Vi er egentlig på gjennomreise, og lar Volvo'en rulle gjennom Steinkjer sentrum, en by jeg har sett på som litt kjedelig. Men det går det opp for meg at «Bygdenes by» er unik. La andre hylle middelalderbyen Trondheim og jugendperlen Ålesund, vi nyter hvordan Steinkjer oser av etterkrigstid og femtitall.Her og der ser vi til og med at de gamle, tidstypiske skiltene fortsatt er på plass over butikkfasadene.- Kjør sakte, sier jeg til fotografen og legger ut om hvor bra det er at det finnes forretningsdrivende som ikke må modernisere «profilen» sin hvert tiende år, og la butikkens sjel drukne i . . .- Stopp, se der, avbryter jeg meg selv. Jeg har fått et glimt inn i Arthur Malmo AS Sport og Jernvare og vil se mer. Vi parkerer og nærmest løper tilbake til den grå murgården med de røde bokstavene.Idet vi kommer inn døra, kjenner vi lukten av fersk sykkelgummi og ser storøyde på varene som henger oppunder taket. Innehaver Harald Thane driver en stor sportsbutikk som omringer en ekstremt velassortert jernvarehandel. 57-åringen har vært her så lenge han kan huske, fra han som guttunge hjalp faren.- Det er ikke sikkert det er så lønnsomt alt vi gjør, men vi gjør det på vår måte, slik det alltid har vært gjort her. Gutta fra handelsgym får bare holde seg borte, humrer Thane, som kan skilte med at butikken er en fullstendig datafri sone, hvis vi ser bort fra betalingsterminalene da.- Jeg har harddisken oppi her, sier han, peker på bakhodet og bedyrer at han har oversikten over alle varene.En kikk inn på kontoret bekrefter påstanden. Ingen pc'er på det overfylte kottet.- Ikke bare har de alt hos Malmo, betjeningen vet alt også, det er bra det finnes slike butikker fortsatt, sier Frode Borgsø Møller som er innom for å få tak i et par muttere. De lar seg lett oppdrive i mutter- og boltreolen på over to hundre esker.- Det blir to kroner, sier Thane.- Jeg skal se om jeg har så lite, sier Møller og betaler med et smil.Tro ikke at småhandel med skruer er det som preger omsetningen her i gården. Nei, de fleste handler bra, og sykler og plenklippere går unna sammen med joggesko og anorakker.Og når kundene først er der, er det nok mange som i likhet med oss lar seg fascinere av butikkens roteloftaktige sjarm og innehaverens avslappede «vi-fikser-det-meste»-holdning.For oss som er blitt grundig lei av standardiserte kjedebutikker der den ene er en kloning av den andre, der varer og hyller står på ensformig, nystriglet geledd, blir Malmo en forfriskende kontrast.Det slår oss at butikken må ha blitt til et nesten organisk samspill med tiden. En gammel tredisk står der fortsatt fordi ingen så noen grunn til å hive den ut. Papirrullstativet må være fra tidenes morgen. Et par grå 70-tallstelefoner med dreieskive er fortsatt i bruk. Dermed blir inntrykket moderne og gammeldags på en gang. Du finner alt det siste innen sport og turutstyr, du finner elektrisk verktøy, solcellepanel og sesongens fritidsmoter, men du finner også tømmersaks, fjøslykt, flere sleggemodeller og sirkelsag. Er du ute etter et økseskaft som faktisk passer til øksa di, er mulighetene store for å finne det. Her er det til og med knivskaft-emner!Vi gjør små samtidsarkeologiske funn. Et «velkommen igjen» over døra kan være malt allerede da butikken ble åpnet, en reklameplakat for Stanley verktøy er tydelig 60-talls, og langt oppe på øverste hylle, gjemt bak kanner og esker, ser vi en gammel instruksjonsplakat for motorsagmerket Jobu som ingen har brydd seg om å ta ned. Hvor lenge kan den ha hengt der?Svaret får vi når vi på kontoret nede i kjelleren ser et interiørbilde av butikken, datert 1962. Motivet er til forveksling lik dagens jernvareavdeling, vi kjenner igjen både disken og rullstativet. Fotografen bruker lupen og ser at også Jobu-plakaten er der!Opprømt rusler nostalgiens tapre riddere ut av Malmo-butikken og tenker at vi har funnet noe enestående i den norske butikkbransjen. Så skal det vise seg at i Steinkjer er ikke Malmo enestående. Kanskje det er byen som er det. For rett rundt hjørnet, opp Ogndalsveien, kommer det mer.Igjen er det skiltet som får oss til å reagere. En rød og grå lysreklame med M. Schei på høykant og en sko på toppen, i umiskjennelig stil fra førti-femtitallet.Spent går vi innenfor og finner to lattermilde søstre i et lite lokale som virkelig bugner. En moderne skobutikk ville hatt plass til bare brøkdelen av vareutvalget. Her er stabler med skoesker fra gulv til tak i alle kriker og kroker. Her dingler sokker og votter over hodene på kundene, og du må smyge deg åleslank mellom klesstativene.Marit Schei Wiseth og Brit Schei Kiddell eier og driver forretningen som egentlig ikke har gjennomgått vesentlige forandringer siden faren Roald flyttet inn her i 1948 da huset var nybygd. Starten var allerede i 1927 da bestefaren Magne Schei åpnet sin sko- og manufakturforretning.- Fritid og halvmote, svarer søstrene når jeg spør om hva slags varer de selger.- Motene skifter for ofte, så vi bryr oss ikke om selskapssko og finklær.- Artig at dere har lager og butikk i ett, sier jeg og lar blikket vandre.- Har vi det? Søstrene ler overrasket og påstår at de har eget lager på bakrommet.Vi i Ville veier blir begeistret over å finne enda en forretning som tør gi blaffen i forandringshysteriet. Se der, høyt oppe på hylla over allværsjakkene, en egen kartong med alpeluer, en med kasjettluer og en med losluer - ja, der er det sannelig også en stor eske med stråhatter og en med potteluer! Godt. En hel hattebutikk oppunder taket.Så har vi ullundertøyavdelingen. Rikt utvalg i Dovre-makko, rett ved siden av arbeidsskjortene i flanell. Mange typer - alle størrelser. Regntøy og islendere hører også med til vareutvalget. Og polvarene fra Helly-Hansen!Vi faller fullstendig for polvott-plakaten som må ha blitt teipet fast på veggen en gang tidlig på 70-tallet - og som siden bare er blitt hengende. Ved siden av elghodet, etter onkel Johan Magnus' vellykkede jakt i femtiåra (den gang elg var et eksklusivt bytte), som har stillongsene stablet nesten opp til geviret.At klokken på veggen har stanset, og dermed gir oss dobbel grunn til å si at her står tiden stille, må ikke forlede noen til å tro at kundene for lengst har løpt sin vei. I den timen vi er innom, kommer folk i en jevn strøm.Vi huker tak i en av dem, Karin Andreassen, som har dratt helt fra Levanger for å finne en sko som passer en vond fot.- Dette er verken første eller siste gang jeg er her, sier hun.Mens kundene blir ekspedert, kikker jeg nysgjerrig bak reoler og stabler og snubler inn i et kontor overfylt med ringpermer og skoesker. Var dette kanskje lageret?Ved et gjengrodd skrivebord sitter en eldre mann.- Er det kontorsjefen?- Tja, det kan du godt si, svarer mannen som viser seg å være far i huset, Roald Schei, eller «Sko-Schei» som han heter for et par generasjoner steinkjerbygg. 78-åringen er fortsatt i butikken daglig, passer telefonen og hjelper til. Med leilighet i etasjen over slik det var vanlig før i tiden, har han kort vei til jobben. Han har levd med forretningen hele livet.- Jeg solgte min første sko som tiåring i 1936, forteller han.Også hos Schei gjør vi flere spennende funn. Kundestolene i stålrør og skinn, med tilhørende ekspeditørkrakk med skråbrett for kundens fot, var «hypermoderne» da de ble anskaffet i 1948. Som A. Malmo er M. Schei datafri sone, til og med regnskapet fører Brit for hånd.Hun og søsteren har sans for tradisjonene og har heldigvis ikke planer om å modernisere butikken. Kundene trives, og med selveide lokaler får de det hele til å gå rundt. Inventaret er gammelt, men varene går unna etter hvert. Bare et skominne fra sekstiårene har de holdt igjen. De viser oss en eske med et par damesko, pumps fra Rieber i Bergen, priset til kr 77,50 og siden nedsatt til kr 30.I godt humør kjører vi over brua til Nordsia der vi legger merke til flere skiltgodbiter. «Kafeteria» (bare ordet er jo verneverdig!) står det på hjørnet av Nedre Mølleveg. Litt lenger oppe i gata enda et skilt med et ord som har gått litt ut på dato. «K. Norvik AS Kolonial».Vi kikker inn. Smalt, ryddig lokale, ikke like overfylt som Malmo og Schei, men likevel helt klart i slekt. Joika-bokser, Liptons te og Sopps makaroni stablet i hyller bak den slitte disken. Der står 75-årige Jon Olav Norvik, ordentlig kledd i lagerfrakk. Disken har han hatt siden butikken og bygget var nytt i 1956.- Her har du ikke forandret mye?- Nei, men vi fikk kjøledisk på sekstitallet.Og den originale Lehmkuhl-kjøledisken med kjøtt, ost og smør har selvsagt åpningen vendt vekk fra kunden og inn mot ekspeditøren. Norviks kolonial er snart landsdelens siste dagligvarebutikk som selger maten over disk. En attraksjon i seg selv. Han tilhører også den lille promillen av butikker som er helt uten kjedetilknytning.Det sier seg selv at Norvik ikke kan konkurrere på pris, men han har minst ett fortrinn i tillegg til sin autentiske femtitallsbutikk:Norvik kjenner kundene personlig og kjører egenhendig ut varene til de som ikke orker å bære hjem selv.- Særlig de gamle setter pris på den servicen, sier den ikke helt unge butikkmannen.Norvik forteller at nesten alle butikkene i nabolaget har bukket under. Strøket er ikke lenger Steinkjers mest ekspansive.- Byen har visst flyttet til Sørsileiret, sier han.Steinkjer, som alle andre byer, utvikler seg og forandres. Forhåpentligvis er den klar over sine kvaliteter. Faren er at mange fortsatt går i fella og ser på byen som kjedelig. Bombet og brent som den er, kan den ikke skilte med mye gammel bygningshistorie. Men nettopp fordi byen fremstod som så ny og moderne i de mest rivningsglade årene på 60- og 70-tallet, har den i dag flere spor fra femtiårene enn mange andre byer og tettsteder. Det som lenge har vært sett på som ordinært og kjedelig, er omsider blitt eksotisk og verdifullt. Slik er nå en gang loven om tid og endring.Det er ikke sikkert at det finnes så mange byer her i landet med forretninger av så høy klasse som Norvik, Malmo og Schei. IT-byen (om Steinkjer fortsatt kaller seg det) får ha oss tilgitt, vi fant mest glede i å besøke tre butikker som alle klarer seg uten en eneste datamaskin.
