Asiatiske «Bian» flyttet til Norge med to barn og en drøm om et bedre liv. Hun og ektemannen «Ola» hadde ikke noe felles språk, de kommuniserte ved å peke og nikke. Da ektemannen bandt Bians datter og slo løs på henne med en tresleiv, hadde Bian ingen idé om hva hun skulle gjøre. Hun kjente ingen andre mennesker i Norge enn mannen hun bodde med.

– Jeg ante ikke hvordan det norske samfunnet fungerte, sier hun.

foto
Asiatiske Bian flyttet til Norge med to barn og en drøm om et bedre liv. Hun endte hos en norsk mann som kontrollerte henne og isolerte henne fra samfunnet. Foto: Tor Stenersen, Aftenposten

Noen er prisgitt voldelige menn

Hvert år blir mellom 4000 og 4500 utenlandske kvinner hentet til Norge for å gifte seg med norske menn, viser tall SSB har hentet ut for Aftenposten.

Noen av kvinnene kommer fra land som Sverige og England. Da er integrering en lett sak. Men nesten hvert år kommer de største gruppene fra land der språk og kultur blir en langt større overgang ved innvandringen til Norge.

Advokat Gro Wildhagen har representert mange utenlandske kvinner som har kommet til Norge via ekteskap med norske menn:

– Noen av disse mennene oppfører seg overfor mennesker på en måte ingen skulle tro gikk an. Folk flest aner ikke hvor grove sakene er. Jeg har vært inne i saker der selv vi som jobber med dette, nesten detter av stolen når det kommer frem hvor voldelige handlinger som er gjennomført, sier hun.

Det er vanskelig å anslå hvor stor andel av ekteskapene som er problematiske, men skjev maktbalanse er ofte en utfordring, mener Fafo-forsker Guri Tyldum.

– Han kan språket og vet hvordan det norske samfunnet fungerer, hun er en fremmed uten nettverk. Noen av mennene er selv veldig ensomme, noe som fører til at paret lever totalt isolert, sier Tyldum, som i flere år har forsket på transnasjonale ekteskap.

Giftet seg etter to uker

Ekteskapet med norske Ola skulle redde Bian og barna hennes ut av en vanskelig situasjon i hjemlandet i Asia. Alenemoren Bian var redd etter at hennes eldste sønn ble drept. Hun måtte få datteren «Lan» på 14 og sønnen «Kim» på 12 bort fra landsbyen, men hadde ikke penger. Da fortalte et familiemedlem om nordmannen Ola som var på utkikk etter en kone.

Bian og Ola møttes i hennes landsby. Hun var i slutten av 30-årene, han i 50-årene. Han var skilt, hadde to voksne barn, var i jobb og bodde på Østlandet.'

Det Ola ikke skal ha sagt noe om, var at både datteren og ekskona nektet å ha kontakt med ham.

Bian og Ola hadde kjent hverandre i to uker da de giftet seg i en enkel seremoni. Så dro Ola hjem for å ordne papirene som trengtes for å få Bian og barna hennes til Norge. «Han virker som en god mann», tenkte Bian.

Seks måneder etter bryllupet flyttet Bian og barna til en mann de ikke kjente, i et land de visste lite om.

foto
«Han virker som en god mann», tenkte Bian om nordmannen hun hadde giftet seg med. Foto: Tor Stenersen, Aftenposten

– Overlater integreringen til mennene

De siste fem årene har 3460 barn kommet til Norge via mødrenes ekteskap med norske menn. Hvordan kvinnene og barna klarer seg i Norge, er for det meste opp til ektemennene.

– Samfunnet har i stor grad overlatt integreringen av de utenlandske kvinnene til mennene de er gift med. For dem som har funnet en snill mann går det fint, mens andre er prisgitt voldelige eller ressurssvake menn, sier Fafo-forsker Guri Tyldum.

Advokat Kristine Aarre Hånes, som har representert mange utenlandske kvinner som har brutt ut av ekteskap med norske menn, poengterer også at det er opp til mennene om de vil at kvinnene blir integrert eller ikke.

– Det gjør maktbalansen enda skjevere. Noen av kvinnene og deres barn lever under uverdige og farlige forhold i Norge, sier Aarre Hånes.

Selv politiet har advart. Da Regjeringen ville stramme inn utlendingsloven, påpekte politiet at dette var en sårbar gruppe med beskyttelsesbehov som «gjennomgående har dårlige norsk- og samfunnskunnskaper»:

– Vår erfaring er at denne gruppen utlendinger ikke har fått innpass i noen integreringsprosess, skrev Oslo politidistrikt i sitt høringssvar.

Asylsøkere integreres i to år. Det gjelder ikke alle innvandrere

Nyankomne asylsøkere – og de som familieinnvandrer til en asylsøker – har rett og plikt til å delta på et toårig introduksjonsprogram. Dette foregår på fulltid. Utenlandske kvinner som gifter seg med norske ektemenn, får ikke samme tilbud. De får istedet et kortere norskopplæringskurs som inkluderer 50 timers samfunnskunnskap.

Kurset må ikke gjennomføres med en gang, det holder å ta det innen tre år etter at de fikk oppholdstillatelse.

Men selv om den utenlandske kvinnen plutselig heter Hansen eller Berg til etternavn etter å ha giftet seg med en norsk mann, betyr ikke det at integreringen går av seg selv.

– Familieinnvandring er den største innvandringen vi har til Norge, likevel får denne gruppen et dårligere integreringstilbud enn flyktninger. Dette gjør kvinnene svært sårbare. De er like fremmede i landet som andre innvandrere, det er like stor kulturforskjell, og de vet like lite om egne rettigheter, sier Tove Smaadahl i Krisesentersekretariatet.

Smaadahl understreker hvor viktig introduksjonsprogrammet ville vært for kvinner som lever i vanskelige transnasjonale ekteskap:

– Å delta i programmet i to år ville i seg selv gitt kvinnene nettverk og en styrket situasjon, sier hun.

Det samme mener FAFO-forsker Guri Tyldum:

– Introduksjonsprogrammet ville i mye større grad gjort dem i stand til å stille krav.

En tilfeldig nabo oppdaget blåveisen til «Rebecka»

Da en tilfeldig nabo ringte på, åpnet «Rebecka» døren med hovent, blått øye. Etter nesten ett år i Norge, var dette første gang noen oppdaget hvordan hun hadde det.

Jeg kjente ingen i Norge utenom mannen min og ante ikke hvordan det norske samfunnet fungerte. Naboen ringte politiet. Det var første gang jeg hørte ordet «krisesenter», sier Rebecka.

foto
Slik så Rebecka ut da naboen ringte på. Foto: Privat

Det begynte så fint. Alenemoren Rebecka var oppriktig forelsket i «Petter», den jevnaldrende nordmannen hun møtte i sitt hjemland i Afrika. Etter et par måneder som kjærester, ble Rebecka gravid. Petter ville at hun og sønnen «Martin» skulle flytte til Norge med ham. Rebecka var glad.

Drømmen om et rolig liv i Norge ble knust allerede da hun gikk inn i Petters hus for første gang. Hun ble møtt av en rasende afrikansk kvinne. Det var Petters ekskone, som Rebecka hevder han aldri hadde nevnt, men fortsatt bodde sammen med. Krangelen som oppsto, var så voldsom at politiet ble tilkalt. Etter hvert flyttet ekskonen ut, men ingenting ble som Rebecka hadde håpet.

Hun levde fullstendig isolert fra lokalsamfunnet hun bodde i. I det gule huset var det ingen som kom på besøk.

– Han er en ensom mann, han har ikke venner, sier Rebecka.

foto
– Jeg var redd og alene, sier Rebecka om det første året i Norge. Hun kjente ingen, snakket ikke norsk og forholdt seg kun til ektemannen. Foto: Eivind Senneset/Aftenposten

– Han slo meg foran barna

Petter reiste mye i forbindelse med jobb. Rebecka var alene med barna i uker av gangen. Når Petter var hjemme, var også barnet hans fra et tidligere forhold der.

– Han forskjellsbehandlet barna. Ofte kom han hjem med gaver til sine biologiske barn og ingenting til min sønn. Han ble fryktelig lei seg, sier Rebecka.

Første gangen det smalt, var de på biltur. Ifølge Rebecka skjedde det da hun protesterte på måten han snakket til sønnen hennes.

– Da slo han til meg med knyttet hånd, midt i ansiktet. Barna så det.

Rebecka sa ikke mer på den bilturen.

Mishandling kan gi opphold

Kvinner som er utsatt for vold i ekteskapet, kan få opphold i Norge etter den såkalte «mishandlingsbestemmelsen» i Utlendingsloven. Den gir kvinner mulighet til å bli selv om de bryter ut av forholdet før det har gått tre år. Problemet er at kvinner i voldelige forhold ofte ikke er klar over slike muligheter, fordi de mest ressurssvake mangler nettverk og har dårlig kjennskap til rettighetene sine.

Barneombud Anne Lindboe poengterer at mødre som kommer på familiegjenforening, skal få opplysninger om at de kan ha krav på oppholdstillatelse dersom de eller barna blir utsatt for vold.

– Det er viktig at de får ordentlig god informasjon om dette, ut over en setning i vedtaksbrevet, og at dette også gjelder om barna utsettes for vold eller omsorgssvikt hjemme, sier Lindboe.

foto
– Kvinnene må få ordentlig informasjon om at de kan ha krav på oppholdstillatelse dersom de eller barna blir utsatt for vold, sier Anne Lindboe, barneombud. Foto: Tor Stenersen, Aftenposten

Da naboen banket på

Noen dager før bilturen hadde en eldre kvinne kommet bort til Rebecka i butikken.

– Hun var vennlig og lurte på hvor jeg bodde. Jeg fortalte det, sier hun.

Det var denne kvinnen som tilfeldigvis ringte på en dag og oppdaget at Rebecka var blitt slått. Kvinnen ringte politiet.

– Jeg var redd for at de skulle sette Petter i fengsel, for jeg kjente ingen andre enn ham i Norge.

Rebecka og barna ble sendt på krisesenter. De ble der i flere måneder, før Rebecka valgte å flytte tilbake til mannen. Etter noen måneder oppsøkte hun krisesenteret på nytt etter nye vanskelige episoder i hjemmet. Denne gangen var hun gravid med sitt tredje barn. Mannen ble anmeldt for vold, men saken ble henlagt.

Rebecka var likevel heldig. Hun ble trodd da hun fortalte om forholdene hun levde under og fikk innvilget opphold etter mishandlingsparagrafen. Først etter at hun flyttet fra Petter, fikk hun mulighet til å lære norsk og bli kjent med samfunnet hun bor i.

foto
Rebecka fikk opphold i Norge etter mishandlingsparagrafen. Først etter at hun flyttet fra mannen ble hun kjent med lokalsamfunnet hun bodde i. Foto: Eivind Senneset/Aftenposten

Noen menn jobber hardt for å løfte opp kvinnene

Fafo-forsker Guri Tyldum understreker at det finnes mange eksempler på vellykkede ekteskap mellom norske menn og utenlandske kvinner. Men det å få ekteskap med store kulturforskjeller til å fungere, krever hardt arbeid fra begge parter.

– Det er nettopp ved å se på de flinke mennene at du skjønner hva som er galt med de andre. Mange menn bruker masse ressurser for å løfte kona opp på et nivå hvor hun blir likeverdig og selvstendig. De lærer henne å ta bussen, prøver å skaffe henne en jobb og et nettverk. Disse kvinnene har det kjempefint i Norge, fordi de har funnet menn som ønsker seg kjærlighet og en selvstendig partner, sier Tyldum.

For mange kvinner vil det være svært vanskelig å forlate mannen dersom han ikke er snill.

– Jo lavere utdannelse kvinnene har, dess mer utsatt er de. Noen av dem rekrutteres til ekteskap gjennom prostitusjon. Andre er lite attraktive på ekteskapsmarkedet i hjemlandet fordi de har barn fra før og kan derfor ikke returnere, sier FAFO-forsker Tyldum.

Måtte få naboen til å tolke

Bian har bare tre års skolegang fra hjemlandet. For henne var det en umulig oppgave å sette seg inn i lover og regler i Norge.

– Det ble slik Ola bestemte, sier hun.

Ekteparet hadde ikke noe felles språk, og når enkelt kroppsspråk ikke holdt, måtte de kontakte en familie fra Bians hjemland som bodde i nabolaget for å få hjelp til å tolke.

– I Norge var vi helt alene. Ola hadde ikke kontakt med noen andre enn sin gamle mor. Det virket ikke som han hadde noen venner, sier datteren Lan.

Utover norskkurset hadde Bian ingen kontakt med det norske samfunnet. Hun hører dårlig og hadde lite utbytte av timene. Del to av kurset fikk hun ikke tatt fordi hun fikk sønnen David, hennes og Olas felles barn.

– Et nytt norskkurs ville koste 8000 kroner. Det var ikke Ola interessert i å betale, sier Bian. Hun snakker fortsatt ikke norsk etter mange år i landet, og intervjues med tolk.

De neste årene var Bian hjemme. Hun sier hun reagerte på at Ola drakk, mye og ofte. Men hun hadde ingen anelse om hvor mye alkohol det var vanlig å drikke i Norge.

Krevde 20.000 i måneden

Så mistet Ola jobben. Alkoholforbruket økte. Han brygget sprit i kjelleren, hevder Bian.

Lan var blitt 17 år. Hun var vant til hardt arbeid fra hun var liten, og skaffet både seg og moren jobb på en restaurant. Bian hadde ikke egen konto, så lønnen hennes gikk rett til Ola. Lan og Bian jobbet seks til syv dager i uken, fra midt på dagen til langt på kveld.

– Ola krevde 20.000 kroner av oss i måneden, sier Lan.

– Han satt foran PC-en, drakk og spilte bort alle pengene på nettpoker. Hele tiden maste han om at vi skulle skaffe mer penger. Vi jobbet alt vi klarte, men det var aldri bra nok, sier Bian.

foto
Stefaren bandt Lans hender med plaststrips mens han slo henne. Etterpå tok hun dette bildet med mobilen. Foto: Privat

– Han hadde full kontroll over min mor

Lan gikk på norsk skole og begynte å forstå mer av landet de hadde bosatt seg i. Hun la merke til at norske kvinner levde helt annerledes enn hennes mor.

– Han hadde full kontroll over henne. Jeg begynte å si fra, men det likte han ikke, sier Lan.

Stefaren skal flere ganger ha truet Bian med å sende Lan tilbake til hjemlandet.

En morgen hadde stefaren fått nok av Lans protester. Han tok tak i den spede stedatteren og bandt hendene og føttene hennes fast med plaststrips. Så trakk han ned buksen hennes, og dengte løs med tresleiven. Hun anslår at det varte i fem minutter.

– Nedverdigelsen var like ille som smerten, forteller Lan.

I en sakkyndigrapport som Aftenposten har tilgang til, bekrefter Ola at han riset stedatteren en gang i fortvilelse over at hun påvirket moren.

Vanskelig for barna å flytte inn til en mann de ikke kjenner

Barna som kommer til Norge kan havne i en vanskelig situasjon, beskriver Hilde Lidén, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

– Det kan være veldig utfordrende for et barn å komme hit og skulle finne sin plass i en familiekonstellasjon med en norsk mann de ikke kjenner. Mannen har kanskje aldri hatt barn i hus, så kommer det plutselig en tenåring han ikke kan kommunisere med, sier Lidén.

Det finnes lite forskning på denne gruppen kvinner og barn.

– Det er ikke et område man har vært veldig bekymret for fra myndighetenes side, sier Lidén.

– Må lære om rettighetene sine fra de er små

Barneombud Anne Lindboe sier norske kommuner må mer på banen med forebygging.

– Man må snakke med foreldre om vold og undersøke ungene på helsestasjonen. Vold, overgrep og omsorgssvikt må være et like naturlig tema som ernæring, røyking og andre risikofaktorer man tar opp, både på helsestasjonen, og hos fastlegen, sier Lindboe.

Barna bør lære om rettighetene sine allerede i barnehagen.

– Mange barn kjenner ikke til at det ikke er greit å bruke vold. Og vi vet at vold er mer utbredt i en del andre land. Da kan barn tro det er greit dersom de utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt hjemme.

Ekteskap grenser til ren menneskehandel

For de kvinnene i transnasjonale ekteskap som har størst behov for hjelp, handler det ifølge advokat Gro Wildhagen om gjentatte, grove overgrep, vold og isolasjon.

– Enkelte menn deler kvinnen med andre menn, mot hennes vilje. Utnyttelse innenfor ekteskapets rammer grenser opp mot menneskehandel. Det har vært vanskelig å få domstoler og politi med på denne tankegangen, fordi det skjer innenfor et ekteskap.

Også FAFO-forsker Guri Tyldum beskriver enkelte slike ekteskap som ren menneskehandel.

– Noen er ute etter seksuelle tjenester, andre vil ha kvinnen som en pleier eller hushjelp. Menn i slike forhold tviholder på makten for å unngå at hun skal bli selvstendig, sier Tyldum.

Tove Smaadahl i Krisesentersekretariatet forteller at krisesentre over hele Norge i flere år har hatt en stor andel utenlandske kvinner som har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og psykisk vold fra norske menn.

– Flere steder i landet har krisesentrene fått inn flere kvinner som er mishandlet av samme mann, fordi enkelte menn serieimporterer koner, sier Smaadahl.

De viktige nabokjerringene

FAFO-forsker Tyldum mener vi ikke bare kan overlate ansvaret for å integrere innvandrerkvinner og deres barn til det offentlige Norge.

– Det medmenneskelige er minst like viktig. Hils på naboen, hjelp den utenlandske kvinnen med å få seg jobb. Alle former for nettverk styrker kvinnens situasjon, sier Tyldum.

For både Rebecka og Bian var det tilfeldige møter med nordmenn som reddet dem ut av de isolerte ekteskapene.

foto
– Bian bar preg av å være dårlig informert om samfunnet hun levde i. Hun var prisgitt den norske ektemannen, sier advokat Marie Sølverud. Hun har hatt kontakt med Bian i mange år. Foto: Tor Stenersen, Aftenposten

– Led i stillhet

En ung, norsk mann som ofte spiste på restauranten der Bian og Lan jobbet, ble Lans kjæreste. Mannen og hans familie ble sjokkert da de skjønte hvordan Lan og Bian levde.

– Bian og Lan hadde vært her i mange år da vi traff dem. De hadde oppholdstillatelse og arbeidstillatelse, men hadde ingen anelse om at de kunne søke norsk statsborgerskap, sier Lans norske svigermor, som er blitt en fast hjelper for Bians familie.

Nå bor Bian og barna i en leilighet i en by på Østlandet. Bian og Ola er skilt, Bian har hovedomsorgen for deres felles sønn.

Bian og Lan jobber fortsatt mye, men nå går pengene inn på deres egen konto.

– Vi har fått et nettverk i Norge nå, via jobb, skole og min norske kjæreste og hans familie. Uten dem hadde ikke mamma kommet seg ut av ekteskapet, sier Lan.

Bians advokat, Marie Sølverud beskriver hvordan Bian led i stillhet og følte seg låst i ekteskapet.

– De levde veldig isolert, og ektemannen ville ikke integrere dem. Bian er en underdanig kvinne, slik asiatiske kvinner i hennes generasjon ofte er. Hun hadde neppe kommet seg ut av ekteskapet dersom datteren ikke hadde blitt integrert og begynt å stille spørsmål ved stefarens totale kontroll, sier Sølverud.

Aftenposten har valgt å ikke kontakte eksmennene til Bian og Rebecka for tilsvar, siden det kan sette kvinnene i en farlig situasjon. I begge sakene har Aftenposten sett saksdokumenter og snakket med flere kilder som bekrefter kvinnenes fremstilling av historien.

– De får grunnleggende kunnskap

Per Sandberg (FrP) er fungerende statsråd for innvandringsfeltet i Regjeringen. Han har ikke latt seg intervjue om denne saken. Kommunikasjonsrådgiver Andreas Bjørklund i Justis- og beredskapsdepartementet påpeker at alle som kommer til Norge på familiegjenforening eller – etablering, har rett og plikt til å delta i opplæringstilbudet i norsk og samfunnskunnskap.

– Det er ikke riktig at «integreringen overlates til deres norske ektefeller». Opplæringen i samfunnskunnskap er en svært viktig innføring i grunnleggende kunnskap om samfunnet, skriver Bjørklund.

Han understreker at kommuner kan velge å tilby introduksjonskurs til flere enn asylsøkere, dersom de ser et behov.

– Departementet har lite kunnskap om i hvilken grad kommunene velger å gjøre dette.