HAUGESUND, MANDAG 23. FEBRUAR 2015. Skyene lå regntungt over Haugesund da jeg gikk av bussen. En sur vind feide gjennom gatene i hjembyen hennes. Det var gått fire måneder siden Idas overdose på et toalettgulv på en skole i Indre Troms. Hun hadde forsøkt å ta livet sitt flere ganger de første fem månedene nordpå. Noen ganger var hun blitt fløyet i ambulansehelikopter over fjellene og til Universitetssykehuset i Nord-Norge, som er i Tromsø.

Men hun levde.

Nå skulle jeg treffe henne ansikt til ansikt for første gang. Anledningen var rettssaken mot barnevernet. Hun og moren krevde å få opphevet tvangsregimet hun var underlagt i nord. Hun levde alene i et hus, omgitt av tre barnevernsarbeidere døgnet rundt. Slik skulle hun bo fram til sommeren, hadde barnevernet sagt. Kanskje skulle dette være livet hennes til hun fylte 18.

Det fant hun seg ikke i.

Hun levde. Og hun kjempet.

Nedenfor rådhuset, på den andre sida av en forblåst, steinbelagt park, ligger Haugesund tinghus. Ved døra inn til rettssal 23 henger et budskap i glass og ramme.

VERE UAVHENGIGGI RETTTRYGGLEIKHA TILLIT

Det var en liten rettssal. Nakne, lyse vegger. Jeg satte meg bakerst.

Skulle jeg få lov til å være her?

Les tilsvar: Barnevernsjefen på Karmøy

Les tilsvar: Institusjonen i Nord-Norge

Les tilsvar: Politiet i Rogaland

Les tilsvar: Politiet i Hordaland

Les tilsvar: Institusjonen i Øygarden

Les tilsvar: Bufetat

Les tilsvar: Morens advokat

NOEN DAGER TIDLIGERE hadde jeg ringt dommeren. Jeg hadde forklart at Ida hadde gitt meg fullmakt til å følge rettssaken. Utfordringen for tingrettsdommeren var åpenbar. Ida var bare 16 år. Hadde hun anledning til å slippe pressen inn? Jeg hadde forhørt meg med eksperter på innsyn og barnevernsrett. Ingen hadde hørt om at en journalist hadde sluppet inn i en barnevernssak som ble ført for retten. Det var ikke for ingenting at selv barnevernledere omtalte barnevernet som «De hemmelige tjenester». Mye av det som ble sagt i slike rettssaker, var taushetsbelagt. Barn skulle ikke få sin elendighet brettet ut i avisene. Det forsto alle. Men Ida ønsket åpenhet.

Fine ord om barns ytringsfrihet er ikke mangelvare. Våren 2014, under feiringen av Grunnlovens 200-årsjubileum, vedtok et samlet Storting å skjerpe denne retten. Grunnlovens § 104 sier nå:

«Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.»

Jeg teppebombet dommeren med dette og andre formuleringer fra barneloven, tvisteloven, domstolsloven. Jeg sendte ham rundskriv om barnevernet og taushetsplikten fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, og journalisthåndbok om barnevernet fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Jeg ba Haugesund tingrett ta stilling til om FNs barnekonvensjon også skulle gjelde for Ida:

«Barnet skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett skal omfatte frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer av ethvert slag uten hensyn til grenser, enten det skjer muntlig, skriftlig eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjennom en hvilken som helst uttrykksmåte barnet måtte velge.»

Karmøys kommuneadvokat, May Britt Mannes, kom inn døra.

«For barnevernets del skulle vi gjerne latt deg få høre alt. Men av hensyn til barnets beste, må vi si nei. Det viktigste for oss er at barnet ikke blir skadelidende,» sa hun vennlig, som om saken allerede var avgjort.

Dommer Åge Skålnes satte retten og boret blikket i meg.

«Da vil jeg be deg om å forlate rettssalen,» sa han.

Noen minutter senere ble jeg kalt inn igjen. Så leste dommeren opp rettens kjennelse.

Første møte med Ida

IDA VAR 16, PÅPEKTE TINGRETTSDOMMER Skålnes. Hun hadde hatt kontakt med meg over lengre tid. En reportasje om saken hennes ville bli skrevet uansett om jeg fikk delta i den lukkede rettssaken eller ikke. Moren hadde samtykket i at jeg fikk være der.

«Etter rettens vurdering,» sa dommeren, «er det viktig for allmenheten å få innblikk i hvordan saker av denne karakter behandles i rettsapparatet. Det er da viktig at den som skal sette et kritisk lys på denne delen av den offentlige forvaltningen, som tar avgjørelser som er av stor viktighet for de involverte, har innsikt i alle deler av behandlingen.»

Jeg fikk lov til å følge rettssaken, slik Ida ønsket.

Så tok retten en lengre pause.

IDAS FLY FRA BARDUFOSS VAR FORSINKET. Jeg gikk ned i foajéen. Jeg var spent på mitt første møte med Ida og ønsket å hilse på henne før retten ble satt. Men jeg var ikke den eneste. I foajeens sofa satt også Idas mor og hennes advokat, Svein Kjetil Lode Svendsen, og ventet. På trappa utenfor sto kommuneadvokat May Britt Mannes og Idas saksbehandler. De speidet nedover gata. Noen kvartaler unna satt Idas advokat, Sverre Hetland, og ventet. På et pauserom i rettsbygningen satt dommerne. Og ventet.

Ventet på ei jente som lekte med tanken på å rømme.

Og der kom hun spaserende rundt gatehjørnet, med hendene i lomma og hodetelefoner på ørene. Hun feide forbi saksbehandleren og kommuneadvokaten, uten å ofre dem et blikk. Et par meter bak henne kom to bredskuldrete karer luntende. Personalet fra institusjonen i nord.

Inne i foajeen ga hun moren sin en klem.

Jeg rakte fram hånda.

«Så der er du, endelig.»

Hun håndhilste og smilte tilbake. Håret var kortklippet, med lysebrune striper i en lugg som strittet til værs. Klærne så nye ut. Basketcaps, burgunder hettegenser, lysebrun bukse og Converse-sko.

Hun kastet et blikk bakover.

«Saksbehandleren min hilser jeg hvert fall ikke på.».

Så marsjerte hun opp trappa.

Vi andre fulgte etter.

KOMMUNEADVOKAT MAY BRITT MANNES hadde tatt på seg rettskappa. Hun lente seg fram mot mikrofonen.

«My fucking life sucks like hell,» sa kommuneadvokaten. Og kikket opp på dommerne.

På skranken foran henne lå permene med barnevernets sakspapirer om Ida. De var fulle av gule overstrykninger. Nå leste kommuneadvokaten opp noe Ida hadde skriblet da hun fremdeles gikk på skolen, ikke lenge før barnevernet grep inn. Ida hadde krøllet papiret med skribleriene sammen og kastet det i søppelbøtta. Men en elev hadde sett det og gitt papirballen til læreren. Nå var det blitt bevismateriale i rettssal 23.

Barnevernet måtte vise at Ida hadde så alvorlige atferdsproblemer at tvangsplassering var nødvendig. De måtte også møte en påstand de visste ville komme. En påstand om at Idas atferdsproblemer kom av at barnevernet behandlet henne dårlig. Barnevernet mente derimot at problemene skyldtes ting som hadde skjedd før barnevernet grep inn: Grove seksuelle overgrep. Og omsorgssvikt fra morens side.

Da jeg siden forsøkte å finne noen røde tråder i kommuneadvokatens innlegg, så jeg tre hovedfortellinger: Afrika-historien, verstinghistorien og Nord-Norge-historien.

Afrika-historien

VÅREN 2010 TOK MOREN med seg 11 år gamle Ida og reiste fra Haugesund til et afrikansk land. Moren hadde møtt en mann derfra på Internett og trodde han var mannen i hennes liv. Planen var å reise ned og gifte seg.

Skolen var ikke informert om flyttingen. Plutselig sto bare Idas pult tom.

«Idas mor holdt flytteplanene skjult,» sa Idas saksbehandler i retten.

Hun mente det var en belastning for Ida ikke å få ta ordentlig farvel med familie og venner.

Dette var ikke første gang barnevernet hørte om Ida. Fra hun var tre til ni år mottok barnevernet seks bekymringsmeldinger. Alle var bekymret for at moren ikke klarte å følge opp.

«Er observert ute alene tidlig på morgenen i bare trøye, tissevåt bleie og støvler,» noterte barnevernet da Ida nærmet seg to og et halvt år.

«Ifølge melder sliter mor med psykiske problemer, og ser ikke barnet. (…) Hun snakker stygt og mindreverdig til barnet sitt, og banner mye til henne,» noterte en saksbehandler da Ida var fem.

Fra da av kom barnevernet med enkelte tilbud til moren. Moren takket ja til at Ida kunne være hos en besøksmor av og til. Hun fikk dekket SFO- og barnehageutgifter og enkelte fritidsaktiviteter. Da Ida var sju år fikk barnevernet nok en bekymret telefon: «Stakkars Ida, hun har selv ringt og spurt om hun kan få bo hos meg,» sa melderen.

I 2006, da Ida fylte åtte år, tilbød barnevernet å plassere henne utenfor hjemmet. Moren takket nei.

Året etter mottok barnevernet de to siste bekymringsmeldingene. Begge varslerne hevdet at moren hadde en ustabil oppførsel, som Ida hadde utviklet forsvarsmekanismer mot.

«Vi vil følgelig over tid stå overfor et barn som må bruke all sin energi på å skjule hvordan hjemmesituasjonen er, samtidig som hun skal kompensere for moren. Barnevernet må umiddelbart gripe inn,» mente den ene melderen.

Samme år tilbød barnevernet seg å veilede moren. Hun takket nei.

Så forsvant Ida og moren tilsynelatende fra barnevernets radar. Tre år senere sto Idas pult tom. Den 11 år gamle jenta og moren ble etterlyst gjennom Interpol.

Dommer Skålnes bøyde seg mot mikrofonen.

«Husker du hvordan Idas mor reagerte på disse bekymringsmeldingene?»

«Jeg husker at hun en gang oppsøkte en av dem hun trodde hadde varslet barnevernet,» svarte saksbehandleren, og gjenga episoden slik hun hadde fått den fortalt: «Her har du jenta. Du kan jo prøve deg, du,» skal moren ha sagt før hun forlot Ida og en pose med klær på trappa.

«Hun kom riktignok tilbake etter en stund. Men du kan jo tenke deg hvordan det må ha vært for ei lita jente å bli levert som ei pakke på døra.»

IDAS MOR RISTET PÅ HODET. Hun hvisket frustrert til advokaten sin under barnevernets innlegg. Ida var som i en annen verden. Hun satt og halvsov. Eller hun tegnet noe på et ark, skjøv det foran advokaten som smilte i munnviken før han vendte blikket mot vitneboksen.

Saksbehandleren fortalte at moren og Ida kom hjem igjen sommeren 2013. De startet på nytt på Karmøy.

«Det må ha vært en enorm lettelse for Ida å komme tilbake til Norge,» sa hun.

Hun begynte i tiende. I enkelte fag holdt hun greit følge. Men i fag som bygde på tidligere kunnskap, som matematikk, var hun ifølge skolen på nivå med en sjuendeklassing.

Ved inngangen til 2014 var det lite som tydet på at Ida snart skulle få livet snudd på hodet. Det vil si, noe skurret. På et tidspunkt satt hun i klasserommet og skriblet for seg selv:

My fucking life sucks like hell.Hvorfor er jeg stygg? Ingen liker meg.Hvorfor behandler mamma meg sånn?Jeg vil dø.

Hun tegnet et menneske med en revolver mot hodet. «1-2-3», sto det.

Men det var natt til nyttårsaften Idas jordskjelv startet. Hun skulle sende ei tekstmelding til ei venninne. Hun sendte den til læreren i stedet, ved en feil.

«Ja, eg komme bort seinare, men live e fucka opp, blir mobba på skolen, e i fengsel hjemma, får aldri gå nesten til venner. Mamma mase jo faen meg om alt. Åsså fortalte eg at eg hadde kjæreste, så sa hu te stefaren min at eg klare nå nesten ikkje meir, kanskje hu burde flytta ut. Vett du ka? Eg gir faen i alt. Vil bare dø. Eller flytta ut. Sko aldri blitt født. Mamma sendte meg jo faen meg vekk når me va i Afrika, te ein aen familie. Og der slo han eine meg ein gong. Bodde der i sju månader. Glede meg faen til 2014 - going to be a hell.»

DEN FEILSENDTE MELDINGA førte til at Ida begynte å betro seg til den kvinnelige kontaktlæreren. Mye av kontakten skjedde på sms. Ida fortalte at hun hadde blitt voldtatt av fremmede menn under oppholdet i Afrika. Moren visste angivelig ingenting. Hun fortalte også at hun i Afrika hadde begynt å spise sterke tabletter. De gjorde henne svimmel og fikk henne til å glemme. Hun spiste fremdeles tabletter. Livet var ødelagt, skrev Ida til læreren. Læreren svarte at hun måtte få hjelp.

Om kvelden 13. januar hadde de en lengre sms-samtale som kulminerte med at Ida skrev at hun hadde svelget flere valiumtabletter.

«Eg blør naseblod» skrev hun.

Så ble det stille. Læreren slo alarm, og en halv time før midnatt stormet ambulansepersonellet inn på rommet hennes. Ida våknet av at de tok på øyet hennes.

Det var falsk alarm. Hun hadde ikke vært ruset. Hun hadde overdrevet for å få lærerens oppmerksomhet.

Morgenen etter satt hun hos barnevernet, sliten og nedbrutt. Hun hadde knapt spist, drukket eller sovet på flere dager. Til frokost hadde hun tatt en tablett. Moren ønsket hun ikke å treffe.

Barnevernet snakket med moren samme dag. Hun framsto som kaotisk, truet dem og evnet ikke å se Idas problemer, mente de. Om ettermiddagen fattet barnevernsjefen i Karmøy beslutningen: Det ville sannsynligvis være til stor skade om Ida ble sendt hjem til moren. Hun ble derfor akuttplassert i et beredskapshjem på Stord.

Noen uker senere ble hun plassert hos en fostermor på Karmøy, slik at hun kunne gjenoppta skolen og ha samvær med moren. Det ble mange våkenetter for både fostermoren og Ida, mange netter hvor Ida fortalte hva som hadde skjedd i Afrika.

11-12 år gammel skal hun ha smadret en bil. Hun skal ha stukket av, for så å bli arrestert av politiet. Barnevernet fant ingen dokumentasjon på Idas skolegang i Afrika. Men de forsto det slik at hun hadde gått på tre skoler, og blitt utvist fra den ene, uklart hvorfor.

Men det mest hjerteskjærende var historien om voldtektene. Detaljene hadde kommet stykkevis, i betroelser til fostermoren og læreren. Ida fortalte at hun var blitt voldtatt av flere menn under oppholdet i Afrika. Hun hadde ikke nevnt ett ord om voldtektene til moren.

Barnevernet reagerte også på at hun hadde blitt sendt til et annet afrikansk land. I sju måneder hadde hun bodd hos en pastor og hans familie. Moren ønsket, ifølge barnevernet, å sikre at Ida ble gitt en god oppdragelse.

«Ida måtte da leve i frykt, overlatt til seg selv,» sa saksbehandleren. «På egen hånd skulle hun bearbeide og takle sine vonde følelser og vanskelige opplevelser. Det var ingen der til å fortelle henne hvordan hun skulle opptre når de vonde følelsene dukket opp.»

Det ble ikke noe av giftermålet med mannen moren hadde funnet på Internett. Men hun fant en annen mann i Afrika. Noen måneder etter at Ida og moren kom til Karmøy, kom han etter.

Om nettene ble fostermoren sittende på sengekanten mens Ida lå i fosterstilling, sugde på tommelen eller kastet seg rundt i senga.

«Nei, ikke beltet,» sa hun i søvne. «Nei, det gjør vondt.»

«Stefaren har tidligere stått her i retten og innrømmet at han slo henne med beltespenna i selvforsvar. Det må ha gjort fryktelig vondt,» sa saksbehandleren.

Barnevernet fastslo at Ida var ei traumatisert jente. Ifølge kommuneadvokat May Britt Mannes var følgende de viktigste grunnene til traumene: Mors mangeårige omsorgssvikt, den plutselige flyttingen til Afrika, voldtektene, voldshendelsene og de sju månedene hun var overlatt til seg selv.

Brannen i Øygarden og Idas utageringer hadde sin rot i all elendigheten som hadde funnet sted før barnevernet kom på banen. Hevdet barnevernet.

Versting-historien

HVER GANG DOMMEREN SA «PAUSE», ble rettssalen tømt på sekunder. Dommerne forsvant ut bakdøra, Ida hastet ned trappene og ut på gata der personalet ga henne fyr. Hun satte hodetelefonene på plass, skrudde på musikken og ruslet av gårde med de to bredskuldrede karene etter. Hun dro hetta over hodetelefonene, lot musikken strømme på, og en av låtene hun hørte på den dagen var av Kaveh.

Av og til er jeg dumAv og til er jeg ondAv og til er jeg dumAv og til går det galtAv og til er jeg ondOg her og nå gir jeg faen

SAKSBEHANDLEREN FORSVANT inn i en sidegate for en røykepause. Jeg så at hun gikk hvileløst fram og tilbake nede på fortauet. Hvor mange barn hadde hun ansvar for? Hvordan var det å vitne mot et barn du skulle hjelpe? Hvis Ida ringte henne, var det gjerne på privattelefonen om kvelden. Av og til likte hun saksbehandleren. Hun kunne ringe og prate, gråte sine bitre tårer eller, som halvannen uke før rettssaken, sende henne en SMS:

«Du bør passe deg i rettssaken! Skal banke deg så jævlig opp for å ha puttet meg her oppe! Ikke tro du skal være så jævlig tøff fordi du liksom har makt. Eg ska hjem til mamma uansett ka du seie. Dra til helvete.»

En SMS saksbehandleren hadde anmeldt Ida for - og en sak som senere ble henlagt.

Nå tok hun plass i vitneboksen.

«Det kan virke som folk rundt Ida gir opp hele tida. Men det er faktisk en grunn til det,» sa saksbehandleren, og leverte et forsvar for barnevernets vedtak om å plassere Ida på institusjon uten samtykke.

Å bli plassert etter barnevernlovens § 4.24 betydde at barnet ble tvangsplassert på institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker. Dette kunne være alvorlig eller gjentatt kriminalitet, vedvarende rusproblemer eller atferdsproblemer på «annen måte».

Saksbehandleren fortalte at Idas problemer hadde toppet seg i mars 2014, drøyt to måneder etter at barnevernet overtok ansvaret. På dette tidspunktet bodde hun hos fostermoren i Karmøy. Hun hadde vært innlagt på ungdomspsykiatrisk, begynt med selvskading og måtte ha fostermoren ved sengekanten om nettene. Det ble for mye for en trebarnsmor som drev en egen bedrift.

Mot slutten av mars reiste saksbehandleren med Ida til Bergen. Hun fikk et godt inntrykk av institusjonen Kalfaret, men allerede neste dag rømte Ida. Etter et mislykket forsøk på å ta bussen hjem til Karmøy, havnet hun i Nygårdsparken, der hun ifølge rapportene narkodebuterte, i tillegg til å ha spist piller og drukket alkohol. Da hun ble funnet, utagerte hun angivelig mot politiet.

«Hun misbrukte tilliten hun fikk. Hun valgte et destruktivt miljø,» sa saksbehandleren.

Etter et drøyt døgn på rømmen konkluderte Barnevernsvakten i Bergen og barnevernstjenesten i Karmøy at Ida ikke kunne bo på den åpne institusjonen Kalfaret. I stedet mente de hun burde bli tvangsplassert på en behandlingsinstitusjon.

Slik havnet hun i Øygarden. Der kunne de ramme henne tettere inn, ta urinprøver av henne, begrense bevegelsesfriheten hennes, fotfølge henne utenfor institusjonen, behandle henne.

Saksbehandleren listet opp en tilsynelatende uendelig liste over trusler og utageringer Ida hadde gjort seg skyldig i – toppet av brannen i Øygarden.

«En ting er at du ikke vil være en plass. En annen er nærmest å jevne den med jorda,» sukket hun.

Også de tre og en halv månedene ved Stavanger akuttsenter ble en historie om drapstrusler, vindusknusing, forsøk på brannstifting og utagering mot personale og politi. Og etter hvert selvskading i form av svelging av glassbiter og andre skarpe gjenstander. Hun grep tak i Idas uttalte ønske: Å komme seg vekk fra sitt sjuende hjem under barnevernets omsorg, institusjonen i Indre Troms.

«Ida vil aldri være der hun er,» sa saksbehandleren. «Hun vil alltid være en annen plass.»

Nord-Norge-historien

I EN PAUSE BLE JEG STÅENDE ved inngangsportalen sammen med kommuneadvokat Mannes.

«Sånn er det hver gang,» sukket hun. «Du føler deg som den onde.»

Men, la hun til, hun visste at det ikke var slik. Hun visste jo at hun arbeidet for barnets beste.

«Jeg vet ikke om det kommer så godt fram,» sa hun tilbake ved skranken i rettssal 23, «men Ida er ei kjekk jente som har mange kvaliteter oppi alt dette her. Når hun klarer å roe seg, er det ei trivelig jente.»

Så begynte hun på Nord-Norge-historien.

På sin første dag i Nord-Norge tente Ida på rommet sitt. Hun truet med å drepe personalet, knuste to bilruter og stakk ned en ansatt med et glasskår før en annen ansatt kastet henne i bakken så nesa brakk.

«Det var altså dag én i Nord-Norge,» sa hun.

Nå, fem måneder senere, gikk det bedre, ifølge kommuneadvokat Mannes. Institusjonen leverte hva Ida trengte. Stabilitet og forutsigbarhet. Ro og trygghet.

Lederen for institusjonen, Ann-Heidi Smith-Meyer, gikk i vitneboksen. Hun fortalte at Ida bodde som eneste ungdom i et hus som lå relativt øde, 40 minutters biltur fra Bardufoss. Det var til enhver tid tre ansatte på jobb. De gikk lange skift over flere døgn. Personalet hadde vært stabilt.

Starten var vanskelig, med flere selvmordsforsøk, turer med ambulansehelikopter og akuttinnleggelser på sykehuset i Tromsø. Men nå hadde Ida roet seg. Det hadde vært lange perioder uten trusler, utagering, selvskading eller inntak av medikamenter. Ida hadde endelig gått med på å bli utredet ved ungdomspsykiatrisk i Tromsø og hadde ukentlige samtaler med en psykolog ved sykehuset.

Avdelingsleder Smith-Meyer var klokkeklar på strategien: Ida skulle ikke få sprenge seg ut av også denne institusjonen. Personalet skulle være som fjell. De skulle «stå i det» uansett hvilke stormer Ida kastet dem ut i.

Ida hadde fremdeles mareritt om nettene. Etter utageringer var hun bekymret for om de var sinte på henne og ba om unnskyldning. Hun røyket og snuste, men hadde ingen rusproblemer.

Fredag før avreise til rettssaken i Haugesund hadde de hatt et tilbakeslag. Ida hadde tent på rommet sitt. Noe liknende hadde hun ikke gjort siden slutten av oktober. Men det viste at Ida fortsatt behøvde en «tydelig innramming». Det viste hvor viktig det var at Ida fortsatt var plassert på tvang, slik at personalet for eksempel kunne ta urinprøver, kontrollere post eller foreta ransakinger. Det siste hadde vist seg nødvendig. På rommet og i lommene hennes hadde de funnet både medikamenter, tapetkniver, barberblad, glasskår og lighter.

«Det er for tidlig å slippe henne,» sa avdelingslederen.

Slik var Nord-Norge-historien.

Motangrep

IDAS ADVOKAT, Sverre Hetland, trykket på en knapp. Stillheten i salen ble avløst av den mekaniske lyden av skranken som ble heist opp.

«Ærede tingrett…»

Sverre Hetland var stillfaren, hastig og skarp. Han var 40 år, trebarnsfar og hadde vært jurist i politiet og Arbeidstilsynet. Han hadde representert Ida i alle fylkesnemndssakene siden barnevernet overtok omsorgen ett år tidligere. De hadde tapt hver eneste sak. Moren hadde villet sparke Hetland. Men Ida hadde tviholdt på ham. Hun klarte ikke helt å si hvorfor. Kanskje hadde det å gjøre med at hun kunne ringe ham når som helst på døgnet. Kanskje med starten deres. Hetland kunne ha tatt en telefon til Ida, for så å treffes i fylkesnemnda. I stedet hadde de hatt flere lange bilturer sammen, til og fra nemndsmøtene. De hadde blitt kjent med hverandre. En gang hun ikke visste hva hun skulle svare på et av mine spørsmål, viste jeg til hva Hetland hadde ment om saken.

«Jeg føler det Sverre føler,» sa Ida.

Nå sto han nok en gang ved siden av henne og fortalte kortversjonen av Idas historie. Han viste til at Ida hadde oppført seg eksemplarisk de første ukene i beredskapshjem, og ikke hatt en eneste registrert utagering inntil mars 2014.

«Så gjorde barnevernet en dramatisk feil,» sa han.

Flyttingen fra Karmøy til Bergen i mars skjedde på verst mulig måte, mente han, med fysisk maktbruk, polititransport og håndjern.

«Det var en voldsom opplevelse for Ida. Den dagen startet Ida sin kamp mot barnevernet,» sa Hetland.

Med en så dårlig start var det ikke vanskelig å forstå at Ida klamret seg til den første og beste hun traff på institusjonen i Bergen, rømte med henne og havnet i trøbbel i stedet for på bussen hjem til Karmøy. Hadde barnevernet erkjent sine feil, kunne de begynt med blanke ark igjen.

«Barnevernets dramatiske feil var at de ikke ga henne en sjanse til. De ga henne ingen reell sjanse til å rette opp sitt feiltrinn. I stedet gikk barnevernet rett over på et tvangsregime.»

ADVOKAT HETLAND TOK MØYSOMMELIG for seg påstand etter påstand i barnevernets historie om Ida.

Barnevernet påsto at Ida hadde alvorlige rusproblemer, men rapportene til både Stavanger akuttsenter og institusjonen i Indre Troms oppga at hun ikke syntes å ha det, utover røykingen og snusingen.

Barnevernet hadde glemt å nevne at Stavanger akuttsenteret mente at hun hadde tatt skade av det lange oppholdet der.

«Jeg kaller det en oppbevaring,» sa Hetland.

HAN MENTE BARNEVERNET FORSØKTE å bagatellisere en rapport skrevet av psykologene ved Universitetssykehuset i Nord-Norge. I november var Ida for første gang blitt utredet. De konkluderte at hun, i tillegg til angst og depresjon, hadde en atferdsforstyrrelse «knyttet opp mot barnevernsinstitusjonene hun har vært plassert i». Hun hadde ikke hatt problemer med utageringer før barnevernet overtok omsorgen for henne, og hun hadde aldri utagert under sine utallige sykehusinnleggelser. Psykologene mente derfor at utageringene var knyttet til tvangsregimet, til konfliktsituasjoner med personalet og fysisk maktbruk som holding og legging i gulvet.

«Mange av Idas utageringer skyldes altså at hun er tvangsplassert på institusjon. Da kan ikke dette ende opp med at hun fortsatt skal tvangsplasseres på institusjon,» sa Hetland.

Morens advokat, Svein Kjetil Lode Svendsen, hev seg på. Han viste til at psykologene fryktet at Idas atferdsproblemer kunne bli en del av hennes personlighet. Hvor lenge våget barnevernet å fortsette sin strategi med «å stå i det,» spurte han. Så ikke barnevernet at tvangsregimet kunne skade Ida for alltid?

Og hadde Ida det virkelig bedre etter at hun ble tvangsflyttet til Nord-Norge? Ida gikk ikke på skole lenger. Hun hadde nesten ingen venner. Det var begrenset med fritidsaktiviteter. Hun måtte kjøres milevis hvis hun skulle noe sted. Psykologene beskrev henne som nedstemt, deprimert, preget av angst og mangel på livsglede. Ida trengte behandling mot traumer, men ifølge advokat Hetland fantes det ingen på institusjonen i nord med spesialkompetanse på traumer. Og: Fra hun ble flyttet til Indre Troms i september og til rettssaken nå i februar 2015 hadde Ida forsøkt å ta livet sitt seks ganger.

Hetland så på dommerne og sa:

«Med så mange selvmordsforsøk er det vel ikke riktig å si at det går bedre?»

Moren

FØLELSENE BØLGET I MOREN og hun brast i gråt flere ganger mens hun vitnet. Hun sto i vitneboksen, foran mikrofonen, og knuget på et fotografi.

«Jeg har hatt et tøft liv,» sa hun.

Hun ble mobbet som barn, var uføretrygdet på grunnlag av en psykiatrisk diagnose, som hun mente barnevernet brukte mot henne. Idas biologiske far hadde forduftet før fødselen, og moren hadde vært alene om omsorgen.

«Jeg var alene i ti år. Ingen besøkte meg.»

Da hun tok med seg Ida til Afrika, var planen å gifte seg. Men etter en stund viste det seg at mannen hun møtte, hadde ei anna dame. Senere fant hun en ny mann. Han var kristen og kjente en pastor i et av nabolandene. Ida ble sendt til denne pastorens familie. Der ble hun boende i sju måneder.

«Jeg følte at det var rett,» sa moren.

Hun ønsket at retten kunne se at Ida hadde vært ei helt anna jente enn den barnevernet snakket om.

«Jeg vil gjerne vise dere et fotografi.»

Dommerne studerte bildet av en solbrun Ida med hestehale, i fotballdrakt og med verdens største smil. Ei afrikansk kvinne overrakte henne en diger, skinnende pokal. En pris for dagens beste fotballspiller.

«Så glad var hun!»

Men hvordan var Ida da de flyttet hjem igjen sommeren 2013? Og månedene fram til barnevernet grep inn i januar 2014?

«Opplevde du noen ganger at hun ikke hadde det bra, at hun var trist og lei?» spurte advokat Lode Svendsen.

«Nei, egentlig ikke…»

Jeg kikket bort på Ida. Hun vippet på stolen, med hendene bak hodet og blikket festet på moren. Ansiktet var uttrykksløst.

«Kjente du til de seksuelle overgrepene?»

«Nei! Jeg fikk sjokk da jeg hørte om det. Jeg visste ikke… Jeg mistenkte en mann… Jeg spurte henne gjentatte ganger. Men hun nektet. Hun sa: Nei, han har ikke gjort meg noen ting. Jeg datt med sykkelen.»

Moren delte Idas liv i to: Før og etter barnevernets inngripen. Før den tid drev Ida med fotball, håndball, svømming eller rytmisk sportsgymnastikk. Hun hadde gode venner, hun satt barnevakt, var utrolig glad i barn. Hun elsket dyr. Og hun var god på skolen, hevdet moren, selv om lærerne mente at Ida ikke hadde utviklet seg i viktige fag mens hun var i Afrika.

Bekymringsmeldingene barnevernet hadde mottatt før de reiste til Afrika, avfeide hun som «sånn barnevernstull». Nå, drøyt ett år etter omsorgsovertakelsen, anklaget hun barnevernet for psykisk og fysisk mishandling av datteren.

«Hva tror du er det beste for Ida?» spurte Lode Svendsen.

«Å komme hjem,» svarte moren.

Bak smilet

HUN VAR NETTOPP BEGYNT Å GÅ i samtaler med en psykolog ved Universitetssykehuset i Nord-Norge. Hun skulle lære å takle sinnet, å styre unna utageringer. Det var bare noen uker siden hun hadde tapetsert veggen på rommet sitt med lapper med egne og lånte ord.

BEHIND MY SMILE ISA HURTING HEART.BEHIND MY LAUGHI´M FALLING APART.LOOK CLOSELY AT MEAND YOU WILL SEETHE GIRL I AMISN´T ME.

«Det går ikke bra med meg,» sa hun, lent mot mikrofonen.

«Jeg har det for jævlig. Jeg har forsøkt å ta livet mitt seks ganger. Jeg har en følelse av at jeg ikke lever. Jeg har sagt fra mange ganger om hvordan jeg har det. Jeg har ikke venner der oppe. Jeg er ensom. Det er ingen som kan forandre på det, så lenge jeg ikke har venner. Jeg har begynt å snakke litt mer med de på institusjonen. Det er bra. Men jeg kan ikke fortsette bare å være sammen med voksne. Jeg må jo kunne få være sammen med noen som er jevnaldrende.»

Hun hadde framtidsplaner da hun bodde med moren i Haugesund.

«Jeg ville ta fotballkarrieren videre. Men nå er alt forandret. Nå ser jeg ingen framtid.»

«Jeg føler meg som en brikke i et system. Jeg føler at de ikke liker meg. Jeg vil ha vekk tvangen. Å vite at jeg ikke er under tvang lenger, vil bety noe. Tar de vekk tvangen, kan jeg akseptere å bo i Nord-Norge ut juni,» sa hun, og viste til at barnevernets vedtak var å ha henne tvangsplassert i nord ut juni 2015.

«Hva må skje etter juni?»

«Da har jeg mest lyst til bli flyttet tilbake til Haugesund, eventuelt til en fosterfamilie, eller til en institusjon, hvis de absolutt må. Det viktigste er at jeg får fjernet tvangen, og at jeg vet at jeg kan få lov til å flytte nærmere Haugesund. Jeg trenger å få en sjanse.»

LES ALLE TILSVARENE HER:

Hun ble konfrontert med truslene hun skulle ha kommet med til ansatte i Øygarden, om å drepe dem og deres barn. Hun forklarte at trusler kunne glippe ut av henne i opphetede situasjoner. Spesielt nevnte hun en episode der en kvinnelig ansatt hadde snakket nedlatende og provoserende til henne mens hun ble holdt fast av politiet.

«Alle som kjenner meg, vet at jeg ikke er i stand gjøre noe mot noens unger. Jeg er ikke sånn som person. Men når jeg blir provosert, kan sånne ting komme ut av munnen min.»

Det siste vitnet

HVOR OFTE HØRER VEL IKKE DOMMERE og nemndledere at barnevernsbarn klager over å bli dårlig behandlet? En stund så det ut til påstanden ikke ble støttet av andre enn hennes mor og deres respektive advokater. Men så ba advokat Hetland dommeren ringe opp rettssakens siste vitne.

Geir Fjeldstad, 35 år, var politibetjent ved Sotra, Askøy og Øygarden lensmannskontor. Han var blitt kjent med Ida gjennom to utrykninger til institusjonen i Øygarden sommeren 2014, sist da hun satte den i flammer. Etterpå skrev politibetjenten en bekymringsmelding til barnevernet.

«Mitt inntrykk var at Ida framsto som en brikke i et system, ikke som et medmenneske. Hun var fortvilet, redd og sint. Hun fortalte at hun følte seg ingenting verdt,» sa Fjeldstad.

Telefonlinjen spraket og den svake høyttaleren fikk politibetjentens ord til å framstå som mindre alvorlige enn de var.

«Det er min vurdering at masse aggresjon kunne ha vært unngått med bedre kommunikasjon, respekt, toleranse og ydmykhet overfor et barn som hadde det vanskelig. Hennes livssituasjon og livskvalitet hadde nok da vært betydelig bedre. Jeg fikk god kontakt med henne. Og jeg så ei jente som var ensom, redd og presset opp i et hjørne.»

MOT SLUTTEN AV RETTSSAKEN hvisket Ida noe i øret til advokat Hetland.

«Kan Ida få si noe til slutt?» spurte han.

Dommeren nikket.

Ida rettet ryggen og så ham i øynene. Ei jente i adidasbukse blant voksne i svarte kapper.

«Jeg vil bare si at jeg føler at jeg ikke får noen sjanser i dette systemet.»

Haugesund flyplass, februar 2015. Ida går på flyet etter nok en rettssak mot barnevernet. Foran henne: De to ansatte fra institusjonen i Indre Troms.Thomas Ergo

Fighter

MOBILTELEFONEN BRUMMET. Tekstmelding fra Ida.

«Er du på flyplassen?»

Vi visste at vi skulle ta samme fly fra Haugesund, og jeg hadde kikket etter henne i avgangshallen. Den vrimlet av folk. Jeg så henne ikke før hun vinket, stående ved siden av de to bredskuldrede karene fra institusjonen. Ingen kunne, ved å kaste et blikk på Ida, ane hva slags historier hun bar på. Hun så ut som ei helt vanlig jente. Hun så ut som den hun drømte om å være.

På vei ut til flyet bøyde hun seg plutselig ned og klappet en hund. Den hadde en skjerm rundt hodet, en sånn som får mange til å tenke: Hold deg unna, fremmed hund, den kan bite. Ida klappet og snakket kjærlig med hunden.

Vi satte oss sammen, et par rader bak personalet. Under samtalen spilte hun Subway Surf, et spill der man stakk fra ei sikkerhetsvakt med hund, etter å ha blitt tatt i tagging på t-banen.

Hun hadde hatt mest lyst til å stikke av mens hun var her i sør, sa hun. Men hun hadde bestemt seg for å vente.

Advokat Hetland hadde nok en gang advart henne mot å ha for store forhåpninger. Men kanskje hun ville vinne denne gangen? Kanskje ville de voksnes system gi henne en sjanse?

Hun skulle vente og se.

«Vinner jeg, så stikker jeg ikke av.»

Det var mørkt i kabinen. Jeg skimtet de store bokstavene på den ene hånda hennes. Under rettssaken hadde hun skrevet en bokstav under hver knoke.

I D G A F

«Hva betyr det?»

«I don´t give a fuck,» sa hun.

«Og på håndleddet skal jeg tatovere Keep Fighting.»