Jeg håper jubileet skaper nysgjerrighet for vår historie, næring, språk og kultur. Og at flere oppdager at det finnes samer også i dette området.

Maja Kristine Jåma. 23. Lærer.

foto
Livsoppgaven: For Maja Kristine Jåma er den å forsvare sørsamisk kultur.

På andre siden av bordet sitter Jenny-Krïhke Bendiksen. 16. Elev.

Siden nyttår har Jenny-Krïhke jobbet med oppgaven, «Soptsesth dov slïekten bïjre mij lij meatan dan voestes saemien rïjhke- tjåanghkosne Tråantesne jaepien 1917.»

Det er sørsamisk.

Et språk like forskjellig fra nordsamisk som norsk fra hollandsk, og som er klassifisert som et «alvorlig truet språk» av Unesco.  På norsk betyr oppgaven at Jenny-Krïhke skal fortelle om sine slektninger som var på det allsamiske møtet i Trondheim i 1917, da samer fra hele Saepmie samlet seg for å fremme felles sak som ett folk. Flere av Jenny-Krïhkes tippoldeforeldre var på det møtet i Metodistkirken, sier hun. Det var også noen av Majas slektninger.

foto
På andre siden av fjorden: Tre familier, med kjærester og venner, var med under vintersamlinga i mars. Ikke langt fra den lille bygda Sela på Fosen.

Tråante 2017

I morgen starter jubileumsuka Tråante som betyr Trondheim på sørsamisk, med over hundre arrangementer med samisk kunst, film, konserter, mat, joik og litteratur.

Tråante blir helt sikkert en folkefest, smiler Jenny-Krïhke som blar i boka «Samer sør for midnattssola» og stopper ved et over hundre år gammelt bilde malt av den svenske kunstneren Johan Tirén.

Bildet viser fem samer som har samlet seg ved et drept reinsdyr, tittelen er «Lappar tillvaratagande skjutna renar.» Det er mange konflikter i akkurat dette bildet, sier Jenny-Krïhke.

foto
Nedskutt: Johan Tirens maleri skildrer en hendelse fra Härjedalen på 1800-tallet. Maleriet viser samer som tar hånd om rein som er skutt ned av «Brukspatron» William Farup ved Ljusnedals bruk.

Historien er full av overgrep mot samer, med forbud mot joik og samiske ritualer, reinflokker som ble slaktet i konflikt om beiteområder og samiske språk som ble kvalt på norske internatskoler.

Kampen om Alta Kautokeino-vassdraget på sytti- og åttitallet var et slags vendepunkt, men først åtte år etter at Kong Harald åpnet Sametinget i 1989, beklaget han uretten som den norske stat hadde påført det samiske folk gjennom en hard fornorskingspolitikk.

Mye er blitt bedre, men det er fortsatt konflikter mellom samer og nordmenn, sier Maja. Konflikter om beiteområder, rovdyr, gruvedrift, hyttefelt og skuterløyper. Investorer som kjøper opp store fjellarealer for å bygge turistsenter i plommen av reinbeiteområder.

Og vindmølleparker.

En truet næring

På Fosen, i deler av området hvor Majas familie driver med rein, bygges Europas største landbaserte vindkraftanlegg med 278 gigantiske vindkraftturbiner, veier, kraftgater og grøfter. Men da vindmølleparken ble besluttet bygd, ble ikke samene nevnt med ett ord, sier Maja, og i det som ofte omtales som «uberørte områder», har samer virket i hundrevis av år.

- Som kulturbærer er reindrifta enda viktigere for oss sørsamer enn den er for samer i nord, men det er fortsatt mange som ikke vet at det er reindrift i områdene rundt Trondheim. Det hadde vært fint om vi snart slapp å minne andre om at vi eksisterer.

Maja sier hun kan bli sint, men at det sjelden synes på henne.

Nå sitter hun og smiler på Aajege, et sørsamisk språk- og kompetansesenter på Røros som arbeider med samisk språk, kultur og tradisjonskunnskap. Et tilsvarende senter finnes også i Snåsa, hvor Maja i fjor jobbet som lærer ved den sørsamiske barneskolen. Men Maja er også reindriftssame med egne dyr i flokken til familien hjemme.

Reindrifta består av flere sesonger, forklarer hun. Kalvemerking i juli. Høstslakt i oktober. Vinterslakt og telling rundt januar. Alt avhengig av vær og føre. Og mellom sesongene gjetes flokken fra beite til beite.

foto
Høstsamling: Maja Kristine og kjæresten Laara fanger en matrein som skal slaktes. Et par tusen sørsamer bor på norsk og svensk side, langt under halvparten snakker sørsamisk.

På fjellet

Første gang vi traff Maja, var under vintersamlinga i mars hvor tre familier, til sammen rundt tretti personer med venner og kjærester, var samlet for å drive dyrene til et gjerde ikke langt fra den lille bygda Sela på Fosen. De fleste kjørte snøskuter, men Maja gikk på ski. Det går fint, reinen på Fosen er ikke så vill av seg, sa Maja.

I slutten av oktober møtte vi henne igjen under høstslakta, en times tid med bil og snøskuter fra Verrastranda:

En sur vind blåser over barfrosten i det slakke terrenget, og et innleid helikopter hjelper til med å samle rein som har spredt seg i løpet av natta. Helikopter er vanlig under høstsamlinga. Reindriftssamene har tatt i bruk ny teknologi, og ved bruk av radiomerking og GPS kan de på pcen følge dyrenes vandring.

På vinteren brukes snøskuter og på sommeren crossykler, men Maja foretrekker å gå, sier hun, og sammen med kjæresten Laara går hun opp på en høyde for å sjekke hvordan flokken beveger seg.

Den yngste i arbeidslaget er tre år, den eldste 67, og alle har oppgaver med å ordne gjerder og lede flokken sakte, men sikkert til en innhegning hvor dyrene løper rundt og rundt mot sola. Alltid mot sola. Ingen vet hvorfor, bare på Varangerhalvøya løper reinen i motsatt retning.

foto
Matrein: Maja sammen med sin mor, Synneve Fjällberg. Maja har nettopp slaktet matrein under høstsamlinga. Da hun som barn slaktet sin første rein, hadde hun knapt begynt på skolen.

I gjerdet høres hese grynt fra kalvene som kaller på sine mødre, mens presise kast med lassoen fanger dyr som skal merkes eller slaktes. Alt som barn får familiemedlemmene egne dyr og et eget merke som er arvet fra eldre slektninger. Merket, som skjæres inn i ørene på reinen, er noe av det viktigste en reineier har. I godt lys kan Maja kjenne igjen merket sitt på over femti meters avstand.

foto
Gjerdet: Flokken er samlet. Det er høst. Det skal merkes. Og slaktes.

Med lassoen henter Maja ut en «matrein». Hun hugger en «nejpie», en buet kniv, inn i dyrets nakke og tapper det for blod før hun skjærer ut hjerte og tunge. Senere kommer slaktebilen som slakter rein som skal selges.

Nesten alt på reinen benyttes. Kjøttet, skinnet, hornene. Innmat, margbein, blod. Hodene leveres til en slektning som bruker dem til å lage «smalahove».

Maja hadde knapt begynt på skolen da hun slaktet sin første rein, det var en naturlig del av det å lære, sier hun, og ikke noe hun tenkte på som spesielt før hun for noen dager siden leste om foreldre på Steinkjer som reagerte på at barnehageunger hadde vært vitne til reinslakt. Egentlig var det en fin nyhet, smiler Maja, da oppdaget flere at det faktisk er reindriftssamer i deres eget nærområde.

- Etter den siste høstslakta tok jeg ferja over fjorden, og sliten og svett etter mange dager på fjellet ble jeg sittende og lure på om folk i byen egentlig vet hva vi driver på med oppe på fjellet, rett på andre siden av fjorden.

- Men hva er det å være same?

- Svaret er avhengig av hvem du spør, men for meg er det reindrifta som er den viktigste identitetsmarkøren.

Maja sier hun har lyst til å ta over driftsenheten når faren en gang gir seg, men det er ikke bestemt hvem av de tre søsknene som skal drive videre.

- Rein er noe jeg alltid har holdt på med, å være ute i naturen, se til flokken, leve av naturen og klare meg selv, er en naturlig del av meg.

En samisk væremåte

Maja snakker om den frihetsfølelsen mange har kvittet seg med: Å kunne stikke til fjells og ikke ha noe du gjøre, bortsett fra at du i dag skal fiske deg en fisk, eller at du skal vaske deg. Denne frihetsfølelsen er også en del av den samiske tenkemåten, sier hun. Hun kaller det en indre ro som er litt vanskelig å forklare. Og så er det dette med å være en del av noe større, en kultur som har eksistert i flere hundre år.

foto
Alt brukes: Maja skjærer ut tunga som regnes som en delikatesse.

- Men hvorfor er det viktig å videreføre den samiske kulturen i et moderne samfunn?

- Det er mye viktig som ligger i den samiske kulturen. Kunnskapen om natur, mat, levemåte, håndverk, språk og reindrift. For meg handler det om å ta vare på det som er meg, min egen identitet, og det er fint å tenke at ungene mine kan få den samme oppveksten som jeg selv hadde.

Hjemme på hybelen på Røros syr Maja på en ny gapta, en burgunder kofte med grønne, røde og gule bånd. Det gule båndet, mellom det røde og grønne, viser at hun kommer fra Fosen.

Tidligere var det mange som kviet seg for å vise at de var samer, men Maja kjenner ingen ungdommer som i dag kvier seg for det samme.

- Det viser at kampen for rettferdighet har nyttet.

- Stolt?

- Ja. Men så er jeg også trygg på min egen identitet.

Minoritet i minoriteten

Det sørsamiske bosettingsområdet i Norge strekker seg fra Saltfjellet i nord til Elgå i Hedmark i sør. Det finnes ingen sikre tall, men det anslås at det bor rundt 2000 sørsamer på norsk og svensk side. Rundt 600 av dem behersker det sørsamiske språket.

Ingen av Majas foreldre hadde sørsamisk som morsmål, men de brukte samiske ord og uttrykk når de jobbet med rein. På skolen hadde Maja noen timer hver uke i sørsamisk.

- Jeg har alltid ønsket å snakke flytende samisk, og derfor studerte jeg sørsamisk mens jeg gikk på lærerskolen. For meg var det unaturlig å bli lærer uten å kunne undervise i sørsamisk.

I fjor underviste hun på den sørsamiske skolen i Snåsa, hvor femten elever fra første til sjuende klasse har en egen samisk læreplan. Sammen med den sørsamiske skolen i Hattfjelldal, er denne skolen ekstremt viktig for å bevare den sørsamiske kulturen, mener Maja.

foto
Matpause: Maja Kristine sammen med sin far, reindriftsame John Kristian Jåma. Uten reindrift vil den sårbare sørsamiske kulturen forsvinne, tror Jåma. Nå presses reindrifta av vindkraftutbygging.

- Der kan elevene høre og prate sørsamisk hver dag, de får opplæring i samisk kultur, har sin egen matrein, lærer å slakte, lager samisk mat, bygger gammer og lærer samisk håndverk.

Maja ønsker seg mer litteratur oversatt til sørsamisk. Tenk om ungene kunne lest Harry Potter på sitt eget språk, sier hun. Det har hun selv savnet.

I klasserommet

Men akkurat nå underviser hun Jenny-Krïhke i sørsamisk, og Jenny-Krïhke snakker om sine slektninger som var med på det møtet i Trondheim 6. februar for hundre år siden, en dag som senere ble valgt som samenes nasjonaldag.

Jenny-Krïhke forteller om tippoldefaren Daniel Mortenson som var redaktør for den sørsamiske avisen Waren Sardne, som hadde undertittelen «Underretning fra fjellet». Avisen ble utgitt hver fjortende dag, hadde rundt 400 abonnenter og kom ut i til sammen åtte år på begynnelsen av 1900-tallet. Mortenson var en samepolitisk organisator, aktivist og reindriftssame.

foto
Klasserommet: På Røros underviser Maja Kristine Jåma sin elev Jenny-Krïhke Bendiksen i sørsamisk. Jenny-Krïhke forteller om sine slektninger som var på det første allsamiske møtet for hundre år siden.

- Det er interessant å oppdage hva de gjorde på den tida for å skape en bedre framtid for oss, sier Jenny-Krïhke. Selv har hun en drøm om å utdanne seg til jurist, bli en advokat som samer kan gå til hvis de trenger hjelp. Én dag skal hun også ta over farens reinflokk.

- Stolt?

- Ja, jeg er litt stolt.

- Føler du deg samisk?

- Jeg føler meg veldig samisk, jeg føler det sterkt.

- Men hva er det å være same?

- Jeg føler det er spesielt, ja, jeg føler meg faktisk litt unik, vi lever jo et veldig spennende liv. Men her må du hjelpe meg, Maja!

Maja: Det føles kanskje som noe ekstra?

Jenny-Krïhke: Ja, noe ekstra som bare er der, liksom. En slags berikelse i livet fordi jeg gjør omtrent de samme tingene som mine forfedre gjorde. Vi har den samme næringsveien og bruker samme gaptah. Reinmerket mitt er ganske gammelt.

Maja: Å være en del av noe stort som bringes videre?

Jenny-Krïhke: Ja, det er et stort ansvar, men det føles godt.

Maja: Men dette med identitet er jo vanskelig å sette ord på fordi vi ikke vet om noe annet.

Jenny-Krïhke henter den sørsamiske ordboka og sier sørsamisk er et urgammelt språk, et naturrikt språk som hun føler er berikende.

I den sørsamiske ordboka er det nesten tre sider med forskjellige ord for reinsdyr, ord som beskriver reinens utseende, alder og hvordan den oppfører seg.

Jenny-Krïhke ler og sier Råadtjohke er ordet for en rein som i hunger etter salt slikker i seg urin.

Joik til alle

I det siste har NRK sendt en serie hvor kjente norske artister lærer å joike. Det er kult, sier Jenny-Krïhke, at joiken kommer ut til alle. Selv joiker hun når hun er sammen med reinsdyrflokken.

- Da føler jeg meg stolt og glad, men du må ikke bruke sånn feit skrift når du skriver det i avisa, ler hun.

foto
Samling: Vintersamling. Maja Kristine reparerer gjerdet.

- Hva tenker du om oss som ikke er samer?

- At dere egentlig vet litt lite om oss samer. At dere tror at alle samer bor i nord, det er jo slik det blir framstilt, men mange samer bor jo i Trondheim og Oslo også.

- Føler du deg mer samisk enn norsk?

- Jeg føler meg veldig samisk. Og like mye norsk som andre nordmenn.

I Karasjok og Kautokeino kan du snakke ditt samiske språk på skolen, på butikken, på biblioteket. Over alt. Slike steder har ikke sørsamene, sier Maja, og derfor er det viktig med andre møtesteder for sørsamiske ungdommer.

Som festivalen Ankarede på svensk side, Márkomeannu i Evenes, Tjaktjen Tjåanghkoe i Snåsa og Raasten Raastah på Røros.

- Det er fint å møte ungdommer med samme bakgrunn, du kjenner et slags fellesskap, du slipper å forklare alt, sier Maja.

foto
Vintersamling: Flokken ledes gjennom terrenget. På Fosen. rett på andre siden av fjorden fra Trondheim.

Beryktet sydisdans

- De som var med på møtet for hundre år siden, satte i gang viktige prosesser som gjør at vi har det bedre nå enn før. Men vi må fortsette det gode arbeidet. Ikke stoppe, sier Maja.

Sammen med de andre på Aajege tar hun med seg åtte sørsamiske elever til Trondheim under jubileumsuka. Da skal det festes, sier hun, sørsamene er kjent for den «beryktede» sydisdansen.

- Vi har vår egen stil, en blanding av folkemusikk, joik og sving som er vanskelig å forklare.

- Den må oppleves?

- Ja, og det blir mye sydisdans i Trondheim til uka. Samene nordfra mangler jo litt rytme, haha, og nordsamiske jenter blir lett sjarmert av sørsamiske gutter. Men hvis du som same er på sjekker’n og finner en attraktiv same, må du ringe hjem for å finne ut om du er i slekt med den du har funnet. Det er jo ikke så mange av oss, haha.

- Det kan jo finnes en og annen brukbar nordmann også?

- Ja, men det er lettere å være sammen med noen som har samme bakgrunn, da slipper du å begrunne, forklare og forsvare.

Sier Maja.

Som skal tilbake til hybelen sin på Røros. Hvor hun skal hente en halvliter reinsdyrblod opp av fryser’n.

For å lage blodpannekaker.

foto
Høstslakt: Tom Mathias Jåma, Maja og hennes far, John Kristian Jåma, varmer seg i hytta. Reinsflokken er samlet i gjerdet utenfor.