Sammenlign disse to bildene. Det ene er et fotografi av en avskallet murvegg, det andre en akvarell med tittelen «Rustent landskap». Selve komposisjonen er snarlik, med to horisontale felter i samme farge i bunn og topp, med et buklet felt i midten. Dette midtfeltet blir - omgitt av en litt mer monoton farge over og under - et blikkfang, det vi kanskje vier mest oppmerksomhet.

KAN SES: Vises på utstillingen «Landscape & Power #4» frem til 23. september, Galleri SG, TrondheimKUNSTNER: Beate Gjersvold (f. 1954)TIDLIGERE VERKER: Beate Gjersvold er utdannet med master i kunsthistorie ved NTNU og jobber som billedkunstner i kunstner-fellesskapet ved Atelier Ilsvika, Trondheim. Hun jobber innenfor flere medier, deriblant fotografi, installasjon og akvarell. Hun har hatt en rekke separat-utstillinger i Midt-Norge og åpnet i fjor en separatutstilling ved Mark Rothko Art Center i Latvia. Gjersvold har over flere år utforsket hva som ligger i landskaps-begrepet i kunsten.

Og straks man gir seg til å sammenligne disse feltene, begynner noen likheter å melde seg. En hvit masse ispedd blått og sort. Så noen mer separate felter der nyanser av rødt - eller skal vi kanskje heller si rust - tyter frem og gir bildene sterkere preg av farge. Og disse midtfeltenes formasjon kan også minne om hverandre, med sine topper og søkk.

Et bilde kan aldri bli det det avbilder. Det gjelder selvfølgelig også et landskapsbilde, som akvarellens tittel identifiserer dette som. Ja, selv om det er en nøyaktig gjengivelse av et faktisk landskap, vil landskapsbildet forbli et bilde av et landskap. Men selv noen enkle streker og antydninger kan fortone seg som et landskap - fiktivt eller reelt - i våre øyne, fordi vi vil se noe i disse enkle strekene og antydningene.

Kunstneren har skrevet at hun med sitt kunstneriske prosjekt ikke vil formidle landskapet som sted, men som følelse. Stilt overfor et naturlandskap kan man «finne seg til rette» i motivet sansemessig. Når det dreier seg om et landskapsbilde, skjer det oftest utelukkende gjennom optikken: Blikket søker seg frem og forsvinner inn i det - ledsaget av vår bildeerfaring og forestillingsevne. Slik kan vilkårlige formasjoner fortone seg som velproporsjonerte motiver.

En slik tankegang minner om det den norske lyrikeren Tor Ulven skrev om i sin prosatekst «Gleden ved landskapet». Her forsøker han å skildre - med alle de detaljer han makter - ikke bare at det er «(...)makeligere å betrakte et landskap enn å være i det, men noe helt annet, kanskje det at man bare kan forsvinne i et landskap som ikke finnes, et som aldri har eksistert».

For disse bildene vil ikke formidle faktiske steder. De forfekter opplevelsen av et kunstnerisk temperaments landskap. For en kunstner kan da finne inspirasjon til et landskapsbilde fra andre steder enn et faktisk landskap? Som for eksempel en forfallen murvegg.

Her finner du flere av Gustav Borgersens betragtninger om kunsten i Trondheim