I siste del av 1600-tallet dukker husmalingen opp, først i byene, etter hvert hos de få som hadde ekstra god råd på landet. Bruk av maling på hus har i stor grad sammenheng med at tømmerhusene fikk bordkledning. Oppgangssaga gjorde det fra 1700-tallet mer utbredt med panel, og når dampsaga og sirkelsaga ble tatt i bruk fra 1860-årene, eksploderte nærmest bruken av bordkledning og maling.

Det visuelle inntrykket av bygdene var fram til for 100-150 år siden grått, eller brunt der sola svidde. Før var det bare de rikeste som hadde råd til å male husene. Hvitt var gjerne fargen på storfolkets bolighus. Blyhvitt var en kostbar farge, så når vanlige folk begynte å male husene, var det i rødt eller oker. Dette er farger der pigmentet hentes fra jernoksyd i jorda. Den blyhvite fargen kostet fra fire til ni ganger mer enn rødfargen, så det sier seg selv hva folk som ikke hadde for mye penger, valgte.

Den blybaserte hvitfargen var dessuten meget giftig, og mange malere døde. I 1860-årene kom sinkhvitt, den var giftfri og mye billigere. Etter hvert fikk folk litt bedre råd, og på de større gårdene ble det vanlig å ta etter overklassen ved å male våningshuset hvitt. Ofte ble bare fasaden mot veien malt. Etter hvert malte flere og flere bolighuset på gården hvitt.

Det typiske gårdsbruket med hvitt våningshus og rød låve er et fenomen som ble til tidlig på 1900-tallet. I dag er det utbredt over hele Norge, med en del lokale variasjoner. Mange av de hvite hovedbygningene vi ser i dag, har sannsynligvis opprinnelig hatt en gulfarge, dersom de er et par hundre år eller eldre.

Forsker Jon Brænne ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) forteller at de hvite fasadene skyldes en feiltolkning.

- I tiden rundt første verdenskrig (1914) kom jugendstilen og nyklassisismen. Da trodde man at stashusene fra klassisismen hundre år tidligere var hvite som templer. I virkeligheten var de aller fleste malt i farger som var steinimitasjoner, lys gul og rosa, forteller Brænne.

De store røde driftsbygningene som i dag fortsatt dominerer Bygde-Norge, er også et forholdsvis nytt fenomen. Enhetslåven, der alle funksjoner er samlet under ett tak, ble mer og mer vanlig fra ca 1850 og utover. Før den tid var det vanlig med klyngetun, der stall, fjøs, høylåve, vognskjul, kornlager og annet hadde egne bygninger.

I siste halvdel av 1800-tallet gjennomgikk norsk landbruk «det store hamskiftet», da forhistoriske driftsformer ble erstattet av mer rasjonelle og delvis mekaniserte metoder. Dermed ble de mange små laftede husene erstattet av en stor driftsbygning i bindingsverk og mur med flere etasjer der man utnyttet tyngdekraften for både fõr og gjødsel. Når store uthusbygninger skulle males, var det naturlig å bruke rødt som var en rimelig jordfarge og som gav kontrast til den gule (eller hvite) fargen på bolighuset.

I følge Brænne var det mest vanlig å bruke såkalt komposisjonsmaling. Den er laget av fargepigment (som regel jernoksid), rugmel og vann. Det som i dag kalles falurødt er denne typen rugmelsmaling.

-.Det finnes utallige variasjoner, hver gård hadde ofte sin oppskrift. Noen blandet med linolje, salt eller jernvitrol. Dette er maling basert på lokale råstoffer som gir utrolig bra holdbarhet.

Brænne forteller at man i Sleggveien på Røros har malt opp et helt hus på denne måten uten andre kostnader enn 18 kroner i rugmel.

- Vi har funnet en låve som ble malt på denne måten i 1920, der malingen fortsatt gjør nytten, sier Brænne.

- Noen mener at maling først og fremst har estetisk betydning og hevder at treverket holder seg like bra uten?

- Nei, det er det største tullet jeg har hørt. UV-strålingen fra sola er treverkets verste fiende. Den bryter ned treverket og fører til soppdannelse. Malingen beskytter både mot UV-strålingen og mot fukt som ikke er så skadelig når bare treverket får tørke, sier Brænne.

Han vedgår at det finnes ubehandlet treverk som har overlevd gjennom århundrer. - Det skyldes at man før i tiden hadde kunnskap nok til å velge ut trematerialer av formidabel kvalitet, for eksempel kjerneved av furu.