Det skjedde til og med før elgjakta startet. Og jeg brukte ikke rifle, men et mye farligere våpen. Jeg kjørte bil.
Begredeligheten utspilte seg i høstmørket søndagen før bevæpnede trøndere skulle innta naturen på jakt etter skogens konge. Jeg kjørte nordover gjennom Gauldalen i helt vanlig fart, og musikken i bilen var ikke spesielt høy. Alt var som det pleier å være når man kjører hjem en søndag kveld i slutten av september.
Jeg befant meg på en lang, rett strekning med skog på begge sider da jeg plutselig så en skygge foran høyre frontlykt. Noe kom ut av skogen i full fart, et firbeint vesen. Jeg rakk så vidt å røre bremsepedalen. Et knapt tidels sekund etterpå smalt det.
Det smalt ikke høyt. Bilen fikk bare en dult, og jeg forsto ikke helt hva som hadde skjedd. Jeg senket farten forsiktig og snudde så snart det lot seg gjøre.
En annen bilfører hadde stoppet på stedet der det skjedde. Jeg kjørte dit og gikk ut av bilen for å snakke med ham. Han hadde sett mer enn meg.
– Du kjørte på en elgkalv. Den var sammen med ei ku. De sprang videre over veien, fortalte han.
– Jaså, det var en elgkalv. Jeg rakk ikke å se stort før jeg kjørte på den. Kalven og mora løp videre?
– Ja. Over veien.
Jeg ble stående tafatt. Først da bilføreren dro sin vei, kikket jeg på min egen bil. Høyre frontlykt hang og slang. Panseret var krøllet, men jeg tok det ikke helt innover meg. Jeg kikket rundt meg, i grøfta på begge sider av veien, inn i skogen. Ingen dyr var å se. Det regnet. Det gule høstløvet hadde begynt å falle.
Jeg satte meg bak rattet og sjekket at hunden i buret i baksetet hadde det bra. Bare jeg og en hund i en bil i regnet på en øde strekning i Gauldalen.
I skogen hinket antakelig en skadd elgkalv omkring.
Jeg startet motoren, som var uskadd, men jeg kunne ikke kjøre til Trondheim med ødelagte frontlys, så jeg ringte redningstjenesten. Før de kom og tauet meg hjem, ringte jeg viltnemnda.
– Antakelig går en skadet elgkalv rundt i området, sa jeg.
Elgkalven, det spinkle dyret som løp ut av skogen, ville ikke slippe taket i meg, og et par dager senere ringte jeg viltnemnda igjen. De hadde funnet en død elgkalv like ved veien.
– Den var hardt skadet og døde nok ganske momentant, sa viltnemndas mann.
Han ga meg noen fysiske detaljer om skadene som jeg har fortrengt. Den natta drømte jeg om en lystig liten elgkalv som sprang i skogen, med et helt liv foran seg – inntil den løp rett på en dødsmaskin. Antakelig var det andre elger som løp over veien den andre bilføreren hadde sett.
Jeg er ikke vegetarianer, setter pris på godt elgkjøtt og har ikke noe imot at folk går på elgjakt. For min egen del håper jeg å slippe å drepe flere elger.
