skjønner du?
- Du vil synes.
- Ja, hele poenget er: Skal du drive med noe, så må du synes.
Ikke minst erfarte Søyseth det da han utstyrte noen utstillingsdukker med frakk og caps, og satte dem utenfor kopien av en amerikansk Texaco-stasjon.
- Turistene bråstoppet, de ville jo se nærmere på kvinnene vi hadde ansatt på stasjonen, haha. Ser dere duskene, de ble laget av skinn fra kaninene til sønnen, men vi fikk ikke nok skinn og måtte bruke et gammelt vegg-til-veggteppe på noen av dukkene.
Søyseth slår seg på knærne og sier han også skal få opp noen gamle amerikanske oljepumper, sånne pumper som står der og bare nikker.
- Da vil folk se noe de ellers bare ser på film, vettu, og det er jo stort for dem.
Søyseth vil mildt sagt strekke seg langt for å lokke bilistene til Vuddu Valley hvor han og kona selger talglys, hamburgere, emaljeskilt, dukker, t-skjorter, brannhjelmer, tobakkesker, dropsspann, ja, alt det ekteparet har laget, kjøpt, samlet og kopiert gjennom førti år.
- Er du enda en skrotnisse?
- Nei, dette er verdifulle ting skal jeg si deg, et sildspann har høy verdi i dag, for ikke å snakke om gamle emaljeskilt og barnevogner.
Old Route E6
Med nye E6 oppstår det en ny og gylden mulighet for handel langs den gamle veien, mener Søyseth.
- Sverige har «Retrovägen» og USA «Route 66». Vi kan få vår «Old Route E6». Men da må turistnæring, politikere, veimyndigheter og næringsliv jobbe sammen. Gamle butikker og bensinstasjoner kan pusses opp. Bondegårder. Kortreist mat. Museum. Friluftsliv, fiske og andre opplevelser. Turisme er jo den nye næringa.
Det handler om å tenke svært, sier Søyseth akkompagnert av en amerikansk radiostasjon som spiller Cash. Problemet er at mange ikke tenker svært nok, synes han.
- Ta for eksempel den nedlagte campingplassen i Fættenfjorden, ved minnesmerket som markerer angrepene mot det tyske slagskipet Tirpitz som lå der noen måneder under krigen. Det kunne blitt en fin oppstillingsplass for bobiler med båtutleie og greier. Riktignok er fjordtarmen nærmest blottet for fisk, men det vet jo ikke turistene, ler Søyseth.
Men Magne Sandvik, som for seks-sju år siden la ned campingplassen etter mer enn tretti års drift, fnyser av ideen.
- Bobilturistene legger ikke igjen ei krone. Nei, jeg ser fram til at E6 legges i tunnel, da blir det endelig stille her inne i fjorden. Det der med Tirpitz har forresten aldri vært noen velsignelse for stedet, og monumentet er så elendig at skuffede turister tar en u-sving og blir en fare i trafikken, sier Sandvik på telefon mens vi nærmer oss det som var Paradisbukta Kafé som ble lagt ned ved årtusenskiftet.
Nå er kafeen blitt tomannsbolig, men på andre siden av vegen bor Einar Fredrik Løvtangen, sønn av Anna Løvtangen som åpnet kafeen i 1964.
- Det var fine tider, folk fra alle kanter av landet stoppet for å spise. Karbonade med speilegg. Svære porsjoner, smiler Einar Løvtangen. Å ja, ler kona Ingrid, som jobbet på kafeen:
- Det eneste som ikke var så bra, var en beryktet lastebilsjåfør fra Namsos som dro oss damene som jobbet der over disken før han ga oss et smellkyss midt på truten. Det likte vi ikke. Hainn va ravinn!
- Du har hørt den E6-sangen til D.D.E. smiler Einar.
På ei veikro nordom Stjørdalen
Med hår som bynne grån'
Sett en som ska te Skibotn som emmisær
Det e trivelig å prat litt,
men te Bodø må'n
Sjøl om Jesus kjæm og dommedag e nær
- Den veikroa D.D.E. synger om, er kafeen i Paradisbukta, smiler Einar. Og den er sann den historien der, sier Ingrid som har hentet et gammelt bilde av Paradisbukta kafé. Navnet har forresten en artig historie.
- Odden ble tidligere kalt «Kronprinsneset» fordi kronprins Olav stoppet der etter et besøk lenger nord, men han som eide odden var republikaner og insisterte derfor på at den skulle hete Paradisbukta, forteller Einar.
Så går han bort til en liten platt ved gjerdet, som til vanlig er utkikkspunkt for hundene Zita og Putte. Det er ikke ofte han går dit, sier han, men derfra kan han se rett ned på det som en gang var Paradisbukta Kafé.
Det var ei fin tid, gjentar Einar.
Der bobiler står gratis
Fra E6 er det tre kilometer ned til Steinvikholmen. Anbefales. På fjære sjø er det mulig å kjøre over til holmen, men da må du passe på å snu før floa kommer. Flere har prøvd, men det er strengt ulovlig.
Snart kommer rushet av tyske bobilturister som får kongeutsikt til borgen som i sin tid skal ha vært Nord-Europas kraftigste byggverk, og lokale entusiaster ser ikke bort fra at det var selveste Leonardo da Vinci som var arkitekten.
Men for tyskerne er det viktigst å kunne parkere bobilene billig, og mange av dem vet nok heller ikke at borgen - som sto ferdig i 1532 - rommer noen av de viktigste begivenhetene i norsk historie, som for eksempel Norges fall i 1537. I dag er de irrgrønne vollene pyntet med noen svære Limousin-flokker, en vakker storferase som ble innført fra Frankrike til Norge på åttitallet.
Vi kjører til Stjørdal og velger oss «Bergkunst i Leirfall», ifølge Naf-veiboka Nord-Europas største helleristningsfelt, men GPS’en fører oss bare rett i armene på Sølvi Dahlen Lauvsnes, daglig leder på Stjørdal museum. Hun benytter anledningen til å fortelle om den nye korpsutstillingen - korpsbevegelsen rundt Stjørdal er landets eldste - og en utstilling som viser ettervirkningene av felttoget til general Carl Gustaf Armfeldt som i 1718 fylte dalen med 10 000 soldater og 7000 hester, og som stakk av med alt såkornet og etterlot seg en sultkatastrofe.
Men artigst er utstillingen om Martin Moe, en lokal skrotnisse som ble så godt likt at folk kom langveisfra for å forsyne ham med alskens fugleegg, skilpaddeskall, skjell og fossiler.
Problemet vårt er at alle utstillingene er stengt for dagen, og vi må trøste oss med den døgnåpne Prestgårdshagen hvor du kan observere over femti potetsorter, og hundre forskjellige tresorter, i fri utfoldelse.
- Det er altfor mange som ikke vet om denne vakre parken, det gjelder også folk fra Stjørdal, sukker Lauvsnes.
Litt senere prøver vi «tyskertrappa» i Hommelvik - anbefalt i den nye Naf-veiboka - som er en fin gåtur med utsikt over fjorden, før vi kjører strake veien forbi Trondheim med all dens herligheter.
Rundbrennerhola
Tidlig morgen, den gamle retrokafeen Klæt Kafé fra 1956, som har utlån av lesebriller til gjestene og tilbyr fire store kjøttkaker, kålstuing, erter og poteter så mange du orker for drøye hundrelappen, ligger omsvøpet av tåke i det to av stamkundene setter seg ved det ene respatex-bordet. Vi kjører sørover mot det noen mener er den største – og merkeligste - turistattraksjonen i Melhus.
Jarlshola.
Den ligge på vestsida av Melhusbrua. Følg skiltinga, og når den forsvinner, ser du etter en gammel lekeplass og følger veien til en åker. Derfra følger du åkerkanten et par hundre meter til du ser Jarlshola på høyre side som - med all respekt - bare er en sprekk i fjellet.
- Det hender det kommer en buss med spesielt interesserte turister, men til vanlig er det ganske rolig, sier Laila Joten, en av de nærmeste naboene.
- Vi er jo egentlig litt stolte av at Håkon jarl mistet hodet på gården der oppe, han hadde jo stått i med flere av kjerringene i området og det var nok flere bønder som var ute etter det hodet der, ler Joten.
Det var i Jarlshola Norges mektigste mann - og den siste hedenske hersker - gjemte seg ei natt sammen med trellen sin Kark, før de klatret opp berget til Thora på Rimol hvor Kark gjemte jarlen i grisehuset før han lot seg friste av Olav Tryggvason som lovte gods og ære til den som drepte Håkon jarl. Det skulle ikke mer til for at Kark skar hodet av sin gode mann jarlen.
Men i kommunevåpenet til Melhus er det bueskyteren Einar Tambarskjelve som har fått plass, og vi får en følelse av at jarlens bravader som rundbrenner kanskje er litt underkommunisert idet vi kjører mot Lundamo og en annen Jarl.
Jarl Wessel Stølhaug, som i sin tid eide «hamburgeren» på taket av den tidligere tavernaen - som er nevnt i flere utgaver av Naf-boka - angrer litt på at han solgte hamburgeren. Lundamo har jo ikke akkurat flust med attraksjoner, men nå gleder Stølhaug seg som en unge til at Lundamo om noen år kobles fra E6. Fra sentrum blir det flere kilometer til nærmeste av- og påkjørsel, og Lundamo har potensial til å bli en stille juvel, mener Stølhaug.
- Da slipper jeg å montere plogen på traktoren for å skufle unna aill mannskiten trailersjåførene legger igjen bak huset.
- Men hvor havnet hamburgeren?
- Den havnet på garasjetaket til den amcarfrelste oljearbeideren Johnny Fourspeed Stingray i Skien, sier Wessel Stølhaug.
Lenger sør registrerer vi at Horg bygdatun på Hovin er blitt et idyllisk folkemuseum med over tjue bygninger og fem kilometer kultursti. De enorme plenene kan måle seg med kvaliteten på Lerkendal-matta, og midt på tunet ligger landets eldst bevarte Tingstue som ble brukt til å føre erstatningssakene mot general Armfeldt.
Anbefales!
Og noen hundre meter unna bygdetunet, hvor en av rampene til den nye E6-en kommer, har arkeologene fått et sjeldent innsyn i et nedbrent vikinghus.
- Funnet er så interessant at vi regner med det når nasjonale nyheter når vi er ferdige med arbeidet, sier feltleder Silje Fretheim.
Midtre Gauldal er full av historiske godbiter, sier arkeolog Kjell André Brevik, som råder oss til å ta turen innom det fredete gårdsanlegget Haanshus i Soknedal, som selvsagt også er nevnt i Naf-veiboka. Så kan vi jo sammenligne det beskjedne tunet med det atskillig mer påkostede tunet noen hundre meter lengre oppe i lia.
Men det er en perle det også, synes Brevik.
Gucci i skråninga
Fra E6 er begge tunene godt synlig øst oppe i lia. Vi kjører til Haanshus hvor det vaier et flagg i tunet, men husene er stengt og eierne borte. Men på vei tilbake til hovedveien får vi tilfeldigvis øye på en annen storbonde, en litt rock'n roll-kledd skikkelse på vei mot et bilverksted.
- Dæven, er det ikke selveste?
- Jo!
Vi hopper ut av bilen og sier god ettermiddag.
Odd Reitan fester de slitte Oakley-brillene mot den ville manken, smiler og sier han skal hente bilen til kona som er på service.
- Her oppe gjør de førsteklasses arbeid til halve prisen sammenlignet med merkeverkstedene i byen.
Litt senere går vi inn på tunet til den restaurerte familiegården Fløtta med det svære tårnet du kan se fra veien, og på egen kunstgressbane tar milliardæren noen interessante moves som avsluttes med at han klasker lærkula så hardt med sine Gucci-mokasiner at et dypt dump legger seg over den nitti mål store eiendommen, mest skog, hvor han også er i ferd med å restaurere ei seter. Men tøffest av alt er H-en bak de to jordvollene, ler han.
- Så langt er det jo ingen helikoptre som har landet der, men jeg bare måtte ha en sånn helipad. Så er det jo litt artig at søskenbarnet mitt oppi lia der kan se ned på noe han ikke har, hahaha. Vi har jo begge tårn.
- Og hva har så all denne herligheten kostet?
- Her er det brukt så masse penger at jeg ikke vil si det, men jeg tenker at det i uendelighetens perspektiv er noen som er glade for at dette er gjort.
- Nå er ikke Fløtta nevnt i Naf-boka, men kommer det likevel noen fremmede turister til gards?
- Joda, det hender det står folk utenfor porten her, tårnet er jo godt synlig fra veien og noen tror jo dette er et hotell, haha, de vet jo ikke at det er jeg som har soverom i den øverste etasjen av tårnet.
Annenhver uke brukes Fløtta som lederskole for selskapene i Reitan-systemet. Annenhver uke, privat.
- Men nå er jo unger og barnebarn spredt over alt, og det er jo nesten bare jeg og kona som har tid til å bruke denne plassen. Som guttunge var jeg mye her, og i bakkene nedenfor tårnet, som er så bratt at det et år trilla ei ku helt ned til elva, gikk jeg med hesten. Det er utrolig å tenke tilbake på, noe sånt hadde ikke gått i dag, ler Reitan og tar noen nye finter på kunstgresset i ren glede. I morgen får han nemlig besøk av kompisene fra byen til en jam session.
- Det blir bra med fire felts motorvei, da kommer de seg til Sokndal på null komma niks, sier Reitan før han sier god tur videre og anbefaler karbisen på Berkåk. Den er både billig og god.
Den bortgjemte brua
Etter karbisen kjører vi til Ulsberg hvor det gigantiske veiprosjektet slutter, hvor vi tar vi en kjapp avstikker til den gamle bensinstasjonen på Innset hvor Alf Erling Fossen peker mot en bortgjemt skatt med riva: Orkla bru.
Jernbanebrua over Orkla ble åpnet i 1921, den er landets største steinhvelvsbru med et hovedspenn på 60 meter og en totallengde på 84 meter.
- Det der er litt av et byggverk, det ska æ lov dokk, guta. Dere må ikke dra herfra uten å ha sett den brua, sier Fossen.
- Besøker du den ofte?
- Nå er jeg 75, sist gang var jeg ti, hehe, som dere skjønner gjorde den brua kraftig inntrykk på meg.
Så setter Fossen riva fra seg, ser utover det ulendte landskapet, og sier:
- Det burde jo vært skiltet ned til den brua.
age.winge@adresseavisen.no