Nedre Kristianstens gate, 9. april 2018:
- Vet dere hva? Dette er øyeblikket å gjøre det på. Nå gjør jeg det.
Thomas Hertgen (51) står utenfor barndomshjemmet til bestemoren Nora. Til vanlig jobber han som purser i flyselskapet Lufthansa. Men i tre uker har han leid seg inn i en leilighet på Buran i Trondheim. Målet er å lære mer norsk – og å gå i sin bestemors fotspor. Hvordan kunne hun dra fra sine nære og kjære?
Han finner frem den lille porselensgrisen han fikk av bestemoren et av de siste årene hun levde. Hun var dement, og tok ned den lille gjenstanden fra ei hylle. Om det var tilfeldig, eller om det var noe spesielt med grisen, vet han ikke. Men da bestemoren døde i 2006, fikk den lille grisen ny mening for ham.
Det er veldig ulikt ham, sier han. Han er egentlig ikke en åndelig anlagt type. Men nå vil han gjøre en symbolsk handling for å knytte bestemorens historie og nåtiden sammen.
Ble gift, måtte dra
Nora Elisabeth Sumstad vokste opp i en søskenflokk på ni i Nedre Kristianstensgate 1. Hun var født 19. mai 1922 og gikk ut fra Bispehaugen skole sommeren 1936.
Under krigen ble Nora kjent med den tyske soldaten Hans Pörting.
De giftet seg i Trondheim 5. desember 1942. Hun dro til Tyskland like etter.
- Historien vi er blitt fortalt er at han sørget for at to av bestemors brødre slapp å jobbe med graving av skyttergraver for tyskerne nordpå, og at han ble godtatt i familien av den grunn. Men jeg vet jo ikke om dette stemmer, eller om det bare var en formildende forklaring, forteller Hertgen.
I sitt nye hjemland flyttet Nora inn hos svigerforeldrene i byen Ratingen, ti kilometer nordøst for Düsseldorf. Ektemannen tjenestegjorde fortsatt i Norge, men var hjemom på permisjon nå og da. I mai 1943 kom datteren Randi til verden. Et drøyt år etter ble Heide, Thomas' mor, født.
- Det er vanskelig å forestille seg i dag. Men det må ha vært vanskelig å komme som kvinne og protestant til en katolsk by i Tyskland, uten å kunne veldig mye av språket. For min del lurer jeg på hvor mye av denne historien som er blitt en del av min personlighet, og hvilken effekt denne familiehistorien har hatt på meg, sier Thomas.
Lade, 17. april 2018
- Du må hilse og si til han barnebarnet at Nora var ei alle tiders jente. Stille og rolig og snill. Hun hjalp mora si med alt, og mora var så glad i henne, sier Ågot Jensen (94).
Det har gått en drøy uke siden vi møtte Thomas Hertgen i Trondheim. I en leilighet på Lade sitter en av bestemorens bestevenninner fra barndommen. Ågot var ett år yngre. Men hun husker fortsatt skoleveien over Småbergan til Bispehaugen, hvor de gikk og skravlet om alt mulig. Om ettermiddagene lekte de og spilte ball.
Helt til krigen kom.
- Jeg fikk helt sjokk da jeg hørte at hun var blitt sammen med en tysker. Det var helt forferdelig. Et stort svik. Det var så rart, hun var en bestevenninne. Jeg tror hun jobbet en plass hvor hun traff ham.
Ågot forsto at noe var i gjære da Nora ble borte fra gjengen. Hun skulle bare «hit og dit». Selv traff Ågot aldri Hans Pörting.
- Jeg så aldri på tyskerne jeg. Og da Nora ble sammen med ham, ville vi ikke ha noe med henne å gjøre. Men jeg tror ikke hun brydde seg om det. Hun var så glad i tyskeren, sier Ågot.
Like før hun skulle dra, oppsøkte Nora sin gamle venninne. Hun ville si adjø.
- Jeg husker jeg sa til henne at hun var dum som ville reise fra familien her i Trondheim. Men, nei, hun ville ha ham, sa hun. Og hun trodde også at hun ville komme tilbake til byen, forteller Ågot.
Ifølge Store norske leksikon hadde anslagsvis 30 000 – 50 000 norske kvinner forhold til tyske soldater eller offiserer under krigen. Om lag 1000 norske kvinner giftet seg med tyske menn. De ble fratatt statsborgerskapet og deportert til Tyskland. Men mange av dem returnerte etter krigen.
Ratingen, Tyskland, 18. april 2018
- Hun hadde nok truffet ham når hun var ute på kino med venninner. Da kunne de møte soldater ute på byen. De ville nok gjerne invitere unge norske piker med på kafé. Det var sånn, forteller Noras datter, Heide Hertgen (73) på telefon fra Ratingen.
Hun er fullstendig klar over at moren gjorde et valg som av mange ble sett på som et stort svik i Norge. Familien var nok heller ikke fornøyd. Hun vet blant annet at broren Viktor var aktiv i motstandsbevegelsen.
- Det var en vanskelig situasjon for en ung pike. Det var ikke bra å være sammen med en tysker. Men hun ble gravid og ville gifte seg. Bestemoren min likte imidlertid min far, hun syntes han var morsom. Det gjorde at mor ikke sto helt alene, forteller Heide.
Etter krigen satt Hans Pörting to år i fengsel i Frankrike. Da han kom tilbake til Tyskland fikk han jobb som oversetter for de britiske allierte styrkene, ifølge datteren.
Ektemannens jobb skal ha vært medvirkende til at Nora i 1948 fikk utstedt et midlertidig pass av de allierte myndighetene som hadde tatt over i vakuumet etter krigen. Hun hadde automatisk mistet sitt norske statsborgerskap da hun giftet seg med fienden. Nå kunne hun endelig besøke familien i hjembyen igjen.
Høsten 1948 la den 26 år gamle tobarnsmoren ut på reise med døtrene Randi (5) og Heide (4). De ankom Norge 5. november 1948, og oppholdet ble langvarig.
Heide Hertgen minnes besteforeldrenes hus på Pappenheim. Tanter og onkler og god stemning.
- Først var det litt vanskelig for oss, vi forsto ikke hva folk sa. Men det kom norske barn og spurte om vi skulle leke. Vi var litt redde, men de var snille og vi lærte fort norsk. Jeg minnes at vi lekte på Småbergan. På bursdagen min husker jeg at en av mors brødre syklet med meg på bagasjebrettet til en kafé hvor jeg fikk bløtkake, forteller Heide.
Men hun fikk også merke vreden mot tyskere etter fem års okkupasjon.
- Vi fikk en kjelke av noen naboer i gata og akte i bakken ned mot Bybrua. Min mor jobbet med noe, og vi gikk ned på egen hånd. Der møtte vi en gutt på ni eller ti som var nabo til mine besteforeldre. Han visste at vi var tyske, og var sint på oss. Han sa han ville sende oss ut i elva på kjelken og ta livet av oss. Vi gråt og ble redde. Kjelken ble kastet vekk og vi kom oss unna. Det var en ekkel opplevelse.
Etterpå ringte bestemor Inga på hos guttens mor. Hun avviste det hele.
- Sønnen vår gjør ikke sånn, sa hun. Men vi var veldig sjokkerte. Det er noe jeg aldri glemmer, forteller Heide.
Dokumenter fra Fremmedkontoret ved Trondheim og Strinda politikammer viser at den lille familien hadde oppholdstillatelse i Trondheim til 1. april 1949, men at tillatelsen siden ble forlenget til høsten 1949.
Skamklippingen
- Det var ei real pi. Men det var bra hun ikke kom tilbake så fort. Da hadde hun ikke hatt hår på hodet, sier Ågot Jensen.
Hun husker at hun traff Nora én gang mens hun var hjemme i Trondheim i 1948 eller 1949. De utvekslet noen ord.
- Jeg måtte jo svare henne når hun snakket til meg. Men vennskapet som vi hadde før i tida, var borte. Jeg fikk inntrykk av at hun var glad og ville reise tilbake til Tyskland. Det var den siste gangen jeg så henne, forteller Ågot.
Og mens Nora og barna satt hos svigerforeldrene i et nedbrutt etterkrigstyskland, hadde Ågot selv sett hvordan «tyskerjentene» ble behandlet våren og sommeren 1945. Både i Norge og flere andre europeiske land ble kvinner som hadde hatt et forhold til tyskere skamklipt på offentlig sted. Ågot husker at de alltid satt inntil en vegg når de var ute, sånn at ingen kunne komme med saks bakfra. En gang så hun selv ei jente hun kjente bli skamklipt i nabolaget. Etterpå gikk jenta med skaut på hodet i lang tid.
- Jeg brydde meg ikke om det. Jeg syntes de fortjente det. Mange for med flere tyskere, ikke bare én. De lå i Småbergan og holdt på. Det var godt kjent under krigen, men en kunne ikke snakke høyt om det. Møtte vi en nazist på gata, måtte vi tie stille og snakke om noe annet.
- Men det måtte være dramatisk å være vitne til skamklippingen?
- Ja, men de ble kanskje paralysert. De turte ikke si noe.
Thomas Hertgen er tilbake i Tyskland når vi forteller at vi har sporet opp og møtt Ågot. Han blir glad for å høre at bestemorens venninne fortsatt lever - og husker.
- Det er veldig forståelig, og en menneskelig reaksjon å tenke tilbake på okkupasjonen med bitre følelser. Spesielt når du opplevde den selv. Mest sannsynlig var ikke Ågot den eneste som prøvde å snakke min bestemor ut av dette forholdet. Men så er det vel også menneskelig å stå opp for den man elsker. Min egen personlige historie som homofil mann gjør at jeg forstår det, skriver han på e-post.
Bestefaren dro til Brasil
4. november 1949, omtrent nøyaktig ett år etter at de kom til Trondheim, reiste Nora og barna tilbake til Tyskland. Ifølge datteren mente faren at de måtte komme tilbake. Barna var jo tross alt tyske, og hadde besteforeldre i Tyskland. De hadde heller ikke lov til å oppholde seg i Norge lenger.
Tilbake i Tyskland flyttet den lille familien ut fra svigerforeldrenes leilighet til en egen leilighet. Men familiegjenforeningen ble kortvarig. Ifølge datteren viste det seg at faren nå hadde en ny venninne, som han hadde truffet under konas opphold i Trondheim.
- Min mor ble sint, og forholdet tok slutt. De var egentlig sammen i veldig kort tid, når en tenker på at han var borte på tjeneste under krigen og satt i fengsel etter krigen. Det var bedre både for henne og oss barna at han dro. Det gikk ikke an å leve med en mann som alltid så på andre kvinner, forteller Heide.
I 1951 flyttet Hans Pörting til havnebyen Santos i Brasil og forlot alt han hadde i Tyskland. Det er en kjent historie at Sør-Amerika ble et tilfluktssted for tusenvis av nazister og krigsforbrytere fra Europa etter andre verdenskrig.
- Jeg har alltid lurt på hvorfor han dro til Brasil. Hadde han noe med de andre nazistene som dro å gjøre? Familien min sa nei. Han var ikke involvert i krigsforbrytelser, men var en språkmektig mann. Det var også grunnen til at de allierte styrkene hyret ham inn etter krigen, forteller Thomas.
Han tror bestefaren var svært frustrert over livet i et fattigslig etterkrigstyskland i ruiner.
I Brasil fikk han ingeniørutdanning og jobbet siden med skipsbygging.
- Hele livet hadde han blitt fortalt hva han skulle gjøre, hvor han skulle dra og hva han skulle tro på. Han ble sendt til Norge for å risikere livet for en sak som sannsynligvis ikke var hans. Jeg har ett brev fra ham, hvor han forteller at han hadde blitt kommunist i Brasil. Han hadde fått nok av kapitalisme og fascisme. Jeg tror hans drøm var å bestemme over seg selv og hvordan livet hans skulle være. Selv om det har vært mye bitterhet i familien, forstår jeg ham bedre i dag enn i barndommen.
Ikke bitter
Nora måtte finne en måte å greie seg på som alenemor i et Tyskland som sakte bygde seg opp igjen etter krigen. Men hun fikk støtte hjemmefra, fra mor Inga, og hun fikk etter hvert en jobb som hushjelp hos en velstående familie.
Jentene vokste opp uten en far i huset.
- Det kunne være litt vanskelig når vi kom på skolen og de andre fortalte hva de hadde gjort sammen med foreldrene i helga. Men vi hadde det bra, sier Heide.
På 60-tallet giftet Nora seg på nytt med Willi Schillings, en snill mann som var bra for henne, ifølge datteren og barnebarnet.
- Hun var veldig opptatt av hjemlandet sitt. Han aksepterte det og fulgte med henne på reiser hjem til Norge. De hadde mange fine opplevelser sammen.
Hans Pörting var tilbake i Tyskland én gang etter at han forlot landet på 50-tallet. En ettermiddag i 1968 møttes hele familien igjen.
- Det var interessant å treffe ham og se hvem han var. Men det hadde gått lang tid, og jeg var ikke så glad i ham lenger, forteller Heide.
Siste gang Nora var i Norge var i 2002. Hun døde i 2006, nær 84 år gammel.
- Hun var der alltid som den norske delen av meg. Jeg husker at hun skrev på norsk, og jeg ikke forsto. Hun dekorerte leiligheten på
17. mai, hun feiret kongens bursdag og hun hadde julenisser i huset før jul. Som barn visste jeg godt hva lefse var, og jeg fikk smake geitost, smiler barnebarnet.
- Det som imponerer meg mest med bestemor, er at hun aldri var bitter. Det var slik jeg opplevde henne, og det er en egenskap jeg setter pris på hos mennesker. Det er oppløftende å se folk som har opplevd mye motgang, men som likevel greier å ha en positiv holdning til livet.
Ifølge Ågot Jensen, som kjente familien og var venninne med Noras søster Gunveig, ble ikke Noras navn nevnt i sosiale sammenhenger hjemme i Trondheim. Men datteren forteller at moren hadde kontakt med den norske familien gjennom hele livet, og at både moren Inga og flere søsken besøkte henne i Tyskland.
I 2007 var Heide på et treff for tyskerbarn i Trondheim, og hun pleier jevnlig kontakt med slekta i Norge. I sommer kommer søskenbarnet Gerd på besøk til Tyskland.
Havstein krigskirkegård 9. april 2018
- Herbert Stockmann, Ernst Klein ... Dette er navn du kan møte på i Tyskland den dag i dag.
Thomas Hertgen sukker. Vi har tatt oss over snø og hålke, gjennom den massive døra på inngangsportalen til gravtemplet og ut på den snødekte kirkegården hvor nærmere 3000 tyske soldater og offiserer ligger. Den tyske kirkegården, like ved Havstein kirke på Byåsen i Trondheim, ble vigslet i 1943. I sørenden er det noen gravsteiner som er synlige. Thomas går fra stein til stein, leser navnene på unge menn født i Tyskland i 1908, 1917, 1919. De døde alle på ulike steder i Norge mellom 1940 og 1945.
- Nå føler jeg meg trist. Dette har ikke noe med statsdoktrine og propaganda å gjøre. Dette er ekte liv. Folk i 20-åra som måtte ofre livet for en sak som trolig ikke var deres. Og hvor mange av dem døde for ingenting?
På vei ut stopper vi ved de digre søylene i det mørke gravtemplet.
- Det ser veldig fascistisk ut, det minner meg om Mussolini. De greske søylene er ikke spesielt fine, men de er samtidig en slags påminnelse om sivilisasjon, midt oppi alt det mørke.
De folkene som er gravlagt her vokste opp i et Tyskland hvor klassisk kunnskap, gresk mytologi og filosofi og Bachs musikk var en viktig del av dannelsen. Og tyske forskere var verdensledende innen arkeologi og gresk historie. Her ser det nesten ut som at søylene er voldtatt av den kraftige konstruksjonen rundt. Jeg lurer på hva de som lagde dette hadde i tankene? For meg fremstår det som et fascistisk behov for å vise styrke. Men hva slags styrke er det? Og hvem var det de prøvde å imponere? Det er en stor kontrast mellom navnene på de 20 år gamle soldatene og dette. Om de skulle valgt selv, tror jeg ikke de hadde valgt det slik, sier han.
Kvinnen i veggen
Forbrytelsen er grunnlaget
Nora Elisabeth Sumstads vitnemål fra Bispehaugen skole, datert 24. juni 1936, forteller om ei pliktoppfyllende jente med beste karakter i oppførsel.
I vinter tikket det inn en e-post utenom det vanlige til skoleadministrasjonen i det majestetiske, røde bygget på Møllenberg. Thomas Hertgen forklarte sin historie og lurte på om han kunne få se bestemorens skole med egne øyne.
Konsulent Trine Skjånes Kvalø tok imot meldingen og tenkte straks på Marit Iversen. Hun er mangeårig lærer ved skolen, har hus i nabolaget hvor Thomas' bestemor vokste opp og en sønn som har jobbet i Tyskland.
- Han må jeg skrive med! tenkte Marit, og sendte raskt et svar.
- Marit tok meg inn i varmen, selv om hun ikke kjente meg. Det er jeg veldig glad for, for det skjer ikke så ofte lenger, sier Thomas.
Marit forteller at hun umiddelbart fikk god kontakt med 51- åringen.
- Det har vært utrolig interessant og morsomt å møte Thomas. Det er en rørende og spesiell historie han har med seg.
- Min egen eksistens er knyttet til okkupasjonen av Norge. Hvis Norge ikke hadde vært okkupert, ville ikke jeg sittet her med deg i dag. Så jeg er knyttet til den historien, noe som er rart. Du føler det litt som ... Det er vanskelig for meg å si det, men det er sånn det er: Forbrytelsen er grunnlaget for min eksistens. Det er ganske tøft å tenke på, sier Thomas.
Han sier reisen til Norge handler om identitet, om å prøve å finne ut mer om hvordan bestemoren og morens historie har formet ham.
- Føler du skyld for det forfedrene gjorde?
- Nei, skyld er feil ord. Men det er et ansvar. «Ansvar» er nøkkelordet, sier Thomas.
Han eksemplifiserer med å gjøre et hopp frem i tid. Da en mann kjørte inn i en fortauskafé i Münster i Tyskland 7. april og drepte tre mennesker, tvitret den tyske forbundsdagspolitikeren Beatrix von Storch raskt at dette var gjort av islamistiske terrorister.
- Selv før politiet hadde startet etterforskningen, fastslo hun at det var forbundskansler Angela Merkels åpne innvandringspolitikk som hadde ført til dette. Hun gjorde en sarkastisk vri på Merkels ordtak «Wir schaffen das», «det klarer vi», og tok det for gitt at utlendinger var involvert. Det sjokkerende er at disse nasjonalistene ikke lenger holder tilbake kommentarene sine. De er likegyldige, noe som ville vært utenkelig for bare 20 år siden, sier Thomas.
Han fortsetter, plukker opp det gylne lommeuret fra vesten.
- Nå høres det sikkert ut som om jeg gjør meg selv veldig viktig. Jeg er bare et lite tannhjul i det store maskineriet, men jeg føler ansvar for å gjøre flest mulig oppmerksomme på hva som skjedde da, for å respondere på, og gjenkjenne, det som skjer nå. Det er her denne norgesturen min kommer inn.
«Men herregud, mamma»
Ågot Jensen og ektemannen Rolf ble intervjuet i Adresseavisen våren 2015 i forbindelse med eget jernbryllup, etter 70 års ekteskap. Da fortalte Ågot at seks barndomsvenninner forsvant med tyskere under krigen. De fleste av dem så hun aldri igjen. For to år siden døde Rolf.
Nå er hun alene med minnene fra et langt samliv og en by og et land som har forandret seg radikalt siden oppveksten på 20-tallet. Heldigvis har hun barn og barnebarn i byen. De stikker jevnlig innom leiligheten på Lade. Denne dagen er sønnen Tor Arne (69) på besøk. Nå gjør han et tappert forsøk på å utfordre morens syn på det som skjedde mellom tyske soldater og norske kvinner.
- Jeg sier til henne at du må jo ha forståelse for at norske kvinnfolk kunne bli forelsket i tyske soldater, som var tvangsutsendt. Det var guttunger på 18–20 år som ikke hadde noe valg. De måtte i krigen. Og hormonene skyller gjennom folk. Jeg synes ikke det er noe rart at folk blir forelsket, jeg, selv om det var en fiende. For det var ikke så voldsomt til krig her i Norge da, sier sønnen Tor Arne.
Ågot bryter direkte inn:
- Det sier dere ja: «Men herregud, mamma, forstår du ikke at de kunne bli forelska i ...». Ja, jeg forstår alt det der, sier jeg.
- Men det er selvsagt vanskelig for oss å sette oss inn i det, når vi ikke har opplevd det, skyter Tor Arne inn.
94-åringen fortsetter:
- Men. Det er et men, sier hun og peker mot hodet.
- En må tenke med hjernen som en har fått utdelt. Og ha i hodet hva de kom hit for. Det tenker jeg på. Ikke at de ble innkalt eller utkalt eller noe.
- De kom ikke vet du, de ble sendt hit, sier sønnen.
- Ja, de ble det.
- Det sa jo farsan også, da han jobbet i
arbeidstjenesten på Østmarkneset. At det var jo kjempegreie gutter, vet du. De hadde ikke noe valg. Stakkars ungdommen.
- Ja, de var så reale mot faren din, sier Ågot.
Hun er interessert i å høre om Nora, og om barnebarnet som har vært på norgestur.
Bitterheten overfor bestevenninnen har mildnet. Om Nora hadde levd i dag, skulle hun gjerne tatt en prat med henne. Ikke om krigen, men om årene før. Og barnebarnet Thomas må gjerne komme på besøk til Lade.
- Ungene deres kan jo ikke noe for dette her, sier hun.
Nedre Kristianstens gate, 9. april 2018
Sammen med lærer Marit Iversen har Thomas spasert de få minuttene det tar å komme seg fra Bispehaugen skole og bort til Nedre Kristianstens gate 1. På veien har vi passert Marits hus, hvor Thomas allerede har rukket å bli husvenn.
Gunveig, bestemor Noras søster, bodde her til hun døde for en del år siden. Nå er det nye krefter i huset. En container utenfor vitner om oppussing.
Og nå skjer det. Thomas finner frem den lille porselensgrisen han har hatt som fast følgesvenn på sine mange reiser gjennom årene. Den er blitt som en talisman for ham, en liten lykkegris.
- Jeg skal knuse den nå, og legge igjen litt av den her, og litt på graven til min oldemor, sier han.
Mannen i tweedvest og tversoversløyfe stamper på den lille grisen med solide fjellsko. Fem ganger. Så gir den etter.
- Bestemors gris er kommet hjem, sier Marit Iversen.
Thomas sprer noen biter inn i hekken ved huset. Etterpå legger han de siste restene av grisen i jorda på graven til oldemor Inga på Lademoen. Noen uker etterpå får vi en e-post fra leiligheten hjemme i Köln. Han vil oppsummere en viktig lærdom fra turen. Grisen er knust, men kanskje tenker han også på livets forgjengelighet – og på besteforeldrenes valg:
- Noen ganger må en bare kvitte seg med ting som tilsynelatende er viktige for en.
Les flere historier fra Ukeadressa