Finnes det fortsatt noen som hesjer graset? Når du kan berge fôret femti ganger raskere ved å få en mann med maskin til å rase rundt på jordene og legge «egg»? Bare de mest standhaftige, bare hardhausene vil holde fast ved hesjingens edle kunst.Vi vil ut og lete, og vi velger oss Selbu, for her har vi en pirrende avtale med en ung dame. Klarer vi samtidig å finne en representant for hesjenes eksklusive laug, er vi lykkelige.Midt i juli. Åker og eng i frodig bygd. Kornåkrene står ennå nitrogenmørkegrønne, og over alt ellers er graset allerede slått. Avslørende traktoregg, eller rundballer som de jo heter, ligger pent oppstablet som hvite gebiss langs grøftekantene. Ikke en hesje å se, selv om volvoen kjører mil etter mil med drevne avlingsspanere om bord. Tømra, Innbygda, Mebonden, Evjegjerdet, Øverbygda, grendene i Selbu saumfares.På en ørliten, halvt mål stor jordlapp der vi observerte hesjing sist vi var her, det er fem år siden, står en enslig staur igjen. Resten av staurene er på plass under ei gran. Den uslåtte blomsterenga virker like resignert som oss.Vi får et tips om at det kanskje er en som hesjer i Vikvarvet, den vestlige grenda i Selbu, og håpet gryr hos hesjeinspektørene. Ikke for det, vi er forberedt på trøbbel. Vi vet godt at det er vanskelig å finne de som fortsatt gidder å kyle hundrevis av staur ned i bakken, streve med ståltråden som gnager seg inn i fingerrota og stå i knottsvermen og lempe vått gras. Vi kan ikke vente at noen skal holde på med det avleggse slitet bare fordi «det er så fint å se de vakre hesjene når man kjører gjennom Bygde-Norge».Staur og streng var på vikende front allerede da vår gamle Volvo ble produsert. Tidlig på 70-tallet hadde de fleste bøndene kjøpt seg fôrhøster og bygd silo. Tilårskomne rekstertauser med rive i hånd så forskrekket på de grasspyende krysningene av en giraff og en skrekkøgle som glefset i seg slåtteenga.Men ennå satset de fleste bøndene på gammeldags tørt høy i tillegg. Det var best for dyra, mente de. Ennå var julilandskapet på bygda preget av hesjer på rekke og rad. På avstand var de grønne striper på gul bunn når enga var nyslått, og siden gule striper på grønn bunn når høyet var tørt og enga tok seg opp igjen. Ennå på 80- og 90-tallet så du dem hist og her, men så ble de plutselig sjeldne som fjellrevvalper i norsk natur.Ikke rart at vi kvekker litt når vi ser en hel bakke med hesje på hesje og til og med støter på den etterlengtede sliteren med spett og høygaffel på et nyslått jorde nedenfor veien. En bredskuldret kar i falmet arbeidsdongeri har akkurat satt opp staur til ei ny hesje.- Jeg er den siste mohikaner, sier Jon Eggen Sæther. Han hesjer egenhendig tjue mål eng. 69-åringen vet ikke om noen andre i bygda som fortsatt holder på gammelmåten.- Jeg har ikke noe valg. På dette lille bruket er det ikke aktuelt å investere i høytørke eller annet utstyr for moderne fôrberging. Nei, jeg har hesjet her på Eggen i seksti år og kommer til å fortsette med det så lenge jeg har helsa.I så måte er det stor sjanse for at Jon kommer til å være mohikaner en god stund til. Den pensjonerte steinhuggeren er ikke noe avfeldig sofavrak som motvillig karrer seg ut på enga. Han løper to-tre timers turer i skogen opptil fire ganger i uka og har gått Reinsfjellrennet 39 ganger. Faktisk har ingen gått dette rennet, som ender opp nettopp her i bygda, flere ganger enn ham.Det slår oss at vi har støtt på en mann av Ole Ellefsæter-støpning, en av den gamle sorten som liker hardt arbeid og som bruker det som en del av treningen til å tåle vinterens harde løp.- Du skal kanskje ut og løpe i kveld også?- Å nei, du. Jeg trener ikke i hesjetida. Da gir arbeidet nok. En må bruke fornuft, kroppen trenger hvile også. Men jeg har aldri gruet meg til hesjingen. Det er trivelig arbeid, jeg hadde ikke holdt på ellers. Skog og jord er hobbyen min. Da jeg jobbet ved Domkirken og faren min levde, var jeg alltid her i feriene og hesjet, sier Jon som har god hjelp av kona Birgit med å få graset på strengen.Med spettet dunker han endepålen ned i jorda, fester strengen og tar den med seg langs rekka av staur. En diger trådsnelle montert på en trillebår av tre holder orden i sysakene. Jon vikler strengen én gang rundt hver staur og fester den i knehøyde med en kjapt rykk. Den nye hesja er klar for første lag med gras. Så kommer en ny streng og mer gras, i alt fire strenger. Jo høyere hesja blir, jo tyngre blir løftene med gaffelen. Det gjelder å fylle hesja tett, men luftig, slik at snadderfôret tørker godt.Jon bruker en nihesters Bucher tohjulstraktor fra 1961 til å slå graset, den går som en maur fortsatt, og en splitter ny russisk minitraktor til å kjøre sammen gras og frakte staur.Tørrhøyet presser han rett fra hesja og selger det til en bonde i Valsøyfjorden, det er altså nordmørskyr som får kose seg med ekte hesjetørket vare fra Selbu.Farvel til Vikvarvets siste mohikaner. Hjem til avishuset på Heimdal kjører vi «baksideveien» gjennom Mostadmarka, Bratsberg og Tiller. Ikke det at vi skyr motorvei og urbanjungel, men vi har fått blod på tann.Og joda, ved Fuglem på Selbustrand står tre hesjer og lukter søtt av halvtørket timotei, og ved Øvre Jervan på Jonsvatnet er det sannelig en ny hesjeforekomst.Det finnes altså en og annen seiglivet mohikaner her og der. En og annen som holder enkel handlingskunnskap i hevd. Kanskje synes han det er artig å bruke kroppen til å lage drøvtyggernes yndlingsrett. Kanskje gjør han det bare av gammel vane, eller kanskje bare på trass fordi han rett og slett synes det er godt å se høy gulne på hesje i traktoreggenes plasthvite tidsalder?
