Vi hadde lenge skjønt det, vi måtte skaffe oss en eldre bil. Til våre nostalgi-reportasjer holdt det ikke lenger med driftssikre og komfortable biler fra slutten av 90-tallet. Oppvarmede seter og cd-spiller! Fysj og fy!

En gammel Volvo måtte være tingen. Ikke en PV eller Amazon, det blir for opplagt. Nei, heller en i 140-serien. I ferd med å bli sjelden, men ennå ikke den opplagte nostalgi-bil. Akkurat slik som det vi leter etter i " Ville veier". Det tiden har løpt fra, men som ennå ikke er fanget opp av alskens museumsvoktere.

Min gamle kjenning Arne Aune i Bjugn, snekker, båtbygger og altmuligmann også på biler og motorer, hadde alltid skrytt av sin Volvo 142, 1971-modell som han hadde stående i en garasje. Nå ville han selge. Vi kjører hjem til Arne på Gjølga.Inn på kjøkkenet for litt pulverkaffe og en prat. Han hadde både bil og moped av 71-årgang.

- Snart får du vel kvinnfolk fra 1971 også, foreslo fotografen.- Det blir vel straks verrre, det, antydet jeg.- Det bli straks vær' det, ja, samtykket Arne.

Vi skulle jo se på bilen, men først måtte vi opp på verkstedloftet og se på hans nesten ubrukte racersykkel fra 1989. En helt strøken 10 girs DBS Knut Knudsens modell! Fullt så strøken var ikke volvoen, skulle det vise seg. Men helt ok, og musegnaget i baksetet var ikke noe å bry seg om. Joda, den startet. Endelig skulle jeg sitte bak rattet på en ekte Volvo fra den rette tiden.

Kjøreopplevelsen ble imidlertid så som så. Bremsene lå på alle fire hjul og det var skikkelig tungt å få bilen opp i mer enn 50 km/t. De fire-fem milene ut til verkstedet som skulle overhale bilen, ble et lite mareritt. Felger og bremseskiver ble skikkelig overopphetet etter få kilometer, så vi måtte stoppe og kjøle ned med vann hver gang vi kom til en bekk.

Der stod vi i veikanten innhyllet i dampskyer fra fire hvesende hjul! Bil med sjel? Joda, men akkurat nå følte jeg at vi fikk mest vrangsiden av den eventuelle sjelen. Jeg bet tennene sammen og presset bilen videre.På Oksvoll stoppet vi hos Bjørnar Harøy og lånte hageslangen til å spyle de snart glødende hjulene. Etter ti minutter i damptåka, begynte temperaturen å gå ned og vi kjørte siste etappen til Lien Bil i Vallersund. Jeg fryktet det verste, kanskje var hele bremsesystemet ødelagt.

Noen dager senere skulle vi hente bilen. Innom Biltilsynet på Brekstad for å få nummerskilt. Det viste seg at bilen første gang var registrert i Namsos, noen uker for sent i 1971 til å ha V-skilt. Synd. I steden ble det XR, men med et eksklusivt lavt nummer. 10117 viser at dette var bil nr 117 etter omleggingen.Brødrene Geir og Kai Lien som driver Lien Bil, er Volvo-karer på sin hals. De har nærmest vokst opp i ulike 70-talls Volvo og kan modellen ut og inn.

- Her har du en bil som varer evig, den er i utrolig bra stand, sa Kai, og jeg pustet lettet ut. Bremsene hadde han fikset og litt småtteri ellers. Han skrudde på skiltet og vi dro glade av gårde for å rengjøre bilen. Vi gjøv løs med støvsugeren, hev ut seter og innmat. Inne i baksetet hadde det tydeligvis vært livlig. Et digert musebol med eget toalett og soveavdeling gav oss godt innblikk i musas levekår, men var en tålmodighetsprøve å fjerne.

Muselukta hang litt i når vi dro ut på første tur mot Rissa og Stadsbygd. Det ble en trivelig reportasje hos Steinar og Lajla Finseråsen, og kvelden etter kjørte vi rundt med rissaordfører Per Kristian Skjærvik for å illustrere en nyhetssak til avisa om Fosen Mek. Da vi nettopp hadde parkert ordføreren hjemme i Stadsbygd, oppdaget vi at alt kjølevannet flommet ut. Vifta hadde gnagd hull på vannslangen. Krise! Å kjøre rundt med veteranbil har sine sider, særlig når vi har meget begrensede mekaniker-ferdigheter.

På med medbragte kjeledresser, på rygg under bilen fikk vi teipet slangen noen lunde. En telefon til Kai, og han rådet oss til å kjøre videre med radiatorlokket av, slik at trykket blir lavt. Faktisk gikk det bra og vi kom oss hjem.Siden har vi kjørt bilen på reportasjetur til Flatanger ("Sløyebua og jakten på den nye tid" i Ukeadressa i september 2002), og på lang rekonongseringstur i Nord-Trøndelag samme høst. Volvoen putrer og går med sine små nykker og mangler. Vinteren 2004 tok vi den for alvor i bruk for "På ville veier", et lenge påtenkt prosjekt som endelig er realisert.

Siden har vi vært på over tyve reportasjeturer i hele Midt-Norge og har kjørt ca 11 500 km, i alt har den nå gått 243 000 km, ikke så ille for en snart 35-åring!

Epilog 2009:

Antallet reportasjeturer er mer enn fordoblet siden dette ble skrevet. Ville veier-teamet har har ogå vært på spaning i Jämtland for det svenske bil- og vei-nostalgi-magasisnet "Riksettan". I forkant av boka "På ville veier" som kom ut i 2005, kjørte vi og Volvoen fra Kristiansund til Namsos, via Oppdal og Røros I forbindelse med oppfølgerboka i 2008 var vi på nye ekspedisjoner med den gamle gule. Bilen er fortsatt i god kjørbar stand.