Men de som parkerer i området sør for Gløshaugen i dag, aner kanskje ikke at de står i et område som hvert år bugnet av grønnsaker, frukt og bær og skinte i et fargesprakende blomsterflor. Lerkendal Havekoloni var det nærmeste trondhjemmerne kom Edens hage i sitt jordiske liv.
Området øst for Lerchendal gård ble lagt ut til små kjøkkenhager for byens innbyggere i 1918, dvs. på en tid verdenskrigen hadde skapt problemer for normal vareforsyning i lang tid. Med den nye hagekolonien kunne flere gjøre seg selvhjulpne med mange slags matvarer. Lerkendal Havekoloni ble organisert som en privat forening, med velsignelse fra Trondheim kommune som grunneier og fra Strinda kommune som regulerende myndighet.
Fra starten ble det lagt ut 58 parseller, men tallet økte raskt og var i 1928 oppe i 179 parseller. På de aller fleste var det bygd små hytter, opptil 30 kvm store. Sammen utgjorde «kolonistene» et helt lite samfunn, som sydet av aktivitet gjennom hele sommerhalvåret.
Men tidene endret seg. Etter krigen begynte NTH å snuse på området og overtok eiendommen tidlig i 50-årene. Samtidig ble den nye Strindvegen og Stavne-Leangen-banen bygd gjennom kolonien. Hytter måtte rives eller flyttes, og det gamle sammenhengende hageområdet ble oppdelt i fire atskilte deler. Den største trusselen kom imidlertid snart fra NTH.
I 1953 besto Lerkendal Havekoloni ennå av 160 parseller. Men snart måtte 24 av disse nedlegges og hyttene rives eller flyttes da store jordmasser ble fylt ut i skråningen ned fra Gløshaugen og nye utbyggingsplaner ble presentert. De gapte over enda flere av de nordligste parsellene.
Utover i 50-årene var boligmangelen stor i Trondheim, og stadig flere av hyttene i hagekolonien ble tatt i bruk som permanente boliger. De var imidlertid lite egnet til vinteropphold, og både i Trondheim og Strinda kommuner var det en frykt for at kolonien ville utvikle seg til slum. Brukerne ble nektet forlengelse av sin leiekontrakt. Dette betydde en gradvis avvikling av Lerkendal Havekoloni, som så vidt rakk å feire 40-årsjubileum i 1958 før det gikk mot full nedlegging. Sommeren 1959 ble mange hytter, frukttrær og bærbusker solgt for en billig penge.
Til da hadde 50-60 familier bodd fast i hyttene, og noen få greide å klore seg fast en stund til. I 1964 var det tre bebodde hytter igjen i den gamle hagekolonien - og i 1967 var det fortsatt spor etter den idyllen dette en gang hadde vært.