Sammen med oss på befaringen ned den bratte skrenten til det bortgjemte naustet er eieren Lars Barlaup, båtbygger Einar Borgfjord fra Stadsbygd og Jon Bojer Godal, vår fremste ekspert på midtnorsk båthistorie. Han står bak en rekke bøker om temaet, de siste ti årene har han arbeidet for Norsk håndverksutvikling.

Del av nasjonalskatten

Gresset-båten er en fyring, en åpen båt på 25 fot med fire årepar.

- Den tilhører absolutt nasjonalskatten vår, og bør tas skikkelig vare på, slår Godal fast.Han lener seg ivrig over ripa og føler seg fram langs bordgangen i baugen.

- Kjenn her, du kan kjenne med fingertuppene at den har hogde bord hele veien opp.Og se der hvordan baugen krummer.

Først rydder vi unna et lass med gammel bjørkenever for å kunne studere vidunderet bedre. Lang og slank, mørk av tjære, men uten sprekker og i forbausende godt hold.

- Da jeg var guttunge tok vi den ut og prøvde den, jeg rodde lett fra en annen båt med to roere, forteller Barlaup.

Museumsmannen ved siden av rynker brynene, men virker lettet over at klenodiet har sluppet unna flere guttestreker.

Godal har visst om båten i noen år, men først nå nylig har det gått opp for ham hvor gammel båten er og hvilken betydning den har.

Eneste fra 1700-tallet

Tilfeldighetene har ført til at geitbåten på Gresset har ligget mer eller mindre ubrukt i dette naustet i vel hundre år. Godal antok først at den ble bygd på midten av 1800-tallet. Da ville den vært et spennende eksemplar, men tross alt en av flere bevarte geitbåter fra Nordmøre.

- Ved nærmere ettersyn gikk det opp for meg at båten i naustet her høyst sannsynlig er bygget på slutten av 1700-tallet og i så fall er den eldst i hele Midt-Norge. Omfanget av hogde bord og den helt spesielle krummingen på stevnen finner man ikke på noen andre bevarte båter fra Nordmøre eller Trøndelag.

Passet perfekt

- Etter å ha studert et par hundre båter og gått gjennom det som finnes av skriftlige kilder, er det mest sannsynlig at denne geitbåten tilhører en eldre generasjon enn de vi kjenner fra før. Trolig representerer den en båttype som var utbredt over hele landsdelen fram til for omtrent to hundre år siden. Dermed falt en viktig brikke på plass i puslespillet Jon Godalvar i ferd med å legge.

I en artikkel fra 1904 skriver lokalhistorikeren Lars Vaggen om en båttype som var vanlig på Innherred hundre år tidligere, men som da var gått ut av bruk. Vaggens beskrivelse passer perfekt til båten på Gresset!

Før åfjordsbåten

Godal mener at ulike geitbåtvarianter var tilnærmet enerådende også i Trøndelag fram til åfjordsbåten ble «oppfunnet» nettopp på slutten av 1700-tallet. Nyvinningen i Åfjord gjorde rent bord i Trøndelag, mens nordmøringene holdt på geitbåten.

- Fyringen har klart seg utrolig bra i naustet her på Gresset, men den er så unik at den absolutt bør vernes og tas godt vare på, ikke nødvendigvis på museum, men den bør bygges inn og konserveres, sier Godal.

Barlaup stenger døra til naustet. Godal ser ut over fjorden og Auresundet der den gamle geitbåten må ha pløyd bølgene omtrent på Napoleons tid.

- Den har ikke noe mer på sjøen å gjøre?

- Nei, definitivt ikke, sier Godal. Men en kopi burde blitt bygd, og den ville det vært svært interessant å prøve på sjøen.

Respekt for fortida

- Men hvorfor er det så viktig å finne ut av historien til de gamle båtene?

- Disse båtene stiller oss overfor så mange gåter som det er spennende å prøve å løse. Båten var langt inn i vår egen tid livsviktig for folk langs kysten. Den var forutsetningen for velstand, levebrød og samkvem. Derfor er det viktig å ta del i våre forgjengeres tanker ved å finne ut hvorfor de innrettet seg som de gjorde. Det er lett å snakke nedlatende om de som levde før oss. Det skal en ikke alltid gjøre. For meg er det å ha respekt for fortida en forutsetning for å kunne ta ansvar for framtida, sier Godal.

(Adresseavisen 16.2.2002)