Denne historien begynner med en drøm, ingen spesiell drøm heller, for den saks skyld.
Sånn. Der har du den. Den aller første setningen i «Det som ikke dreper oss», en av årets mest kontroversielle, etterlengtede og kanskje til og med forhatte bokutgivelser.
– Om jeg er nervøs? Veldig, sier David Lagercrantz (52).
– I perioder har jeg vært skrekkslagen. Jeg har hatt mareritt om at jeg skal hånes og henges og være en skam.
– Har du ingen betenkelighet med å videreføre en død manns arbeid?
– Overhodet ikke. Jeg har satt nytt lys på Stieg Larssons bøker, som nå har fått et oppsving. Hvis folk blir opprørt, så er det bare bra! Litteratur skal diskuteres!
Sikkerhetsoppbud
Det er sommer i Stockholm, en vakker ramme rundt et underlig intervju. Ikke har journalisten fått lese boken, og ikke får forfatteren fortelle om innholdet.
Sikkerheten rundt «Det som ikke dreper oss» har knapt sett sitt sidestykke. Kanskje er det også en gimmick fra forlaget, men på grunn av frykt for hacking og lekkasjer, har Lagercrantz skrevet boken på en datamaskin uten internett. Dialog mellom forlag og forfatter har skjedd med bud, ikke e-post. Da det ferdige manuset skulle sendes til oversettere i over 40 land, ble kurerer sendt med fly for å overlevere manuskriptene til hvert enkelt forlag.
Så er det heller ikke hvilken som helst bok som denne uken ble lansert verden over.
«Det som ikke dreper oss» er fortsettelsen på det litterære universet Stieg Larsson skapte før han døde. Den neglebitende spennende «Millennium»-trilogien er solgt i 82 millioner eksemplarer. Fallhøyden kunne knapt vært større.
– Kanskje jeg er litt ko-ko, sier Lagercrantz.
– I ett år sto jeg opp klokken 04.00 for å skrive. Jeg aner ikke hvor mye tid jeg har brukt. Boken har gått som en klokke i hodet på meg hele tiden.
David Lagercrantz er sjeldent full av liv. De mørke øynene gløder når han snakker, kroppen er i konstant bevegelse, selv når han sitter. Han rister på beina, slår ut med armene og stadig vekk, når han forteller om skriveprosessen, hamrer han løs på et tastatur av luft.
– Noen vil oppfatte boken din som gravplyndring?
– Jeg forstår ikke hva som er galt med å videreutvikle karakterer som verden elsker. Jeg respekterer at andre ser ting annerledes, men jeg forstår ikke resonnementet. Jeg skal ikke forandre de gamle bøkene. Dette er ikoniske karakterer som angår oss, som folk har en kjærlighet for. Interessen er så stor at det er helt sykt. Skal vi bare da drite i denne kjærligheten fordi det på et eller annet abstrakt vis er feil?
Lisbeth i nabolaget
52-åringen tar imot oss hjemme i sin digre loftsleilighet på Södermalm, Stockholms hippeste bydel. Gatene langt under oss oser av retro cool – det er ikke godt å si om de slitne neonlysene som henger over frisører og jernvarebutikker er siste skrik, eller har hengt der siden 1960-tallet.
Nabolaget er også hjem for en radmager, svartkledd og tungt tatovert antiheltinne ved navn Lisbeth Salander.
– Jeg slapp å gå så langt, smiler Lagercrantz; han står midt i stuen, peker og forklarer: I den retningen bodde Lisbeth med sin mamma. Den veien ligger Blomkvist sin leilighet i Bellmannsgatan. Rett bortenfor Lagercrantz ligger kaffebaren Mellqvist, der både virkelighetens Larsson og fiksjonens Blomkvist jobbet og drakk kaffe.
– Jeg elsker verdenen som Stieg Larsson (bildet) skapte. Jeg elsker Lisbeth Salander, hun er en sånn person jeg har syslet med i hele mitt forfatterskap: Et rart geni som verden behandler dårlig, men som nekter å la seg knekke.
Les også: Sterke kvinner, håpløse menn
– Hvordan vil du forklare Stieg Larssons suksess?
– Først og fremst er det fantastisk lesning, med en sjelden pageturner-kvalitet. Det er komplekse fortellinger, med mange karakterer som driver handlingen fremover, nesten som disse svære, russiske fortellingene. Faktisk minnet bøkene hans om da jeg leste «Forbrytelse og straff» i barndommen.
Han tror at Larssons moral, og hans feministiske og antirasistiske engasjement, har vært viktig for suksessen.
– Men den store hemmeligheten er nok Lisbeth Salander. Hun har fornyet krimsjangeren og var en fullstendig genial skapning – akkurat som Pippi Langstrømpe var det i sin tid. En del av Salanders sprengkraft er at hun alltid kommer til å være en gåte.
Suksessen «Jeg er Zlatan»
David Lagercrantz har signert en rekke romaner og biografier, men er mest kjent for biografien om en fattig, storkjeftet pøbel fra Malmö som ble en av verdens største fotballspillere. «Jeg er Zlatan» fikk tenåringer som knapt hadde åpnet en bok til å spurte mot nærmeste boksjappe. De første fem–seks ukene solgte boken en halv million eksemplarer i Sverige og ble landets raskest selgende bok noensinne.
Men i flere år har Lagercrantz puslet med en roman som ennå ikke har funnet formen. Under en lunsj med agenten sin nevnte Lagercrantz at han kanskje var best i møtet med andre. At hans forfatterskap løftet seg når han kunne gå inn i en annens verden. Som Zlatan, eller matematikeren Alan Turing – aktuell i Morten Tyldums Oscar-vinnende «The Imitation Game».
– Når jeg skriver egne romaner, blir karakterene for lik meg, for tungsinnet og nevrotisk. Under lunsjen merket jeg at agenten begynte å gruble. Så ble jeg invitert på en fest og forelagt ideen. Jeg bare lo, sier han.
På denne tiden var Lagercrantz tilknyttet Bonniers forlag, erkerivalen til Stieg Larssons forlag Norstedts.
– Jeg ble smuglet inn i kjelleren på Norstedts, slik at ingen skulle se meg. Da begynte jeg å forstå at det var alvor. Jeg kunne ikke si nei. Jeg ble besatt, jeg leste alle «Millennium»-bøkene på tre–fire dager. Det var som i en rus.
Stieg Larssons tråder
«Det som ikke dreper oss» er ikke basert på utkastet Stieg Larsson skal ha etterlatt seg.
– Jeg vet ikke om noe slikt eksisterer. Jeg har i hvert fall ikke sett noe til det, sier forfatteren.
En utfordring var det han ikke kunne gjøre med bokens hovedperson:
– Vanligvis legger man inn mye følelser når man skriver om mennesker. Men slikt fungerer ikke med Lisbeth.
– Tror du at plottet ditt er godt nok?
– Ja. Som forfatter tviler man alltid, men angsten og redselen har vært en drivkraft. Jeg har lett etter tråder som Stieg Larsson har lagt ut og prøvd å tenke på hvilke spørsmål vi ikke har fått svar på. For eksempel hvorfor Lisbeth Salander er en så dyktig hacker, sier han.
– Stieg Larsson var en mester på det komplekse – det var jo ikke bare et lik som flyter opp og en alkoholisert etterforsker som løser alt.
– Men var det ikke nettopp Stieg Larssons penn og hjerne som gjorde bøkene så gode?
– Han skapte karakterene, og det vil han alltid ha æren for. Men nå får karakterene mulighet til å leve videre, i en ny tolkning. Jeg ser ingen problemer med å fortsette bøker som så mange i verden lengter etter. Bortsett fra ett, som gjør at jeg blir lei meg, sier Lagercrantz:
– Eva Gabrielssons reaksjon.
Opprivende arvestrid
Historien om Stieg Larsson kunne vært en roman i seg selv. Etter et liv fylt av usunn mat og røyking stoppet hjertet hans høsten 2004. Like før hadde Norstedts antatt tre krimromaner han hadde skrevet på kvelds- og nattetid. Larsson ble bare 50 år og fikk aldri oppleve den eventyrlige suksessen bøkene hans skulle få. Ei heller fikk han oppfylt drømmen om at bøkene skulle gi nok inntekter til å kjøpe et sommerhus til seg og Eva Gabrielsson, hans samboer gjennom flere tiår.
Les også: Etterforsker Palme-drapet
Paret giftet seg aldri. Da Larsson heller ikke etterlot seg et gyldig testamente, arvet Gabrielsson ingenting. I stedet gikk rubbel og bit til Larssons bror og far, inkludert rettighetene til en av verdens største boksuksesser. I over ti år har en bitter, opprivende arvestrid rullet og gått i svenske medier.
Så er det heller ikke lommerusk Stieg Larssons fortellinger har generert. Ifølge Expressen har inntektene for lengst passert en halv milliard svenske kroner.
Sympati med Eva Gabrielsson
– Det hele er dypt ulykkelig for henne, og jeg har oppriktig sympati for det hun har gått gjennom. Jeg blir lei meg over at hun er så sint, at hun og Stieg Larssons familie ikke har kommet overens. I den fantastiske opplevelsen jeg har hatt med å stige inn i og forvalte dette universet, så er hennes sinne det eneste ugreie, sier Lagercrantz.
Han har aldri møtt Gabrielsson.
– Jeg beklager dypt hvis denne utgivelsen sårer henne. Men samtidig må man veie dette opp mot den enorme lengtingen hos millioner av lesere.
– Hun har sagt at boken aldri skulle vært skrevet, at det kun handler om penger, og at du er «et idiotisk valg»?
– Dette er fanden meg ikke skrevet for å tjene penger, sier Lagercrantz opprørt.
– Penger har jeg nok av etter Zlatan-boken. Man kan selvsagt diskutere om man skal gjøre dette og hvem som skal gjøre det. Man kan prøve å finne en person som er litt lik Stieg Larsson, som kommer fra Norrland, har vært aktivist, har gjort samme type arbeid og så videre. Men da blir utvalget veldig lite, sier han.
– Eva Gabrielsson sier at «alt har vært så lett» for deg. Har det?
– Nei, sier småbarnsfaren.
– Livet har ikke vært lett.
Tunge depresjoner
I 1647 ble Lagercrantz-slekten adlet. Siden har slekten hatt mange fornemme medlemmer: ministere, professorer, bankdirektører, leger og kunstnere.
– Slekten har også en mørk side, med sinnssykdom, depresjoner og selvmord. Det var et uuttalt mantra, at man enten lyktes eller gikk under.
– Du har også hatt dine tunge stunder?
– Ja, herregud! Jeg har slitt livet av meg. Jeg har hatt ganske tøffe depresjoner og kommer nok alltid til å ha det. Ekte depresjon er et helvete. Du klarer ikke tenke, du orker ingenting. Men som forfatter har det kanskje sine gode sider.
– Ja vel?
– Når du er manisk tenker du at «jeg klarer alt», og når depresjonen kommer, tviler du på alt. Til tider har depresjonen gjort meg totalt handlingslammet.
– Har dette virket inn på «Det som ikke dreper oss»?
– Man bruker jo alle sine følelser. Man får plukke frem sine dårligste sider, og det er jo trivelig.
– Er du glad i krim?
– Ja visst! Jeg har lest krim som gjør meg helt fortvilet, fordi det er så banalt. Men god krim gjør meg aldeles lykkelig. For eksempel Håkan Nesser, som Stieg Larsson også elsket. Det er ikke tilfeldig at Lisbeth Salanders alias var Irene Nesser, sier stockholmeren.
– Men jeg har jo fått litt feil oppdragelse når det gjelder krim. Pappa var intellektuell og litt snobbete, så jeg fikk ikke lese slikt da jeg vokste opp. Vi leste bare den virkelig «gode» litteraturen. Da «Gudfaren» kom, måtte jeg lese den i smug. Jeg var tolv år gammel da jeg på side 24 fikk lese min første sexscene. Det betydde mye, sier Lagercrantz.
Han humrer, reiser seg, sirkler rundt på tregulvet.
– Etter Zlatan-boken har mitt liv blitt ytterst privilegert, jeg kan nå velge mellom masse helt fantastiske bokideer. Kanskje jeg en dag skriver bok om min pappa.
I skyggen av pappa
Pappa var Olof Lagercrantz, redaktør, forfatter og poet – kort sagt en av Sveriges fremste intellektuelle.
– Hjemme var det en konstant strøm av store forfattere som satt der og hadde sine samtaler, vi barna fikk holde oss unna. Vi så hele den offentlige verden danse forbi i huset, alt fra forfattere som Gunnar Ekelöf til politikere som Olof Palme. Vittig nok brydde pappa seg ikke om titler. Han kunne kalle «fine» personer fullstendig ubegavet, mens en fyr som satt og siklet i sofaen kunne være verdens beste poet. Jeg forstår ikke at min mor orket å ha alle disse middagene, sier han.
– Altså, min pappa var jättesöt, han var overhodet ikke et ondt menneske. Men presset var der hele tiden. Man fikk ikke komme med vanlige synspunkter på ting, vi fikk ikke si selvfølgeligheter som «det er så fint når solen skinner».
Han vifter ikke lenger med armene.
– «Begavet» var det største ordet som ble sagt der hjemme, men det ble også den store skrekken: At jeg skulle høre til de ubegavede. Vi kunne være hva som helst, bare ikke middelmådig. Det var ganske tungt å bære. Jeg skal ikke demonisere mine foreldre, men hele livet har jeg følt meg i skyggen av min pappa.
Hele tiden i tvil
For to år siden, etter at Lagercrantz ble smuglet inn i Nordstedts kjeller og sa ja til oppdraget ved å slamre neven i forlagsbordet og rope «jeg er født til å skrive denne boken!», kom prestasjonsangsten tilbake. Det er ingen liten oppgave å skulle videreføre Stieg Larssons enormt populære historier.
– Jeg har hatt mine demoner, ja. Folk elsker disse bøkene, så det måtte ikke bli dårlig. Samtidig som jeg måtte være tro mot hans verden, kunne jeg ikke bli for redd og tenke «hva ville Stieg Larsson gjort her». Jeg måtte legge noe av meg selv i boken, ellers ville det gått til helvete.
– Har du tvilt på at du klarer oppgaven?
– Hele tiden. Jeg tror ikke det hadde gått hvis jeg ikke tvilte. Det har vært som en rus, der jeg ene gangen har tenkt at dette går kjempebra, andre ganger har jeg vært i den dypeste tvil. Jeg er vokst opp med en slags allergi mot klisjeer. Jeg har hele tiden vært redd for at dette skulle bli bare enda en kriminalroman. Man må tvile, sier David Lagercrantz.
– Det gjør jeg ennå.
