Hvordan ville livet blitt om han hadde valgt annerledes? Kunne timer, dager og år med oljesøl og rust heller vært brukt til å skape ord for evigheten? Men ville det gitt utkomme for en familie?

I Ervika ligger et forlatt verkstedbygg ved det som en gang var hovedveien mellom Bjugn og Ørland. Odd Høyvik tar oss med inn. Klokka på veggen har stoppet, men verktøy og bildeler forteller om et livsverk i bilistenes tjeneste. Odd støtter seg på stokken og kikker ut av vinduet. Han kan se opp til Rusasetfjellet og ned til huset sitt.

Vi peker på en «dings» på arbeidsbenken.

- Girakslingen til en Opel Kaptein 1938, sier Odd.

Verkstedeieren låser døra, strever seg gjennom den våte snøen og får skyss med oss ned til huset der han nå bor alene etter at barna flyttet ut og kona Margit døde.

- Dæm har hit ei som fer over golva, men æ vaske kjøkkengolvet før a’ kjæm!

Odd setter seg ved pc’en, strever med å se «lappan» som dukker opp på skjermen med beskjeder.

- Alt var så greit den tida jeg både kunne sjå og gå. Men jeg har ingen grunn til å klage. Da jeg ble født, måtte de tilkalle presten for å døpe meg i et vaskefat – og ennå lever jeg!

Odd begynte å skrive som ung gutt. Han var barndomsvenn med Olav Stranden, poeten som døde av tæring bare 20 år gammel. De to leste opp dikt og fortellinger for hverandre, sendte dem inn til Nynorsk Vekeblad og Skib O hoi – og fikk mye av det på trykk.

Som 15-åring var Odd Høyvik i Trøndelag Kringkaster, sammen med Gerd og Otto, og fikk lese opp egne tekster i Barnetimen. Lønna var en krone og åtti øre minuttet. En svimlende betaling i en tid da vanlig timelønn var 40 øre!

Han sendte også inn stoff til Adresseavisen og fikk svar fra redaktør Sverre J. Herstad med oppfordring om å stikke innom.

- Jeg gikk forbi på Nordre en kveld og kikket opp i avistrykkeriet der det var full aktivitet. Det virket trasig å arbeide så sent. Neste dag gikk jeg utover til Ila der jeg kom forbi et bilverksted. Der var det fredelig og jeg spurte om de hadde en jobb.

Joda, Odd fikk jobb, selv om han ikke engang kunne kjøre bil. Dermed var yrkesvalget gjort. Det ble mye tungarbeid i starten.

- Ofte ble jeg satt til å hamre lastebilfjærer for å få igjen spennet i dem. En motlaus torturjobb!

Sitt eget verksted startet han etter krigen, etter hvert med fem ansatte. Han fikk med seg bilmekanikerskole, og i flere tiår bestod dagene av sveising, skruing og hamring, men det ble ikke helt slutt på skrivingen. En og annen fortelling ble fortsatt sendt til vekebladet.

Odd viser oss diktet «Oil», en presis beskrivelse av hvordan det er å være dikter og bilmekaniker:

Etter eit langt liv som bilmekaniker

Har eg funne ut av det:

Pegasus har fått olje på vengene sine

Det er det som gjer at han ikkje orkar lyfte dei til flukt

Pegasus er den bevingede hesten fra gresk mytologi, symbolet på dikterisk inspirasjon. Når det dessuten ble brukt som logo av Mobil Oil, synes vi Høyvik treffer ganske godt.

- Hele livet har jeg delt meg mellom hammeren og penna, sier Odd. Han viser oss rundt i huset. På alle veggene henger bilder kona Margit har malt. De to ble kjent som brevvenner gjennom Nynorsk Vekeblad. Margit kom fra Rauland i Telemark. Interessen for kultur og nynorsk som språk hadde de felles.

Nynorsken og skrivelysten har Odd etter faren. Han var snekker og «bokmann». Hjemme var det bøker av både Aasen og Vinje.

- Jeg har ofte tenkt på at vi var annerledes, nesten som innvandrere. Vi ble tålt og ikke tålt. Faren min var til og med fritenker og Vinstre-mann – med i!

På sine eldre dager har Odd skrevet «Lykkelandet» som han selv kaller «forsøk på et manuskript», en delvis selvbiografisk roman.

- Kanskje er det dumt av meg å skrive på nynorsk, for da har jeg bare ett forlag å gå til. Jeg har forsøkt med bokmål, men da ender jeg bare opp med et gammelmodig, Hamsun-inspirert språk. Dessuten ville det vært et svik mot far å skrive på noe annet enn nynorsk, i hvert fall når jeg skriver om hans liv, slik jeg gjør i boka.

Vi kommer i snakk om Tarjei Vesaas. Odd forteller om den gangen han hadde lest Vesaas og etterpå drømte at han skrev dikt.

- Neste morgen skrev jeg et dikt om drømmen. I diktet henger jeg krøkt i rim utfor kanten på et stup.

Diktet sendte han inn til det prestisjetunge tidsskriftet Vinduet, og det kom på trykk!

Eg drøymde i natt at eg skreiv eit dikt

Eit langt dikt med ei mengd rim i

Eg skreiv det frå ei nut og nedover eit flog

Det var fleire hundre meter høgt – diktet – frå nuten og ned

Eg hekk i lufti etter rim krøkt i rim

Slik skreiv eg diktet

Brått kom eg på då eg glytte ned i steinuri

Hundrevis meter under meg og eg hekk

mellom jord og himmel

Etter rim krøkt i rim

Tru dei held no, rimi mine?

Odd Høyvik stusser over yngre forfattere som går til skrivingen hver dag som til en jobb.

- Jeg har det slik at jeg må gå og tenke først. Siden kommer det av seg selv. Du må ha en drivkraft om du skal skrive. Du må brenne. Om du skal kalle det kunst, er det en grense for hvor mye rutine det kan være. Jeg synes jeg har kommet langt når jeg skjønner det.

Høyvik er ikke interessert i å bli publisert for enhver pris.

- En gang var det artig bare å se navnet sitt på trykk, men jeg har vunnet over det.

Likevel var det nok fortsatt litt artig da han for noen år siden tilfeldigvis slo på radioen – og fikk høre Jon Eikemo lese en fortelling han hadde sendt inn. Historien om Kaneles som berger båt ble ikke dårligere av å bli framført av en skuespiller.

Selv om Odd ennå ikke har fått gitt ut romanen sin, og selv om Pegasus muligens har fått en skvett olje på vingene, har han ofte fått oppleve at ordene hans har vært flyvedyktige. Kanskje er det håp for «Lykkelandet» også?

Manuskriptet har i hvert fall fått en rosende konsulent-uttalelse. «Hederlig omtale», som han selv sier.

- Men de vil ha meg til å skrive tretti sider mer, og det er ikke så lett. Når forfattere blir så gamle som meg, gir de seg, det er ikke da de begynner!

(Ukeadressa, februar 2005. Odd Høyvik døde høsten etter)