Både kristne og andre konservative raste mot Mykles sexskildringer. Noen hadde også større grunn til å føle seg krenket enn andre: De mente seg gjenkjent som hovedpersonens kjærester. I byen, der handlingen foregikk, var hatet ekstra rødglødende.
Å tilgi mannen som i full offentlighet tok dyden på borgerskapets døtre, kom aldri på tale. Skjønt dyd? I romanen avslørte Ask Burlefot at pikene han beleiret slett ikke var dydsmønstre. Tvert om: Flere av dem nøt seksuallivets gleder. Og det var visst det verste?
– Perverst! tordnet statsadvokaten under rettssaken året etter utgivelsen.
– Nei, protesterte forsvareren. Selv hadde han prøvd ut alle romanens stillinger med sin kone. Og de var ikke perverse.
«. . . dette måtte da være den vakreste by i Norge» sa Ask på sin første dag i den fremmede byen, en tidlig høstdag i 1938.
Liker Ask bedre enn Agnar
Bynavnet nevner han aldri. Men skildringene levner liten tvil. Den høye vadefugl-lignende ynglingen kom til byen for å studere på Den Økonomiske - akkurat som forfatteren. Både alderen og året er identisk med Agnar Mykles egen studiestart ved Norges Handelshøyskole i Bergen.
– Å skille mellom liv og diktning blir umulig. Om ikke Ask og Agnar er identiske, så har de svært mye til felles, sier førsteamanuensis Leif Johan Larsen (61) ved Høgskolen i Bergen - og den eneste i Norge med doktorgrad på litteraturen til den utskjelte - og lovpriste - forfatteren.
Denne dagen skal han guide en enslig dame fra Mykles hjemtrakter rundt i rubinens egen by. Men først må vi snakke litt om mannen og mytene.
Over hvit lin, i en liten kafe, byr Dr. Mykle raust på sine kunnskaper.
– Jeg liker nok Ask bedre enn Agnar, avslører filologen som selv har noen ytterst vage Mykle-minner fra slutten av 1940-tallet: – Det ble snakket om en rar forfatter som bodde i et hus i nærheten av vårt, i Fjellien, her i Bergen. Han hadde hengt opp en disse til barna sine inne (!) i stua. . .
Dette var første gang unge Leif Johan hørte ordet forfatter. Noen år senere skulle han finne en mystisk bok med gråpapiromslag, i klesskapet på foreldrenes soverom. Etter å ha studert «Hvem Hva Hvor»s 1957-utgave, skjønte 12-åringen at han burde kikke nærmere på boka i skapet. Sidene med de mest forbudte formuleringene bladde han seg raskt fram til: De var omsorgsfullt oppgitt i «Hvem Hva Hvor»-omtalen av dette årets viktigste rettssak.
61-åringen ler og rister på hodet når vi spør om guttungen tok skade av leseropplevelsene.
– Jeg leste hele boka på nytt i slutten av tenårene. Og som en jevngammel kamerat av meg sa: Først da skjønte jeg at jeg ikke var gal. Vi var ikke alene om å tenke på jenter hele tida.
«De tenkte på tallkollonner, han tenkte på jenter. . .i slike stunder var han fast overbevist om at han var et monstrum. . .»
Litterære åpenbaringer
Larsen møter ofte unge menn som betrakter både «Sangen om den røde rubin» og forgjengeren: «Lasso rundt fru Luna» som personlige åpenbaringer. Der fant de svarene ingen andre kunne gi. Men etter å ha forelest om Mykle i mange år, skjønner filologen at bøkene også betyr mye for kvinner:
– Mykle forsvarer kvinnenes rett til å ha seksuelle følelser. Mye stygt kan sies om Ask, men han drev ikke med trusler og tvang. Kvinnene kom til ham i største frivillighet.
I dag leses og diskuteres Mykles romaner og noveller av litteraturinteressert ungdom av begge kjønn. Mykle-eksperten ser også at holdningen til forfatterskapet har endret seg i akademiske miljøer. Fra å være nærmest ikke-eksisterende gjennom hele 60-, 70- og 80-tallet, kom det et omslag på 90-tallet. Men også i den mest «usynlige» perioden, var det mange som leste Mykle. Flere forfattere i den såkalte Profil-kretsen (bl.a. Paal Helge Haugen og Dag Solstad) har i ettertid innrømmet at de leste Mykle nærmest i smug.
«Min tid kroppsvissiterte meg. Den oppdaget ikke min ømhet.»
Flere teorier ble lansert om årsakene til oppstyret i 1956 da avisanmelderne overgikk hverandre i å fordømme «Sangen om den røde rubin». Lengst gikk Steen Benneche i Fædrelandsvennen. Han avsluttet sin omtale med å anmelde boken til politiet. Også Mykle-vennen Jens Bjørneboe svingte svøpen i Aftenposten: «Det er en bok til å drepe lemen med» harselerte forfatteren som selv havnet i en lignende rettssak ti år etterpå med boka: «Uten en tråd».
Sterkt inntrykk på de høye herrer i rettsapparatet gjorde visst også et anonymt brev fra en Bergens-kvinne som følte seg gjenkjent, uthengt og latterliggjort. Hun mente det måtte være forbudt å skade et annet menneske på denne måten.
Tiltale ble reist, både mot forfatteren og forlagsdirektør Harald Grieg i Gyldendal, for brudd på straffelovens paragraf 211 som forbød publisering av utuktige skrifter. Etter en langvarig rettssak med skarpskodde jurister på begge sider - og noen av landets fremste intellektuelle i vitneboksen - ble begge frifunnet. Men restopplaget og blysatsen til boka ble belaglagt og ødelagt. Siden opphevet Høyesterett denne delen av dommen.
Kamp om kjærlighetsbegrepet
– I ettertid kan rettssaken oppfattes som de kulturkonservatives kamp om kjærlighetsbegrepet. Hvor skulle grensene gå mellom det anstendige og uanstendige? Mellom det lovlige og ulovlige? spør Mykle-eksperten. Han kjenner også til teorier om at sterke krefter i Arbeiderpartiet skal ha stått bak og presset prosessen igjennom. Mektige Arbeiderparti-medlemmer (bl.a. redaktør Per Monsen i Arbeiderbladet) kjente seg visstnok igjen i bokas beskrivelser fra møtene i Sosialistisk Stundentlag. De likte ikke det de så.
«Man vinner ikke tilhengere for en sak ved å spytte novisen i ansiktet.»
Leif Johan Larsen har sin egen opppfatning om årsaken til rettssaken. Han tror at ønsket om å verne de gjenkjente kvinnene fra Bergens beste borgerskap betydde mye. De var skandalisert på det groveste - og ute av stand til å forsvare seg. Å stille som vitner i en rettssak, ville bare gjøre skandalen enda mye større.
– Ingen i den norske offentligheten reagerte da to kvinner på Finmarks-kysten ble hengt ut i «Lasso rundt fru Luna» to år før. Kvinnene i «Rubinen» tilhørte en annen klasse. Deres ære var viktigere å forsvare, tror norsk-lektoren og kikker seg rundt i kafélokalet. Kanskje sitter det et barnebarn etter Molly eller Synnøve, Wilhelmine eller Constance - eller hun yppige lyserøde fra Hurtigruten - ved nabobordet?
Sammen bestemmer vi oss for å ta en runde rundt i sentrum for å lete etter Ask (eller var det Agnar?) og hans rubiner. Med på turen blir også en lokalkjent fotograf med førstehånds kjennskap til forfatterskapet. Værforholdene er som på Asks første dag i byen: Det duskregner over blankslitte brostein. Oppe i åssidene henger tåkedotter som vrengte nattserker.
Vi legger kursen mot Nøstet der «Stallen» skal ha stått. Men fysiske spor etter møtelokalet til «Sosialistisk Studentlag» finnes ikke. Et slitt funkisbygg fra 50-tallet står på tomten der Francis Stabel (Trygve Bull) drillet Ask i sosialistisk teori, mens han i hemmelighet studerte Embla, drømmekvinnen som ikke lignet noen annen:
«Ask kunne ikke få øynene fra hennes hender, ble enkelte ganger helt forhekset av dem; hennes hender lo, spøkte, nynnet, sang, de var et selskap, et ball, en ballettforestilling.»
Embla var Stallens vertinne. Huset rommet både verksted og bolig - og hadde ellers plass til hennes sosialistiske venner.
Virkelighetens drømmekvinne
– Virkelighetens Embla het Axeliane Christine Zetlitz Kielland Holm, til vanlig bare kalt: Jane. Hun og Agnar giftet seg noen år etterpå, forteller Larsen - tydelig skuffet over forfallet rundt den litterære adressen. Vi snur ryggen til Nøstegaten 42, og gir oss i kast med Sydneskleiven, der velholdte trehus stadig ligger tett i tett, som på Mykles egen tid.
– Her gikk de kanskje på vei til avslutningsballet på Den Økonomiske. . .
Dagens guide maner fram bildet av Ask og Embla en maikveld i 1939. Han i leid ukledelig smoking - og altfor sjenert til å ta sin venninne i hånden, hun i hvit lodden genser og strutteskjørt med påmalte ibiser og elefanter. Vandringen deres fortsatte sannsynligvis bortover Øisteins gate, forbi Johanneskirken og Langes gate, til Statsraad Lehmkuhls staselige patrisiervilla, der Norges Handelsehøyskole hadde tilhold de første årene etter starten i 1936. På portstolpen står fremdeles adressen i blank messing: «MUSÉPLASS 1». . . Et øyeblikk overser vi apostrofen.
På ballet i skolens festsal holdt Ask damenes tale til stormende jubel fra både medstudenter og professorer. Men mot til å avsløre følelsene sine for kvinnen han elsket, hadde han ikke. Etterpå, på turen ut i parken, håpet han at miraklet skulle skje:
«. . . du står foran parkens smijernsport sammen med en ung kvinne du har brukt ditt liv til å lete efter. . .»
Som Ask og Embla står vi foran porten til Nygårdsparken. Også her er forfallet åpenbart. Porten henger såvidt på hengslene, innimellom parktrærne øyner vi en lurvete gjeng. På bakken ligger en brukt sprøyte. Og svanene er kanskje døde av influensa?
– Ingen idyll, akkurat, fastslår veiviseren mens vi kikker oss om etter benken der Ask og Embla satt og røykte og pratet - om Schopenhauer, Paris, Tananarivo og Atacama.
– En gang så jeg et skilt her inne: «Sykling forbudt» sto det. Men S-en var malt over og erstattet med en M.
Hvor var Asks hybel?
Larsen ler muntert og minner oss igjen om årsaken til Mykle-oppstyret. Om ikke Ask turde å røre Embla, var han freidig så det holdt i møtet med andre kvinner. Ute i gatene rister vi mismotet over Asks tafatthet av oss - og begynner å lete etter hybelen der de andre jentene kom og gikk, den ene etter den andre. Hvor var fru Abrahamsens gamle leilighet? Hvor er altanen der Wilhelmine tisset i blomsterpotten? Vi gransker fasader og gatenavn. En mener at hybelen lå i Magnus Barfots gate, en annen nevner et tårnværelse i Allégaten.
Hybelen finner vi ikke. I stedet ringer vi på en dør i Allégaten 34 - og møter en mann som selv ble tildelt en viktig rolle i romanen fra 1956.
«Hvorfor skal vi absolutt være nødt til å ELSKE, hver gang vi elsker!?» skal han en gang ha ropt ut over en svær forsamlingen i Studentersamfundet i Bergen.
– Ja, sånn var det, nikker den unge røhårede fra den gang. Han heter Arild Haaland (bildet), er dr. philos, og kjent for sine mange bøker om nazisme, litteratur og mye annet. Vi har fått ham til å lese det viktige avsnittet som trolig favner «rubinens» hovedbudskap.
– Jeg kjente dem begge. Jane var en trivelig dame. Men Agnar var litt for overfladisk og vidløftig for meg. . . minnes rabulisten. I dag er han mye mer opptatt av bevaring av gamle hus enn å snakke om en bok nesten ingen husker mer.
– Etter fem år var det meste av oppstyret glemt, mener Haaland. Andre er uenig i denne oppfatningen.
– Kvinnene som følte seg uthengt, og familiene deres, levde med skammen hele livet. De ville aldri snakke om det, sier en som har møtt enkelte av Agnar Mykles gamle hybelvenninner. Leif Johan Larsen er enig.
– For 50 år siden var Bergen liten og gjennomsiktig. Navnene var kjent av mange. En hel del identifiserte også industristedet med den bugnende eplehagen der Ask og Wilhelmine møttes første gang, sier Mykle-eksperten. Navnene har også han greie på, men å publisere dem i dag, har liten hensikt.
Stryk kristenkorset av dit flagg
Vi sitter i peisestua i Hotel Terminus. I hotellets forsamlingssal arrangerte Studentersamfundet sitt store møte med Arnulf Øverland i 1939. Mens unge Haaland formulerte sitt geniale spørsmål, satt Ask som lammet av beundring: Øverland var hans store helt. Det var også en av dikterens mest kjente strofer som fikk han til å fornemme gløden fra rubinen første gang:
«Stryk kristekorset av ditt flagb og heis det rent og rødt. La ingen by deg det bedrag at frelseren er født.»
Filologen har ikke noe godt svar når vi spør hva rubinen i boktittelen egentlig symboliserer.
– Kanskje er det kjærligheten? sier han spørrende. Over hvert vårt bugnende smørbrød (vår helt ville ha misunt oss) snakker vi om Asks voldsomme apetitt: På mat, litteratur, musikk, kultur, politikk og kvinner. Alt vil han ha med seg. Og moralen hans var kanskje heller ikke så ille som mange i samtiden hevdet?
– Nei, jeg ble veldig overrasket over moralen i bøkene. Jeg forventet noe verre, medgir fotografen.
– Mykle tar aldri stilling. Han legger problemene fram for leseren. Det er vi som må avgjøre om Asks handlinger kan forsvares. Derfor oppfatter mange i dag bøkene som svært moralske, påpeker Larsen. Selv har han også stor sans for forfatterens humor.
I et hjørne av peisestua sitter fire lærerstudenter bøyd over geometriske figurer. Kanskje har de lyttet til samtalen ved nabobordet. For ingen av dem blir forundet når vi spør om Agnar Mykle. Samtlige har lest en eller flere av bøkene hans.
– En fin forfatter, er konklusjonen over trekanter og trapeser.
Skjemmes ikke av Mykle
I dagens NHH-lokaler i Ytre Sandviken finnes ingen synlige spor etter skolens mest berømte elev: Ingen plakett, ikke noe auditorium bærer navnet til mannen som har gitt NHH mer publisitet enn noen annen.
– Nei, vi skjemmes ikke over Agnar Mykle. Vi snakker mye om forfatterskapet, sier rektor Jan I. Haaland. Snart skal skolen feire sitt 70-årsjubileum. Rektor ser ikke bort ifra at feiringen kan gi plass til en liten hyllest av studenten som slapp en fjert til støtte for proletariatets diktatur på sin første dag ved skolen.
På hjemvei gjennom sentrum tar vi turen innom et par bokhandlere for å sjekke utvalget av byens mykliana. Men utbyttet er magert. Ikke et eneste eksemplar av «Lasso'n» eller «Rubinen» er å oppdrive. Betjeningen beklager så mye. . .
Slukøret legger vi kursen mot flybussen. Jakten på Ask Burlefot og hans rubiner ga ikke all verdens resultater. Men oppe i Fjellien blinker det brått i en rød vegg. Bak veggen bodde en gang en ung forfatter som hengte opp en disse til barnet sitt inne i stua - en disse som vokste til en taustige - og en oppsiktsvekkende skjønnlitterær debut.
Kilde: Anders Heger: Mykle Et diktet liv (Gyldendal 1999). Denne reportasjen ble første gang publisert i Adresseavisens helgemagasin, Ukeadressa, våren 2006, 50 år etter utgivelsen av «Sangen om den røde rubin.»
