Når man hjemme i stuen demonstrerer de nyinnkjøpte høyttalernes uovertrufne lydlige gjengivelse, berømmer man høyttalernes innhold og funksjon. Likevel har nok praktgjenstandenes form og visuelle uttrykk vært minst like utslagsgivende for valget. Hvor mange ganger har jeg ikke kjøpt en roman utelukkende ut ifra forsidens utforming og hvordan boken føles i hånden. For ikke å snakke om gamle håndlagede verktøy i mine besteforeldres garasje, kjøkkenredskaper som ikke lenger benyttes, instrumenter eller et håndskrevet partitur. Riktignok er form det som blir igjen når man ser bort fra det innholdsmessige, men i slike tilfeller oppleves form og funksjon som et hele, i et sømløst samspill.
På Trønderenergis fasade er en rekke gjenstander som kommer fra kraftproduksjon og nettdistribusjon av strøm montert oppetter en avlang vegg ved inngangen. De er utført i forskjellige materialer og farger, de har forskjellig form og overflate. Noen av dem skinner, andre er matte. De er montert i et system der like elementer opptrer sammen. Mellom dem løper en ledning eller tråd som forbinder elementene.
Inspirasjon har her vært et håndtegnet og nydelig presist koblingsskjema for Stoum transformatorstasjon fra 1952. I likhet med håndskrevne partiturer, er slike koblingsskjemaer en egen sjanger, basert på kunnskap, nøyaktighet og en aldri så liten dose estetisk årvåkenhet. Men hva skjer med slike tegninger? De stues bort, arkiveres og glemmes. Hva skjer med realiserte gjenstander eller kretskort? De gjemmes bak paneler og forsvinner ofte inn i strukturen de skal spille ut sin funksjon i, før de utdateres. I denne kunstinstallasjonen er høy- og lavspentkomponenter montert side om side, uten hensyn til deres alder eller virkelige funksjoner. Her er det kun formen som løftes frem.
Den har ingen annen hensikt enn det rent visuelle. Og hva mer løftes frem og vises på energikonsernets front? Jo, at også her jobber det mennesker med estetisk bevissthet og kompetanse. At iøynefallende visualitet er å finne, også i de mest funksjonelle sfærer.