Det er ikke lett å bestemme seg. Det er rart, fordi jeg vet jo akkurat hvordan det skal være og hva jeg bør mene. I hvert fall når jeg orienterer meg etter min nye rettesnor her i livet - videoklipp på Facebook.

For en halv time blir fort til en hel foran Ipaden, idet jeg konsumerer morsomme og rørende klipp fra America's Got Talent. Det er her en 16 år gamle jente trosser all motgang, forteller om mobbing, men at hun likevel ønsker å være den hun er. Alle klapper. Og tårene presser på. Ja, å være annerledes er bra, tenker jeg automatisk.

Så du denne? Det er vi som strever mest, vi i 40-årene

Og nevnte jeg at jeg er blitt avhengig av å få uka oppsummert av ulike amerikanske talkshow-verters harselas over tåpelige ting Donald Trump har sagt og gjort, eller skulle ha gjort? Er det mulig å være så dum?

En «like» her, og en «like» der. Jeg er mot plast i naturen, for egenart, heier på dem som står frem med sine sterke historier om motgang og medgang og ikke minst er jeg for gjenbruk. Det vil si, i hvert fall når jeg er hjemme i sofaen. Det er ikke like lett i det virkelige liv.

- Hva skal du ha på deg på festen? Det er en kollega som spør. Årsaken er at vi denne helga skal feire avisens 250-års jubileum. Ingen liten begivenhet. For hvor ofte er det at du får oppleve et 250-års jubileum? Jeg har fem kandidater til årets ball i skapet, ikke verst, tenker jeg fornøyd. Men så sniker det seg inn en tanke. Er det bra nok?

Vi skal jo være på vårt fineste. Endelig er det en stor anledning. For det er jo ikke alltid at vintage-kjolen passer, selv om det kan virke som det er standarden nå for tiden. Jeg diskuterer temaet med en kollega. Det har jo også litt å si hvilken årstid det er, fortsetter hun. Jo, og dessuten skal det jo være litt gøy, tenker jeg.

Jeg kan jo låne noe? Men da må jeg finne noen som har min størrelse, og ikke minst min smak. Nei, dette blir ikke lett. Kanskje jeg kan ta meg bare en liten tur i en butikk? Jeg nøler. Jeg har jo bestemt meg. Jeg skal ikke kjøpe noe nytt. Jeg har en lang kjole i skapet, som jeg har tatt vare på til ekstra fine anledninger. Men nå er den ikke fin nok.

Til slutt befinner jeg meg i et prøverom. Resten kan du tenke deg til selv.

Ikke spesielt fornøyd med meg selv, hører jeg på radio mens jeg rydder i skapet. Verdibørsen på P2, hvor den norske filosofiprofessoren Arne Johan Vetlesen sammenligner pave Frans' encyklika «Laudato Si'» opp mot Parisavtalen og Brundtlandkommisjonen. Budskapet er at menneskeheten går under hvis vi ikke snur. Det viser alle orkanene oss. Og jeg er helt enig, som vanlig.

Tilbake på jobb er det denne gangen jeg som spør en kollega om hva hun skal ha på seg på festen. Jeg regner med at jeg finner en kjole i skapet, sier hun. Jeg trenger ikke en ny kjole for hver fest. Det er min leveregel her i livet.

Hun blir nok neppe ballets dronning, tenker jeg. Ikke for det. Hun sa hun hadde nye sko, så kanskje hun ender opp som kveldens Askepott.