I et gammelt kråkeslott av et hus i den lille byen Superior i Wisconsin, USA går en liten kar rundt og suger til seg verden. Han har ennå ikke begynt å sparke til den. Det er tidlig syttitall, og den venstreradikale amerikanske antropologen Michael Seltzer har tatt med seg sønner og kone tilbake til hjemlandet. Dørene i huset er åpne. Studenter. Naboer. Alle slags folk er velkomne. Thomas har store øyne og åpne ører. Ved enden av kvartalet de bor i står de andre husene plantet i rader. De mye mindre husene, de slitte husene. Her bor de andre. De som strengt tatt bodde her først. Som andre steder i USA, også i Superior sliter urbefolkningen med både rus og psykiske lidelser. Thomas husker et av de små husene. Det var mørkere der, de hadde mindre lys. En underlig lukt. Bråk.
- I de husene bodde bestekompisen min, Joey. Han var av chippewa-folket.
Han husker at faren til Joey var alkoholisert. Han husker en tur i butikken med Joey og moren hans. Mellom reolene begynner hun å fossblø.
- Da spontanaborterte hun. Jeg husker at … det var mye mishandling i den familien. Det var en jævla viktig del av barndommen min. Å være sammen med folk som er helt nederst. Hvis jeg har fått med meg noen sånne rettferdighetsgreier derfra, så er jo det fint, da.
Vel, hallo
Thomas Seltzer gjør fremdeles gjerne visitter på skyggesiden, men nå sitter han her, på Solsiden, i Trondheim, og gomler på en pizza som er «digg, men kunne like gjerne vært laget av cellulose, jeg har virkelig ikke peiling på mat, altså!», tilbyr vennlig og raust fotografen et stykke av den, og ber litt beskjemmet om å få noe melk til kaffen. Han er løsere i kjakene, stenket på toppen. På Twitter omtaler han seg selv som Den nye Erik Bye. Kanskje er det pønk.
- Du har sagt at det er et seriøst mål for Trygdekontoret å gjøre norsk offentlighet til et litt større rom?
- Norsk offentlighet har forandret seg veldig siden vi startet i 2009, på grunn av sosiale medier. Men jeg har fått kred fra folk fra alle politiske ståsted om at det er blitt et lite frirom. Jeg møtte Åge Aleksandersen på Gardermoen. Han var jævlig fan, og sa det på en måte bare en ramsalt namsosing kan, at Trygdekontoret er et fyrtårn i et hav av piss. Det satte jeg veldig pris på.
- Er det utelukkende bra at dette rommet er blitt større, synes du?
- Den offentlige debatten har vel blitt hardere, men jeg lurer på om det kanskje er bra. Det jeg synes er kjipt, er når folk opptrer anonymt. Det er det døveste jeg vet. Folk som er så jævlig tøffe anonymt på nettet. De kan få møte meg, og så skal de få slå til meg i trynet én gang. Så er det min tur. Folk tror at bare fordi jeg har en Z i navnet og bruker ord som «aversjon» så har jeg en aversjon mot vold…neida, jeg bare tuller.
Antakelig er det dette Trygdekontor-redaksjonen kaller en Seltzerisme - disse små, smarte, ofte perfide, vendingene. Et slags varemerke.
- Men jeg får virkelig lyst til å gi folk en på trynet av sånne tøffaserier på sosiale medier. Man må jo ha folkeskikk - men man skal jo ha det litt gøy også, føyer han til, som for ikke å bli for anstendig.
Godt hode
Det var ingen spøk å være venstreradikal fagforeningsaktivist og Vietnam-motstander i USA på syttitallet, så Seltzerne krysset Atlanteren igjen. Det ble ingen spøk å komme tilbake til Norge heller.
- «Ammerika er et domt lænn!». Det var noe av det første noen sa til meg, oppe i Ådalsbruk, på gården til bestemor, smiler Thomas. Godter seg over en god dialektimmitasjon.
Hjemme på Nesodden fikk både Thomas og storebroren et tøft møte med jevngamle nordmenn. Thomas ble en verbal fighter.
- De eneste som ikke hatet USA på syttitallet i Norge, det var sånne Ullern Unge Høyre-folk. Folk som digget han der Ky, diktatoren i Sør-Vietnam, han som var nazist! Sånne folk, sier han på den innstendige måten vi har vent oss til. Har du hørt, liksom.
- Det å komme til Norge under den anti-amerikanismen, det er egentlig… Jeg føler meg alltid som en outsider. Jeg kommer aldri til å føle meg som en insider.
Det er slutten på en lengre strøm av ord, dette. En utlegning som har tatt for seg Hillary Clinton, forholdet mellom Kåre Willoch og Jan P. Syses haker og Jonas Gahr Støres påtatte kjærlighet til Grandiosa, barndom med pow wows på prærien, sjokket over at slekta i Norge fremdeles høstet med ljå - og den utrolige utviklingen i landet siden, Ronald Reagan, republikanerpresidenten Eisenhower som tok nitti prosent skatt fra de rikeste, union busting, at tre generasjoner av familien hans dekker tre århundre, Dag Herbjørnsruds teori om hvordan det norske Amerika-hatet egentlig stammet fra overklassen som ble snurte for at husmennene bare kunne reise og slå seg opp og litt til. Slusen ble åpnet av spørsmålet om hvorvidt han har sterk sosial samvittighet.
- Ja, det vil jeg nok si at jeg har, svarte han.
- Jeg bruker å si at jeg hører til høyresiden i hjertet, men venstresiden i huet. Fordi jeg føler fort at «Nå kan du skjerpe deg. Skaffe deg en jobb!», i hjertet. Men i huet har jeg jo analysen om at folk ikke har de samme valgene. De samme utgangspunktene. Banen er ikke …hva heter det, jevn.
Ordstrømmen slutter med motsatt konklusjon.
- Nei, jeg tenker kanskje at jeg ikke har så veldig sosial samvittighet.
Kanskje ligger det en pønker i bunnen fremdeles. Fuck the world.
- Jeg har jo den der som jeg kaller HS, den Hvite Skattebetaleren som dukker opp i mange karer når de passerer førti - den lever i meg også. «Faen altså, skal jeg virkelig betale, nå bygger`em boliger for dem jævla siggøynera, og så skal dem bare ut å farte!», du veit den feelingen der. Det er litt Anders Lange som bor inni meg. Jeg er delt mellom ham, og den outsideren som tenker at det er mange som ikke får de samme mulighetene.
Høy på krim
Antakelig er det den delingen som gjør at han kan møte alle gjester i Trygdekontoret med både kritisk avstand og samtidig respekt, uavhengig av hva de har gjort. Som da han var i Bredtveit kvinnefengsel, den første av Trygdekontorets dokumentarer denne tv-sesongen.
- Når jeg møter hun ene, som liksom er avhengig av krim og spenning, og som snart skal ut, men inn igjen og sone for enogtredve uoppgjorte forhold. Da ble HS litt irritert. Kan du skjerpe deg, liksom.
På den annen side. Han skjønner det jo.
- Men også der var det ting hun ikke ville snakke om, som ligger bak. Og for mange av dem som satt der inne, var det rus med i bildet. Og det er jeg opptatt av.
Seltzer setter seg opp. Rodeoprinsen plukker frem kjepphesten. Han har ridd den før, han rir den hardt, og han mener det.
- Folk driver mye med romantisering av rus. Spesielt innen kunst og rock. Jeg kjenner artister som ikke får lov til å komme på tv, fordi de ikke har noen tung tid å snakke om. Vi har noen forventninger til hvordan artister skal ha dette i seg, på en måte.
Denim demon
Dette er ikke noe han finner opp. Han begynte å vanke i pønkermiljøene i Oslo som tolvåring, etter at Ebba Grön satte fyr på ham da han var ti. Han har sett bandkompiser gå til grunne i narkotika. Han har stukket nesen dypt nok i sakene selv til å komme opp igjen med trøbbel. Han har erfart hvordan pressen hungret etter historien.
- Jeg sto frem med rusproblemer jeg også, uten at det var noe jeg ville selv. Det kom en bok, og da fikk jeg smake de mekanismene der. Dagbladet ringte meg, og sa at de hadde sett manuset, og at jeg snakket om narkobruk.
Han hadde ikke lyst til å si noe videre om det, forklarte han. Det som står i boka fikk stå i boka. Tale for seg selv. Uten at det hjalp.
- «Enten skriver vi om deg, eller så skriver vi med deg!», sa de. Så her var det best å stille opp i intervju, liksom!
«Fuck it!», tenkte han. «Her er det bare å stå frem og fortelle.»
- Blæblæblæblæ, tunge tiden, blæblæblæ. Jævla irriterende!
- Var det noe dere merket i Turboneger, at dopbruk gjorde dere mer populære?
- Nei, på nittitallet var det en helt annen tid, på grunn av rave-kulturen. Folk som spiller i band i dag, de gjør jo ingenting! Det er «generasjon skikkelig» - men det tenker jeg er bra, det!
- For det er ikke sånn at du trenger å være ruset for å lage bra kunst?
- Det er bare tull! Bare piss! Men det blir opprettholdt av lanseringsjournalistikken. I alle familier jeg kjenner, har det vært enten rus eller psykiatri. Eller begge deler. Gjerne en kombinasjon. Da må vi begynne å snakke om det som noe normalt! Fordi da tar du bort noe av magien. Folk tror at junkiene er så…, «der nede på Plata står Jimi og Janis med knekk i knærne, og med de store sjelene sine».
Sannheten kunne ikke vært fjernere, mener han.
- Nei - det er massevis av dølle folk som blir junkies! De har en del traumer og sånn, men de har ikke noe større sjel, de er ikke noe større poeter enn han fyren som sitter på trikken og skal på jobb i IT-firmaet sitt.
Vekk med romantikken. Vekk med war on drugs.
- Dette er ikke et sjelelig problem, det er et helseproblem! Da kan vi begynne snakke om ny narkopolitikk!
- Dette er du veldig engasjert i?
- Joda. Men samtidig har jeg jo alltid irritert meg over liberaliseringsfolk. «Du er jo bare ute etter å ruse deg selv!» Der også er jeg sånn … delt. HS tenker «Hold kjeft og ta av deg batikkskjorta!». Jeg er ikke for å kunne kjøpe narko i butikken. Men - man kunne fått stoppet rekrutteringen med en form for regulering der de tyngste misbrukerne kan få det de trenger fra helsevesenet. Få det vekk fra gata. Da slipper du at sekstenåringer, eller fjortenåringer… altså - rusmarkedet er hundre prosent liberalt dag, i den forstand at en trettenåring kan få tak i det han vil i løpet av en time. Hvis du tror noe annet, er du jævla naiv.
- Du mener at hvis du gjør det til noe medisinsk i stedet, så gjør du det til noe kjipt - som å få behandling for diabetes, eller dialyse?
- Ja, eller inngrodd tånegl. Noe jævlig kjipt.
I den grad jeg har noe prosjekt, så er det å si til folk at mentale problemer og rusproblemer, det er jæææævlig vanlig!
Klar for litt mørke?
I Turboneger-biografien «Sagaen om denimfolket» forteller han om seg selv som suicidal åtte-tiåring, depresjon som ungdom, og et mørke som kom ut som aggresjon. Han har hatt sine fiender opp gjennom årene. Andre band. Anmeldere. Tilfeldige typer. Trimdronninger. Det er vanskelig å spore i den koselige tjommien som vil dele pizza og gode historier. Den rause og barnslige typen kolleger forteller om. Den Happy-Tom gone Herbjørn Sørebø-bebrillede programlederen som sjonglerer humor og alvor som få andre.
- Jeg har slitt med depresjon. Men jeg har gått i terapi. Og det må jeg si - det er det skumleste jeg har gjort i hele mitt liv. Det var som å hoppe strikkhopp med en jææævlig rar strikk.
- Hvorfor var det så skummelt?
- Fordi da måtte jeg ta tak. Gå inn i meg selv. Skulle jeg tørre det? Jævlig skummelt. Det er et problem som spesielt mange menn har. Derfor ser du de selvmordstallene som menn i førti-femtiårene har. Det er ganske skummelt.
- Møtte du noe du ikke likte i terapien?
- Nei, men det er dørstokkmila. Det å ta det spranget - det vil jeg si er det tøffeste jeg har gjort i mitt liv. Og den …
Bort med Happy-Tom. Frem med Herbjørn-Tom. Seltzer er ekte generasjon X, og har så lett for å pakke alt inn i en avstandstakende ironi. Alltid litt tull på slutten av noe alvorlig. Akkurat nå har han lyst til å snakke ekte alvor uten klovnerier. Eller. Han har ikke lyst, men gjør det likevel.
- Hvis jeg skal snakke litt om den tunge tida, så er det det jeg har lyst til å si. At det er ikke så jævla farlig. Spesielt menn, førti pluss, er så jævla utsatt for det mørket der. Og da tenker jeg at hvis… i stedet for å sitte og snakke om den nye plata mi. Eller det nye tv-programmet. Hvis jeg først skal gjøre det. Så vil jeg bare si…
Sier han og trekker pusten litt. Det er ikke noen matroslue, vulgære tekster eller sjokkeffekter å gjemme seg bak. Ingen sjømann å holde i hånda.
- … hvis det er noen som leser dette - ta å snakk med en kompis. Du trenger ikke gå i terapi en gang. Bare snakk med noen. Nå er det jo forskning som viser at man kan få ganske godt utslag bare man snakker med noen, det trenger ikke være avansert behandling. Jeg tror mange kvier seg for det også. Men det spranget må vi bare ta. Det er jo mye skam - altså, det å snakke om følelser, det er jo jævla kjerringaktig, ikke sant. Det er liksom forbundet med kaffedrikking og sipping. Men menn sliter jævla mye med ensomhet. Så... og da kanskje du ikke har en venn å snakke med. Da må du gå til fastlegen. Si at du må ha noen å snakke med.
Så sklir han utpå, selvfølgelig gjør han det. Klovnen.
- Det er det eneste. Hvis jeg skal ha noe å si til «adresseavisens lesere» - er det at dere må begynne å brenne igjen. Og dere må begynne i behandling.
Satans by
«Vet du hva de sa på bryggen i Bergen da tyskerne kom under andre verdenskrig? Ændelig forsterkninger!». Det er en av favorittvitsene Thomas Seltzer gjerne forteller når han har sittet lenge i redaksjonsarbeidet, klødd seg med den sammenfellbare kløpinnen han også bruker til å peke og dirigere med. Blitt engasjert av en god ide, vært fornøyd med et ordspill. Fått de andre til å le. Gjerne på bekostning av Bergen.
- Jeg er Bergenshater. Når vi spiller i Bergen står vi alltid og prater i mikrofonen og sier «fy faen for en drittby, hvorfor gidder vi å komme tilbake hit», liksom. Men det blir god stemning, de er vant til det.
- De tror det er spøk?
- Tror sikkert det er ironi. Men det er blodig alvor.
Trondheim derimot. I mange år hadde Turboneger og Thomas et ambivalent forhold til Trondheim generelt og Svartlamons rigide ideologier spesielt. Slik er det ikke lenger. Alt er tilgitt. Han har meldt flytting hit. Liker byen.
- Jeg har en hjemmesnekret teori om at i historiens daggry besto Norge av to stammer. Sørfolket og Nordfolket. De kriget mye, og måtte til slutt opprette en demilitarisert sone mellom Dovre og Rørvik. Begge stammene la ut ungene de ikke ville ha i skauen i denne sonen, og de ble tatt hånd om av en mystisk villsvinstamme, som foret dem opp på et brygg kokt på naturgjær og nepesukker. Etterhvert som barna vokste begynte de å lage seg klær av villsvinskinn, og få seg ansiktshår som lignet på villsvina. Sånn ble trønderfolket til, med skinnvest og bart.
- Det er huden og pelsen?
- Ja - de svære bartene er villsvinenes hoggtenner! Men siden har jeg fått et mer nyansert syn på trøndere.
Nå sitter han gjerne hjemme på Sverresborg og jobber. Koser seg med datteren på hjemmekontoret.
- Trondheim er veldig bra. Men det som er med Trondheim … Bergen får mye tyn for nedbør. Men det er like mye regn her oppe!
- Eh - nei, det er det ikke.
- Jo! Og det blåser mer. Det er verre vær i Trondheim enn i Bergen! Og det synes jeg ikke det snakkes nok om.
- Du bor jo på feil side av byen.
- Jeg vet det. Jeg bor på skyggesida. Det er ikke kødd. Det er jævla mye snø. Til og med hun Sandra, som sitter på Bredtveit, hun mente at det var et snøhøl. Når folk sitter på Bredtveit og ler av hvor du bor! Skjønner du!
The Age of Pampers
Det skjer noe med enhver når man står der med et avkom. Deathpunk-rocker Happy-Tom kan ikke bruke så lang tid på intervjuet, fordi «det kommer en kompis fra Oslo for å se på babyen», som han sier. Det er nye tider.
- Men det er jævlig skummelt, sier han. Holder opp store never. Den ene hånden som skjelver litt. - Å holde babyen. Jeg er redd for å ødelegge. Jeg føler meg som han der svære i «Om mus og menn». Husker du han? Han tilbakestående? Som greide å drepe en mus? Jeg føler meg sånn, altså.
Likevel, helt fersk er han ikke.
- Jeg har jo en veldig bra stedatter som er seksten. Jeg har kjent henne siden hun var seks. Så jeg har jo vært litt pappa for henne. Hun har fått mye rock både fra faren og fra meg. Og fra mora. Så hun er blitt skikkelig rockedame. Spiller alle mulige instrumenter.
Vi skal ikke glemme at den bebrillede, stillfarne programlederen på tv har vært internasjonal rockestjerne. Han har contacts. Det er lett å se at han er barnslig stolt av å kunne dele dem.
- Jeg kjenner han ene gitarteknikeren til Green Day, og det er favorittbandet hennes. Så var vi i Spektrum, og da fikk vi være med inn og sjekke ut utstyret. Da følte jeg meg som kul stepappa. Det var fett.
- Jeg har et bilde av at du selv var en sånn veldig sint liten pønke-kid?
- Ja, det var jeg nok, ja.
- Men du er også han utrolig snille fyren folk snakker om.
- Ja, jeg er vel en veldig delt person. Kan bli jævla irritert, for eksempel hvis det er noe jeg har sett på tv.
Det kan for eksempel være det han kaller høyrehippier.
- Jeg føler ofte at jeg tilhører delvis høyresida. Men akkurat sånne høyrehippier, det er det døveste jeg vet. Sånne kunstnere. «Ja, den lille mannen forstår ikke dette her. Å, må jeg betale skatt - jeg som lager stor kunst?»
- Har dere betalt noe særlig skatt i Turboneger, da?
- Ja, vi har faktisk betalt en del skatt. Jeg tror ikke vi har spilt noe svart, nei.
- Den der søppelsekken fra Quart, skyter fotografen inn.
- Det var hvitt det. Bare at pengene ble jo kjørt inn i banken etterpå. Jeg betaler min skatt med glede, jeg.
«Fuck it, dette blir for skikkelig!», tenker han kanskje.
- Men. Jeg er litt FrP-er når det gjelder kulturpolitikk. Hvorfor skal jeg være med på å betale for norsk film, altså? Vææær så snill. Åhhhh! Ta et bilde nå, hvor det vises at jeg er sliten av norsk film. Det er greit at smal kunst kan få litt støtte, men sånne dynastier som lager rævva filmer i tre generasjoner. Åh. Kutt ut da.
Ikke gi ham friksjon
For å provosere pønkerne ga han Turboneger homoimage. Han taklet ikke reglene i Blitz. Både sjela og suksessformelen har vært å være kontrær. Men i 2015 mottok Trygdekontoret Gullruten. Nå er han i det gode selskap.
- Den originale greia med å være kontrær. Å gjøre det motsatte av det som var politisk korrekt - er det borte nå?
- Jeg har aldri skjønt hva politisk korrekt betyr, men jeg har ofte hørt at jeg IKKE er det. Men altså, hvis man tenker at lik lønn for likt arbeid, at unger som kommer fra dårlige kår skal få likt utgangspunkt… jeg tenker på bestefaren min fra Texas, som var glødende antirasist, tilhenger av likestilling og gode kår for de mange som skaper rikdommen i samfunnet. Hvis det er «PK», så er jeg det også. Han vasset rundt på Okinawa med blod til knærne under andre verdenskrig - og gjorde det fordi han trodde på de tingene der.
- Jeg tenker mer på trasset! Trygdekontoret er omfavnet av alle. Det er ingen som misliker det!
- Han gamle kringkastingssjefen sa at vi skal gjøre det som er bra populært, og så skal vi gjøre det som er populært bra. Med Turboneger - det er jævlig lenge siden vi var støyete, altså. Vi har blitt mer et festband. Med veldig tydelige kunstneriske kvaliteter, innen rock som kunstform og håndverk. Så har vi jo… til og med fått med en trønder til, Haakon-Marius Pettersen, den beste rockekeybordisten i Norge. Og han spiller i Hver gang vi møtes-bandet!
Så der satt de. Backstage i Berlin. Lyttet seg gjennom «Hver gang vi møtes».
- Så sa Knut (Schreiner, journ. anm.) bare «Vi har kommet et stykke når vi sitter her og hører på Hver gang vi møtes, med han fyren som spiller i hver gang vi møtes, og klukker og ler og drikker øl!»!
- Det friksjonsønsket ditt - det gjelder ikke lenger?
- Nei, det er kansellert det nå!