Mens to av gårdene var lovet flytting, gjenreisning og «evig liv», var tiden ugjenkallelig omme for den tredje. Alle var reist helt på begynnelsen av 1800-tallet, og hadde for det meste tjent som bolighus gjennom mer enn 150 år. Det nærmeste, nr. 13, hadde en særdeles gjev nabo i Katedralskolens hovedbygning, Harsdorff-bygningen fra 1786, og var selv en del av en fin og fornem husrekke så lenge den fikk stå. I 1962 var det imidlertid snart slutt på naboskapet. Katedralskolen trengte mer plass og planla sitt nye inngangsparti mot Erling Skakkes gate.

De opprinnelige eierne av de tre gårdene hørte ikke til byens øvre sosiale sjikt, men må likevel ha hatt økonomi til å sikre seg tomt her og bygge i en størrelse og standard som kledde det pene strøket som dette var. Hele husrekken fikk fasader i «Louis seize-stil» og viser tydelig at empiren var kommet for fullt i Trondheim ved overgangen til 1800-tallet. Det er kjent at skomaker Jens Fosling var byggherre i nr. 13, mens nr. 15 ble reist av bedemann Peder Bierck, dvs. en av byens «selskapsarrangører». Denne gården ble overtatt av presteenken Elisabeth Garmann, som foretok endelig ombygging, med et høyt og bratt skråtak og en forseggjort portal med en palmegren malt over døren. Etter hvert ble de tre gårdene kjent som Grønninggården, Stenbrogården og Kvenildgården etter eierne fra siste del av 1800-tallet. Dette var hospitalsforstander Hartvig Grønning i nr. 13, steinhugger Ole Olsen Stenbro i nr. 15 og snekkerfamilien Kvenild i nr. 17. I alle gårdene var det mange leieboere, de aller fleste fra alminnelig arbeiderklasse.

I 1927 ble husrekken Erling Skakkes gate 13-17 fredet som et godt eksempel på trondhjemsarkitektur fra før 1840-tallet (da tre store branner ødela så mye av eldre bygningstyper i en stor del av byen). Mens beboere i et betydelig antall fortsatte å gå ut og inn av Grønninggården og Stenbrogården som før, ble nr. 17 tatt i bruk til kontorer og utsalg, bl.a. for et murerfirma og en elektrisk forretning. Denne næringsbruken endret gården i større grad enn de to andre, slik at arbeidet for bevaring konsentrerte seg om nr. 13 og 15 da Katedralskolen skulle bygge ut.

Finn mange flere Før og nå her

Riksantikvaren godkjente rivningen, men satte som betingelse at de to mest verdifulle gårdene skulle gjenreises på Trøndelag Folkemuseum. Opprinnelig ble det også satt en tidsfrist, men denne ble frafalt før demonteringen kom i gang. Både Grønninggården og Stenbrogården ble lenge liggende lagret på Sverresborg før de begge ble gjenoppført ved midten av 1990-tallet i hver sin husrekke i museets byavdeling. Grønninggården har i dag en permanent post- og teleutstilling, mens Stenbrogården er innredet som kolonial- og fedevarebutikk.