Svaret på spørsmålet er enkelt: oppslagstavla på nærbutikken! Vi har dratt av gårde mot Hitra med vår fortsatt medgjørlige gamle Volvo for å undersøke hva vi kan oppleve ved å ta oppslagstavlene på alvor.Rett før stengetid svinger vi inn foran Coop'en på Krokstadøra. Oppslag om høstfest, pistolskyting og gå-trim frister til deltakelse, men vi kommer på feil dag. Det eneste som skjer denne kvelden er møte i husflidslaget, med grytekluter som tema.Grytekluter!? Ja, ja, vi som jakter på bensinpumper, neonskilt og melkeramper må passe oss for ikke å bli for ensporet.Derfor tropper vi opp på Aa skole med åpent sinn. Oppmøtet er ikke all verden denne torsdagskvelden, men fire kvinner har med seg gryteklutene sine.- En gryteklut er ikke bare er en gryteklut, slår Grete Stolpnes fast, og vi skjønner fort at hun har rett.Antagelig er de et forsømt forskningsfelt, for på pulten foran oss legges det ut en imponerende samling grytekluter i alle slags farger, mønstre og teknikker. Mange er heklet, noen er strikket, brodert, vattert eller laget i lappeteknikk, alle har en historie. De mest forseggjorte er i hardangersøm og må være en bare-se-men-ikke-røre-gave.Damene tar fram hekletøyet og oppskriftsboka og vil lære seg nye, avanserte teknikker. Vi innser at vi hittil i våre liv ikke har viet grytekluten den oppmerksomheten den fortjener. Kjøkkenets mest anonyme hjelpemiddel er nok blant de mest nødvendige. For hvem vil vel svi fingrene sine?Langt fra fingersvidd, snarere en erkjennelse rikere, setter vi kursen mot Hitra og nye oppslagstavler. «Elskovsdrikken» står det på den mest iøynefallende plakaten i Fillan. Kvenvær teaterlag skal ha premiere om to dager og vi lurer på om det kan være øving der i kveld.Men mens vi er i Fillan, må vi først få med oss kveldens mulige høydepunkt. En av plakatene frister med ungdomskveld i bowlinghallen med pizza og discobowling.Kulene ruller og kjeglene skramler slik de skal gjøre i en bowlinghall, men hvor er ungdommene og hvor er pizzaen og discoen?- Nei, det kom ikke så mange i kveld. Det er nok fordi dette er nytt og vi satte opp plakatene litt sent, sier en blid, lyshåret dame bak skranken med engelsk aksent i trønderdialekten. På sparket demonstrerer hun hva discobowling er. Taklysene går av og rommet fylles av blinkende lys og høy musikk. De seriøse bowlerne som er midt i en serie, protesterer høylytt, men den lyshårede bare ler.Når hun presenterer seg, skjønner vi at vi har gjort et scoop.- Æ heite Jacqueline Kennedy.Nærmere sosietetsreportasjen har Ville Veier-teamet aldri vært, så vi går et skritt tilbake for å sjekke hvem vi egentlig har foran oss. Men vår Jacqueline har aldri vært gift med noen amerikansk president, derimot er hun født en knapp måned før den mest kjente Jacqueline ble enke for 41 år siden. Tjue år gammel kom hun fra Skottland til Hitra, lokket hit av «en kjærest en gang i tiden». På grunn av navnet sitt har hun vært intervjuet i både aviser og radio. Faren heter John Kennedy, og de to må ha vært et oppsiktsvekkende par hjemme i Skottland.At vi ikke får svar på telefonen hos de involverte i teaterlaget på Kvenvær, tar vi som et sikkert tegn på at vi vil finne dem i full sving med sin elskovsdrikk i ungdomshuset Kvikkheim. Kanskje har vi undervurdert avstandene på Sør-Norges største øy, for først når vi har kjørt en halvtime gjennom ødemark, kommer vi til huset, og da er det mørklagt. Klokken er over ti, men vi gir oss ikke, sporer opp ekteparet Noralf og Sissel Båtvik og overtaler dem til å tromme sammen halve teaterlaget for en ny runde øvinger.Sissels unge frier på scenen, Sten Erlend Svankild, har allerede lagt seg når hun ringer, men han er likevel på plass på Kvikkheim sammen med de andre ti minutter senere.Kaillan søng og gaule heile natta,Mens veitjan kaste trusan under matta.Instruktør Ann Kristin Berg lar oss få innblikk i et par scener med folkelig kjærlighet og forviklinger, og vi skjønner at bygdakulturen ikke er død, selv om de to linjene vi noterer oss kanskje ikke er de mest representative. Kvenvær-gjengen har holdt på i tretten år med nye oppsetninger hvert år og har utmerkede fasiliteter på sin hovedscene Kvikkheim. Lørdagen dette leses, har de sin andre forestilling.Ny dag og ny jakt på oppslag. Vi kjører innom butikker på Kjerringvåg, Melandsjø og i Fillan og oppdager at vi glatt kunne ha skaffet oss både bolig, bil, jobb og alt livet ellers krever av innhold, bare ved å lese oppslagstavlene. På Dolmøy tilbys en ledig sokkel, «fullt møblert, bare ta med tannkosten». En annen plakat er like løfterik: «Har du en drøm, vær din egen sjef!».Vi kan gå på kurs i gitarspilling, dans og maskinquilting. Vi kan kjøpe båter, dvergveddere, barnevogner og en Volvo 244 med bare én eier.Vi kan gå på konsert med koret «Havdur», på storfæst med Howards - eller på basar hos Asmundvåg sanitetsforening. En plakat forteller også om møter med den internasjonale pinsevenn-forkynneren Abeba Russom som «har en meget sterk og tydelig tjeneste og salvelse i sitt liv, helbredelser skjer i hennes møter».Dessverre går vi glipp av Abeba. I mangel av åndelig påfyll kompenserer vi med å ringe opp hun som tilbyr «permanent makeup» med tre-fem års varighet. Det viser seg at Solfrid Helsø studerer samfunnsvitenskap på Dragvoll og bare er innom hjemstedet av og til. Uvitende som vi er om utviklingen etter at melkerampene gikk ut av bruk, må vi få forklart at permanent makeup er en slags tatovering som kan gi deg eyeliner, leppekontur og arrkorreksjoner. Men selv når hun forteller om en fornøyd mannlig kunde som ble kjempefin, lar jeg meg ikke friste.Heller ikke paret bak plakaten «Klassisk massasje», Irene Chartell og Marius Mathisen, er til stede denne dagen. Når vi ringer, får vi vite at de knar muskler på Savalen Spa som helgejobb og særlig satser på bedriftsmassasje til daglig.Dermed må vi selv sørge for velvære og lar oss lokke av oppslaget som forteller om selvbetjent solarium i kjelleren på det gamle kommunehuset på Melandsjø. Nøkkelen henger på dørkarmen, og når vi putter på en tier, durer solsenga i gang med sitt blå lys. Fotografen vrenger spontant av seg klærne og legger seg ned til steking, uten at han tar bølgen etterpå. Direkte bekvemt er det ikke å ligge på plastplata, og hva skal han med farge nå til vinteren?Nei, da blir vi mer oppglødd over å treffe snart 18 år gamle Aisan Daneshwar. Hun har satt opp lapp om at hun tar på seg vasking for eldre, men har ikke fått respons ennå. Vi møter henne utenfor gullsmeden der hun pusser sølvtøy for Operasjon Dagsverk.- Jeg vil gjerne arbeide med golvvask, klesvask og matlaging. Jeg kan også hjelpe til med stell, for det har jeg lært på skolen, sier Aisan som går andreåret med omsorgsfag på videregående.- Hvor mye tar du i betaling?- Det er ikke så farlig, bare jeg slipper å jobbe for ti kroner timen. Siden jeg bor på hybel, er det fint å tjene litt, men viktigst er det at jeg har det godt inni meg når jeg hjelper andre. Jeg håper noen tar kontakt, for jeg synes selv at jeg er ganske trivelig og grei.Det synes vi også og ser med ett ikke så mørkt på å bli gamle og avfeldige. Hvem sier at ungdommer er giddesløse egoer?Vi klarer så vidt å berge Volvoen unna en eksplosjon idet vi ankommer Joker-butikken i Knarrlagsund. Dynamittsalven er det beste beviset på at dette er et lokalsamfunn i medgang, for nå blir det tilbygg på nærbutikken.På oppslagstavla ser vi at det samme kveld er både Halloween-disco i ungdomshuset Havly og «gladsangkveld» i bedehuset. Hvis vi hadde hatt tid, ville vi nok fått valgets kvaler. Antagelig måtte vi gått imellom de to husene, i våre dager neppe et så uoverstigelig sprang som det en gang var.Men Sindre Ulvan (13) og Ronny Selvåg (12) er ikke i tvil om hva de skal velge når de studerer oppslagstavla. De har allerede skaffet seg masker og er klar for både skremming og godteri. De sier heller ikke nei til en dans med en prinsesse kamuflert som heks.Et ekteskapelig drama kan ha skjedd på det samme ungdomshuset noen uker tidligere. «Gullring funnet» står det på et av oppslagene. Vi ringer og får tak i Karl Asbjørn Selvåg. Han forteller at ennå har ingen eier av damegifteringen meldt seg, og vi må gjerne komme og se på den.- Den ble funnet på scenegulvet etter et slektsstevne jeg var med på, men ingen av deltakerne der savner noen ring, sier Karl Asbjørn.- Kanskje har eieren kastet den fra seg i fortvilelse over både ektemann og ekteskap, foreslår vi.Joda, Karl Asbjørn har tenkt tanken, men på den annen side, det inngraverte årstallet han så vidt klarer å lese, ser ut til å være 1953, og par som har feiret gullbryllup driver vel ikke og slenger ringene fra seg på den måten?Veien hjem forbi Våvatnet er lang og mørk for slitne oppslagstavle-forskere. Inntrykkene svirrer rundt i hodet mitt, hva er egentlig essensen? Jeg ser for meg en vinterblek og naken fotograf som etter å ha smakt på elskovsdrikken, tar med seg gifteringen og drar hjem til Jacqueline. Men nei, fotografen er for en gangs skyld ikke med på spøken.- Skulle vi ikke ta oppslagstavlene på alvor? Siden de lever i beste velgående, tror du kanskje ikke at de er verneverdige? Men hvem husker hva som stod på oppslagstavla for ett år siden eller for ti år siden? Burde ikke noen dokumentere den flyktige tidsånden?- Ja, hva om kommunens kulturetat laget arkiv med månedlige bilder av butikkenes oppslag? Innholdet, det visuelle uttrykket, ordvalget, alt vil være gull for fremtidens kulturhistorikere!Like etterpå svinger vi innom Domus på Orkanger. Som vanlig et mylder av underlige budskap med alt fra «Magisk aften» og «Arabs in Aspic» til «salg av tørr ved» og «kan noen hjelpe kattungene Snuppen og Robin?». Mylderet er like kaotisk som det er forutsigbart. Det går opp for oss at det er denne kombinasjonen av overraskelse og gjenkjennelse som gjør susen. Som gjør at butikkenes oppslagstavler er en kortversjon av virkeligheten. Der alt flyter, der alt forandres, mens vi innbiller oss at alt er ved det gamle.
