Så ta telefonen da, ta telefonen.
I 28 000 kilometer i timen kretser Kevin Ford rundt jorden. Den vanvittige farten og de 400 kilometerne ned til jorden til tross, det er teknisk mulig å ta en «vanlig» telefonsamtale fra verdensrommet. Kevin Ford, 52 år gammel og Station Commander på den internasjonale romstasjonen, har fått Nasas godkjenning til å ta en svært privat telefonsamtale. Det er 25. desember 2012 og nede på jorden feires det jul.
Telefonen ringer. Og ringer. Men det er ingen som svarer.
I dusjen
Nede på jorden, i Norge, kommer Liss Amdal ut av dusjen. Samtidig som hun tørker det lange, lyse håret, gløtter hun ned på mobiltelefonen. «Et tapt anrop fra et langt og ukjent nummer? Hvem er dette», tenker hun. Liss Amdal har jobbet i USA i flere år, og hun forstår raskt det er et telefonnummer som hører til i USA. Men nummeret stemmer ikke med noe hun har vært borti tidligere. Og Liss venter slett ingen telefon nå i jula.
Vi hopper tilbake i tid. Året er 1974 og stedet er Montpelier i Indiana, en søvnig liten by med bare 2000 innbyggere. Familien Ford livnærer seg av jordbruk og skaffer seg samtidig en ekstra inntekt fra bilindustrien i området.
David, den eldste av de fem sønnene i huset, har tatt sertifikat for småfly og denne dagen skal 14-åringen Kevin Ford endelig få være med storebror David opp i luften. På flyturen til Indianapolis blir Kevin totalt hektet på fly, og når 14-åringen er vel hjemme igjen, er brødrenes bøker med flyteori det eneste lesestoff som gjelder. Pengene han tjener på deltidsjobben i den lokale matbutikken, går med til å betale flytimer. Samme dag som han feirer sin 17-årsdag, står han med småflysertifikatet i hånden. Lite aner Kevin at dette flysertifikatet er første skritt på veien til fjellbygda Oppdal i Norge.
Loop
High school kombineres med kontrakt med US Air Force. Denne kontrakten forlenges når Kevin de fire neste årene starter studier ved University of Notre Dame, hvor flere av fagene dreier seg om flyving og romfart.
Men veien til Oppdal er lang. I alle fall for Kevin Ford. Nå venter et år med trening på T-37 og T-38, begge tomotors jetfly.
- Det var en knalltøff skole, forteller Kevin Ford til Ukeadressa da vi møter ham på gården vest for Oppdal sentrum.
- Mens vi loopet og rollet med flyene, fikk vi matematikkoppgaver som skulle løses.
Vekkeklokken sto på 2.30 og ikke lenge etter var undervisningen i gang.
- En hard, men god skole, minnes Kevin.
Overhalladagene
Vi flytter oss til Overhalla i Nord-Trøndelag og kalenderen viser 1984. Terje Amdal har tatt med sin åtte år gamle datter Liss til Overhalladagene. Det tilbys helikopterturer over Namdalen, og pappa Terje er ikke snauere enn at han spanderer en tur på Liss.
- Jeg fikk sitte foran og da vi landet igjen, husker jeg at pappa sa at gliset gikk hele veien rundt hodet mitt, forteller Liss Amdal. I hodet til Liss begynner det å danne seg tanker om flyving. Kanskje ikke så rart, siden søskenbarn Lars alt er helikopterpilot og storebror Eskil ender opp som F-16-pilot i det norske luft-forsvaret.
- Jeg ville egentlig bli dyrlege og jeg husker godt at jeg på fritiden var med Terje Eggen mens han dro rundt i Overhalla for å se til dyr, sier Liss. Men da jeg søkte på studiet for å bli vete- rinær, fikk jeg avslag.
I stedet ble det luftforsvarets befalsskole med påfølgende administrativ jobb i Bodø.
- En dag fikk jeg være med i Sea King-en og gjett hvem som fikk sitte ved spakene.
- Jeg fløy virkelig helikopteret og syntes det var greit nok. Men jeg vet at legen som satt bak i redningshelikopteret var grønn i trynet.
Hairy stuff
Amerikaneren Kevin Anthony Ford er på vei til Oppdal, han vet det bare ikke selv. Først venter fem pliktår og Kevin utplasseres som F-15-pilot i Bitburg, Tyskland.
- Mitt første møte med Norge var da vi fløy opp til Rygge. Senere ble det turer til Bodø.
Men Oppdal, det stedet hadde jeg ennå ikke oppdaget, forteller han.
Etter Tyskland og to år på Island, venter solfylte California. Mer utdannelse og nå går det i retning testpilot.
- Dette var hårete jobbing. Jeg fikk jobb for US Air Force i Florida som testpilot på F-16.
20 år er gått siden Kevin fikk være med storebror på flytur og som 34-åring får han plass på et av luftforsvarets universitet. Fagene er romfart, strukturer, dynamikk og kontroll av satellitter.
En dag, mens han er logget på US Air Force intranett, dukker det opp en ganske spesiell stillingsutlysning.
- Astronaut hos Nasa, det passet jo meg perfekt, sier Kevin og smiler. Slike jobber utlyses normalt annethvert år og nå var vi kommet til 1994.
- Dessverre fikk jeg avslag, men det fulgte med et hyggelig brev som oppmuntret meg til å søke igjen to år senere. Og det samme skjedde igjen og igjen.
- Men i år 2000 fikk jeg «YES!» fra Nasa i Houston, Texas.
Luftambulanse
«YES!» sto det også på papirene Liss Amdal fra Overhalla mottok, etter at hun hadde opptak på sivil flyskole i USA. 5. januar 2000 startet hun opp som elev ved Helicopter Adventures inc. i California. Året etter, da skolen flyttet til Titusville i Florida, ble hun med på lasset som instruktør.
- Søskenbarnet mitt, Lars, jobbet nå som pilot i Norsk Luftambulanse, og dette var
drømmejobben for meg. Helikoptersertifikatet var på plass, nå var det bare å samle nok fly-timer til å kunne søke på jobb i Norge, forklarer Liss.
Kevin og Nasa ser nytten i et helikoptersertifikat og våren 2003 er Kevin igjen på skolebenken, denne gang i Titusville. En uke senere flyr han solo med helikopteret.
- Bilturen fra Houston i Texas til Titusville i Florida tar 14 timer, så Nasa lot meg bruke et T-38N jetfly til og fra helikopterskolen. Helikop-tertimene ble kombinert med andre oppdrag.
Men det er nå det skjer, dette med Oppdal.
Sensor
Alle piloter fører nøye loggbok over sine timer i luften. Så langt har Kevin Ford 5100 timer i fly og 157 dager i verdensrommet.
- Se her, se her, sier Kevin. Han har vært på loftet og hentet loggbøkene. Ivrig peker han på linjen med 13. august 2003, hvor en siste sjekk før helikoptereksamen er loggført.
- Se hvem som er sensor. Det står Liss Amdal, sier han stolt.
- Liss stakk seg virkelig ut blant de 30 instruktørene ved flyskolen i Titusville. Det lange, lyse håret og smilet hennes, hun var en utrolig attraktiv instruktør, innrømmer Kevin.
De to glemte ikke hverandre etter det korte møtet. Men de bodde på hver sin kant av USA. Og det ble ikke lettere da Liss flyttet til Las Vegas for å fly turister over Grand Canyon. Eller da hun senere fikk sin første luftambulansejobb i Ohio.
Kontakten var ganske løs, selv om det gikk noen e-poster frem og tilbake mellom de to.
Liss innrømmer i ettertid at hun trodde astronauten var omsvermet, og astronauten trodde den alltid smilende Liss var tilsvarende opptatt.
Romstasjonen
Det er oktober 2012 og astronaut Kevin er med på en oppskytning fra Kasakhstan. Målet er den internasjonale romstasjonen, 400 kilometer over jorden. Toktet varer i 145 dager og 25. desember tar han mot til seg og ringer ned til Liss.
Liss, som nå har fått jobb som pilot hos Norsk Luftambulanse, har fri denne julehelga. Men hun står i dusjen.
Det er umulig å ringe tilbake til romstasjonen, og Liss gikk derfor med mobiltelefonen i hånden. Håpet var der. Og endelig, et par timer senere ringte det på nytt. Da storebror Eskil fikk høre om stemmen fra verdensrommet, spurte han lillesøsteren, «tror du han liker deg?».
- I dag vet jeg at han hadde et lite bilde av meg hengende oppe i romstasjonen da han ringte meg.
- Vi var nok litt trege her, for selv om Kevin kom ned fra rommet i mars 2013, skjedde det ikke noe mer, innrømmer Liss Amdal.
Rett før jul spurte imidlertid Liss om å få privatadressen til astronauten, slik at hun kunne sende et julekort som takk for telefonen fra verdensrommet.
- Du kan få adressen min, du kan få husnøklene mine om du vil, svarte Kevin.
Liss sendte et julekort med bilde av seg selv og araberhesten hennes, Ebonee Dream. Og på kortet var det et par små hjerter.
Soløyfjellet
Vi tenkte begge at vi hadde ganske spesielle jobber på hver vår side av jorden, og at dette ikke ville gå.
Men det ble flere romantiske møter rundt om i verden, og etter hvert landet bokstavelig talt paret på et lite gårdsbruk på Munkvoll rett utenfor Oppdal.
- Se på denne utsikten, sier Kevin og peker mot de snødekte toppene på Soløyfjellet.
Utsikten her er det ingen i Houston som har.
Gården ble nylig brukt av spreke folk fra treningssentrene til 3T, og hele anlegget er pusset opp til en meget bra standard.
- Hvordan kan noen si opp jobben som astronaut?
- Når jeg har tatt en øl sammen med andre astronauter, har tema ofte vært når slutter vi i jobben, svarer Kevin Ford.
Som pensjonert oberst fra US Air Force har jeg en bedre pensjon enn den Nasa ville ha gitt. Og fortsatt er det igjen noen dollar fra romferdene.
Begynnerlønnen hos Nasa er 70 000 USD og topplønnen som astronaut er rundt 160 000 USD, vel 1 300 000 kroner.
- Og tro det eller ei, fra jeg forlot Houston for å dra til Kasakhstan og videre ut i verdensrommet og så tilbake til Texas, fikk jeg tre dollar hver dag i reisetilskudd.
Men tilfeldighetene stopper ikke her for astronaut- og luftambulanseparet i Oppdal. En dag Liss satt i bilen, på vei til luftambulansebasen i Trondheim, var det et program på radio om NTNUs deltagelse i forskningsprosjekter i verdensrommet.
Jubel på NTNU
- Dette var jo midt i blinken for Kevin, og vi tok øyeblikkelig kontakt med forskningssenteret Ciris på Dragvoll og etter hvert dekan Ingvald Strømmen ved Fakultet for ingeniør-vitenskap og teknologi, forteller Liss.
Ved NTNU sto jubelen i taket.
- Han har en fantastisk spennende bakgrunn, astronaut med doktorgrad i romfartsteknikk og dynamikk, sier Strømmen.
Han mener den 56 år gamle astronaut-pensjonisten, som begynte ved NTNU i går, kan bidra med mye, både i forskning og undervisning.
- Primært vil nok arbeidssted bli Institutt for konstruksjonsteknikk, men også forskningen ved Marintek vil dra nytte av kunnskapen til Ford.
- Ute i verdensrommet har jeg jobbet med «hardware» fra NTNU, og jeg ser med spenning på møtet med universitetsmiljøet i Trondheim, sier Kevin Ford.
- Men Oppdal, et fantastisk gårdsbruk, en utrolig utsikt og en kjempesøt samboer, det er nytt for meg, avslutter han.