Men egentlig hadde hun sett fram til noe annet.

Å få mer tid til å synge i kor, strikke og lese bøker om kveldene, reise, gå på konserter og utstillinger, sånne ting, i tillegg til å fullføre studiene i kunsthistorie og lære mer samisk.

Alt det ville hun få mer tid til, tenkte hun, da hun ved juletider pakket flyttelasset i domprost-boligen i Tromsø for å begynne som prost i Strinda menighet.

Å bli biskop hadde hun gitt opp to år tidligere, da hun med knappest mulig margin tapte kampen om å bli biskop i Nord-Hålogaland. Men så ballet det altså på seg, ler hun, helt til hun for tre uker siden ble valgt til biskop i Nidaros.

Samfunnsrefseren

Hun starter ikke før til høsten, men har allerede rykket ut mot kroppsfiksering og perfeksjonisme, støttet sørsamenes kamp mot vindmøller og refset norsk flyktningpolitikk.

- Ordfører Rita Ottervik ønsket seg en biskop som er aktiv i samfunnsdebatten. Det fikk hun?

- Kirka kan ikke la være å blande seg i politikken, politiske avgjørelser har betydning for mennesker. Det kan også ha en politisk betydning om kirka er taus.

- Å?

- Hvis kirka ikke hadde sagt noe om samiske spørsmål, og ment at det der må samene ordne sjøl, hadde det nok tatt mye lengre tid før Norge ratifiserte ILO-konvensjon 169 om urfolksrettigheter for eksempel. Der var kirka en pådriver.

- Det er mange krav til en biskop, Byåsen-prest Steinar Leirvik sier du må lytte til det typisk trønderske?

- Haha, ja, hva er det?

- Du må heie på Rosenborg, sier han.

- Ja, men jeg er jo så veldig lite fotballinteressert, og det kan jo hende at favorittlaget mitt skal være fotballaget fra Namsos, Fillan eller Lierne, jeg er jo biskop for de fotballagene også. Vi kan jo ikke bare ha sånn trondheimssjåvinisme.

foto
Vikaren: På visitasgudstjeneste i Kvæfjord da hun vikarierte som biskop i Nord-Hålogaland. Kampen om bispejobben tapte hun med knappest mulig margin for to år siden. Nå blir hun den første kvinnelige biskop i Nidaros.

Sier hun på sin syngende tromsdialekt, og ler en trillende latter under de irrgrønne øynene.

Den nye biskopen i Nidaros er oppvokst i Sørreisa, et lite tettsted i Troms hvor foreldrene var aktive i Misjonssambandet som var bøndene og fiskernes organisasjon, og som tradisjonelt var skeptiske til embetsstanden, høyrefolk og østlendinger.

Faren Hermod var lærer, organist og emissær. Moren Ragnhild Amanda var helsesøster, sykepleier og jordmor i ei tid hvor hjemmefødsel var det vanligste. Selv kom Herborg til verden som en høyt ønsket attpåklatt da foreldrene var 44 og 45 år gamle, og hun ble døpt av sin egen far hjemme i familiens stue.

Fikk kam tel håret

Faren var en moderne mann når det kom til husarbeid og barnestell, men i bibelspørsmål var han en konservativ herre som støttet Paulus i at kvinner skulle tie i forsamlingen.

- Nylig fant vi noen brev som pappa og en kamerat hadde utvekslet med hverandre før de giftet seg, og i de brevene la de ikke skjul på at de ville ha ektefeller som ikke la seg opp i alt. Men der fikk han pappa kam tel håret!

- Å!

- Har du fått kam tel håret, så har du kommet borti en myndig person. Mamma, som var en meget selvstendig dame, vokste opp i en familie hvor faren, min morfar, var jernbaneslusk, skytebas og kommunist, og som hadde vært i full sving under de store streikene på tjuetallet før de slo seg ned på et lite gårdsbruk i Namdalen. Mamma ble senere både helse- og sosialsjef i Sørreisa, og vararepresentant for Kristelig Folkeparti på Stortinget. Mine foreldre fant tidlig ut at dersom deres forhold skulle vare, så var det noen ting de bare måtte være enige om at de var uenige om.

foto
Atpåklatten: Hun er yngst av fire søsken. Her fra 1963. På hjemplassen Sørreisa hvor foreldrene kjente de fleste «både innvendig og utvendig».

Prestekallet

Etter videregående begynte Herborg på kristen folkehøgskole i Oslo, det var der hun bestemte seg for å bli prest og ikke lærer som mange andre i slekta. Moren støttet henne i valget, men hun måtte forsvare ideen om å studere teologi overfor sine tre eldre søsken.

Av faren, som var dypt religiøs, fikk hun lunken støtte. Han var mot kvinnelige prester.

På menighetsfakultetet traff Herborg Harald som leste kristendomskunnskap, og som senere ble lærer. Etter studiene reiste de til Hammerfest hvor Herborg var prest i ti år fra 1988, og hvor de fikk sine tre barn. Men fordi biskop Arvid Nergård i Tromsø nektet å ordinere kvinner, måtte hun ordineres i Oslo.

- Pappa sto jo på kirkas gamle syn, «men jeg er jo ikke barnslig,» sa han, «jeg kommer jo i ordinasjonen din.» Etter hvert ble han veldig interessert i det jeg drev på med, men gammelkaran hjemme hadde det jo artig med å trekke opp han pappa og minne ham på at dattera hans var prest.

Så kom partnerskapsloven i 1993, og biskop Ola Steinholt i Nord-Hålogaland rykket etter hvert ut og sa at kirka måtte tenke annerledes om de homofile. Steinholt fikk så ørene flagret av prestene i bispedømmet, men Herborg slapp å mene noe fordi hun var i svangerskapspermisjon.

- Jeg kjente mennesker i kirka som var homofile, som unnlot å leve ut sin seksualitet på grunn av kirkas holdninger. Seksualiteten ligger dypt i oss, og jeg syntes ikke jeg kunne forlange det av noen. Kirkas syn på de homofile var uholdbart, men det tok lang tid før jeg turte å si at jeg var motstander av kirkas offisielle syn.

foto
Pilgrimskameratene: I Rennebu sammen med Randi Nesje Myhr og Christel Eriksen.

Hun har ennå ikke funnet noe favorittsted i Trondheim, men hun liker seg på Kafé Ni Muser, et steinkast fra sin kommende arbeidsplass. Flere nikker smilende bort mot henne idet de går forbi bordet, og et eldre par stanser. De ønsker henne lykke til og takker for at hun er så sterk og klar i sine meninger.

- Hvor står du i det politiske landskapet?

- På videregående var jeg med i KrF Ungdom, men jeg syntes moderpartiet var for uklar i Alta-saken, og jeg meldte meg ut. Det der ville jeg ikke være med på. Men det er jo ikke lett å finne et parti som passer deg helt, og derfor har jeg stemt litt forskjellig opp gjennom årene.

- Din søster Rønnaug er politiker for Rødt i Tromsø.

- Ja, vi to har hatt mange fine diskusjoner, og venstresida er en god samarbeidspart i noen verdisaker, som for eksempel flyktningpolitikken. Kirka må kunne samarbeide med alle mennesker av god vilje.

- Du har gått langt i å støtte samenes kamp for å ta vare på sine beiteområder?

- I urfolksammenheng ligger Norge langt framme. I Sverige har samene status som nasjonal minoritet, og ikke et urfolk. Det er de heller ikke i Finland og Russland. Så skjer det likevel her hjemme, det som nå skjer på Fosen og andre steder. Jeg lærte en del da jeg satt i en lavvo i Kautokeino en høst, om hvordan et reinbeitedistrikt kan bli spist opp av mange små inngrep. Og trues reindrifta, trues også den sørsamiske kulturen som er langt mer utsatt enn den nordsamiske.

- Har du samiske røtter?

- Navnet Finnset skulle tyde på det, men det er faktisk motsatt. På slutten av 1700-tallet fikk nordmenn papirer hos fogden på at de eide jorda der inne hvor det het Finnset, som var en samisk sommerboplass der hvor dalen åpner seg og du kommer ned mot sjøen. Navnet bærer med seg en okkupasjonshistorie, den andre siden av mynten. De dølene var nøye på å ikke blande seg med andre, så jeg er nok en av dem som vet at jeg ikke er samisk. Dette er vann som rant i havet for lenge siden, men når du går tilbake er det dette du finner, okkupasjon og undertrykking. Derfor er det også rett og rimelig at det opprettes en «sannhetskommisjon» som gransker fornorskinga av samer og kvener.

Kan tvile

- Det finnes ikke fnugg av bevis for noen Gud, eller at Jesus sto opp fra de døde. Men du vier livet ditt til dette, og det er jobben din å få oss andre til å tro?

- Hvis man skal behandle trosspørsmål etter samme målestokk som man behandler empirisk forskning, så er det klart du får et problem. De er, billedlig talt, ikke på samme frekvens. Det er ikke tvil om at kjærligheten finnes, men hvordan den ser ut og hvor den sitter i kroppen, det vet man ikke. Men det er et godt og viktig spørsmål å stille.

- Tviler du?

- Ja, selvfølgelig gjør jeg det noen ganger.

- Hva tviler på?

- Da tviler jeg på alt, som et streif av tvil som kommer og går. Men da klorer jeg meg fast i gudstjenesten, og i det jeg vet at andre har levd og dødd for. Ville de gjort dét hvis de ikke hadde erfart at det var sant? Men det skal være rom for tvilere i kirka.

- Også for den som ikke tror?

- Ja. Kirka hadde vært død uten trua på den oppståtte Kristus, uten dåp, uten nattverd. Da ville kirka vært et museum, men det må være rom for at den som ikke tror kan finne et sted i kirka for en åndelig dimensjon i situasjoner som død, fødsel, sorg, tro og lengsel. Mange ikke-troende finner også stor mening i fortellingen om Jesus. Noen vil si medmennesket Jesus, andre vil si opprøreren Jesus, mens de fleste kanskje snakker om medmennesket, vismannen og profeten. Hvis det er dette som er vår felles plattform, så la oss stå på den.

foto
Presten: Herborg møter Betty Stjernen og ektemannen Bernt Marius Stjernen. Hun viet dem på nytt etter 25 år. Selv ble hun skilt etter 29 års ekteskap.

Et helvete på jord

- Du leder en bevegelse som er sterkt nedgående, over halvparten av befolkningen tror ikke på noen Gud, ifølge Norsk Monitor?

- Ja, i denne kanten av verden er det sånn. Inntil videre, må man jo tenke. Før snakket vi om det postmoderne samfunn, nå snakker vi om det postsekulære samfunn hvor vi erfarer sterkt at Gud er på vei tilbake, men på annet vis enn før. Du må forholde deg til tro, det er ikke noe gammeldags, det er rundt oss hele tiden, og kirka må ha evne til å delta i de nye samtalene som oppstår. Hver dag møter kirkas medarbeidere mennesker, og det er disse møtene som bestemmer hvordan andre ser på oss. Hvis du møter noen på en dårlig måte, er det fort det som blir deres inntrykk av hele kirka. Min jobb som biskop er også å bidra til at kirkas medarbeidere møter folk på en god måte.

- Tror du på helvete?

- Nei, jeg tror på Gud.

- I bibelen vises det til en himmel, og et helvete?

- Ja, Jesus snakker om at det er to utganger av livet, men hva det består i, det vet vi ikke. Men nå synes du sikkert at jeg vrir meg unna, haha.

- Vel.

- Det vi med sikkerhet vet, er at det for mange finnes et helvete på jord, og jeg er vel egentlig genuint mer opptatt av å gjøre noe med det. Det er liksom noe med den sort/hvitt-greia du skal lokkes inn i som prest eller biskop. Vi kommer jo ikke utenom at kirka sier det finnes to utganger på livet, men at noen har så forferdelig lyst til å sende noen hit og andre dit, ka e det for noe!

- Det kalles vel tro?

- Ja, men vi har jo en sånn uendelig trang til å sortere hverandre hele tida! Vi skal ikke sette oss til doms over hvem som skal dit eller dit, da lever vi i gamle forestillinger om helvete

og bål og ild.

Singel biskop

- Du er den første biskopen som vigsles som skilt?

- Ja, sånn er det, sånn ble det, etter 29 års ekteskap ble vi separert for fire år siden. «Ekteskapet er Guds gode gave,» sier vi, og «det som Gud har sammenføyd skal mennesker ikke skille», leser jeg for andre. Men så er det jo sånn at sammenhengen mellom ideal og eget liv ikke alltid er der. Så jeg er et helt alminnelig menneske.

- Kan jeg spørre om du har fått ny kjæreste?

- Ja, det kan du spørre om, men det har jeg ikke. Man skal jo tenke seg litt om, og kanskje skal man ta det der litt med ro etter et langt samliv. Dessuten må en jo også ha realistiske forventninger til hvem som kan tenke seg å sjekke opp den nye biskopen, du må jo ha litt gøts for å gjøre noe sånt!

- Er du redd for at potensielle kjærester vegrer seg etter at du ble biskop?

- Haha, nei, jeg er ikke redd for det, men damer som driver på med sånne ting som meg er jo ikke spesielt attraktive. Som biskop er du aldri hjemme og alle vet hvem du er, og det er kanskje ikke så veldig festlig for den andre.

- Menn i tilsvarende maktposisjoner er attraktive?

- Ja, men jeg tror ikke det samme gjelder kvinner, det stemmer i alle fall ikke med kjønnsstereotypiene, det gjør det definitivt ikke. Vel, time will show, og jeg er godt tilfreds med å være for meg sjøl, det går fint det. Men så må en jo også ta konsekvenser av sine valg.

Ler hun.

Og sier hun finner mye glede i å studere kunsthistorie, som hun begynte med for noen år siden. Å kunne mer enn å se forskjell på romerske og gotiske buer. Og oppleve storheten i Hannah Ryggens vev. Eller å våkne på lørdagene, sette puta i ryggen og lese et ord eller to for dagen.

Tid til å gå

Så vil hun fortsatt ha tid til å gå.

Det begynte for ni år siden, og siden har hun og to venninner tatt minst én pilegrimstur hvert år. Den første gikk tvers over Spania. Caminoen. Over Pyreneene. Senere ble det Skottland. Og turen fra Hamar til Trondheim.

Hun er ikke opptatt av tempo, sier hun, og de overnatter på herberger for å komme i den riktige stemninga. Store rom og køyesenger. Enkelt, men realt, ler hun.

Et år ble hun gående lenge sammen med en mann som så ut som en vellykket, italiensk forretningsmann. Men etter hvert viste det seg at også han bar på noe ekstra, datteren hans hadde dødd av en overdose.

- To kvelder prøvde han å snakke om det, uten å klare det. Vi måtte forlate det.

foto
En vandrer: Hvert år går hun minst en pilgrimstur sammen med venninnene Randi Nesje Myhr og Christel Eriksen. Her er de i Umbria, Italia. På vei mot Assisi i 2016.

I oktober vil hun gå fra Portugal til Santiago de Compostela, fra Lisboa eller Porto. Og ellers vil hun gå fra blokkleiligheten i Vestlia til Nidarosdomen. Det tar en times tid, sier hun.

- Da har du tid til å tenke over meninga med livet?

- Ja, men kjære vene, da må jeg sitere Wergeland, eller var det Ibsen:

«Hva er vel livet,

et pust i sivet,

som synker ned.

Et spill av krefter,

som higer efter

en evighet.»

- Det var vel Oehlenschläger?

- Det er det samme. Meninga med livet er å være tel for hverandre.

Her finner du alle portrettene fra Ukeadressa de siste årene