– Dere må være desperate som kjører ut hit for et intervju!
Vibeke Stjern dumper ned i baksetet på Skodaen i Östersund.
Bak oss har Åfjords ellers briljante guttelag nettopp lidd et smertefullt tap i Storsjöcupen. Aller mest smerter det lagleder Stjern. Ikke bare har Åfjords frittalende ordfører et utpreget konkurranseinstinkt, men «et vanvittig vinnerinstinkt», sies det. Laglederen har heiet og giret opp, klappet og trøstet. Det viktigste er innsatsen, sier hun, men på innsiden ...
– Grusomt.
– Må vinn!
I vinden
Det har vært noen hektiske uker.
– Akkurat den morgenen var alt svart.
Hun tar en slurk av caffè latten foran seg. Summingen går lavt over velduftende bakverk og smörgåstårtor i Wedemarks Konditori & Bageri i Östersund sentrum.
4. juni slo nyheten ned som en bombe: Statkraft stopper planene om vindkraftutbyggingen i Trøndelag, inkludert i Åfjord. Både ordførerne i regionen og statsråder ble tatt på sengen. Utbyggingen ville sikret kommunen store skatteinntekter og nye investeringer.
Selv satt hun i en stappmørk kulturstue på Åset skole på sønnens skoleavslutning. Telefonen lyste og meldingene haglet inn. Tårene trillet i mørket.
– Det har ikke gått én dag de siste åtte årene uten at det har handlet om vindkraft på en eller annen måte, om det så bare har vært en kort passiar med rådmannen. Det aller første jeg tenkte på var næringslivet. Alle folkene som har brukt så mye tid og ressurser på dette. Det var greit å sitte i mørket og gjøre seg ferdig med den personlige biten, sier hun.
Hun valgte å se ferdig sønnens forestilling. For akkurat der og da var det han det handlet om. Rådet hun fikk som nyslått ordfører har hun prøvd å leve etter: vær til stede der du er.
– Jeg håper jeg får det til, selv om jeg sikkert ikke har lyktes de siste ukene, sier hun.
Bak henne ligger hektiske dager med to osloturer, intens møtevirksomhet, pressekonferanse og medieoppslag. Da nyheten smalt, hev hun seg på første fly til Oslo sammen med rådmann og varaordfører.
– Vi fór bare!
Uten avtaler, men fast bestemt på å møte trøndelagsbenken på Stortinget.
– Det har vært viktig å få noen svar i denne saken, og å kjempe for næringslivet som har lagt ned enorm innsats. Men jeg synes det er underlig at jeg har fått så mye kred for det som har skjedd. Jeg har ikke gjort noe annet enn det en hvilken som helst annen ordfører ville gjort. Jeg tror ikke det er politisk press som har ført til dette, jeg tror det er klokskap fra aktørene – spesielt Ståle Gjersvold og Trønderenergi.
Og nå, ekstraomgang: Statkraft har gjort helomvending og vil likevel vurdere vindkraftutbygging i Trøndelag.
Ingen champagnekorker har truffet taket på ordførerens kontor ennå.
– Aldri, utbryter Stjern.
– Ikke før det er tatt en endelig beslutning.
Kommune med befruktningsplan
Vibeke Stjern lovet action da hun 35 år gammel suste inn til ordførervervet med en baby på armen. Året var 2007, og sindige åfjordinger bet seg merke i den impulsive læreren med et energinivå som kan ta pusten fra de fleste. Hun tenker litt annerledes, sier én. Snakker alltid rett fra levra, sier en annen.
Like før hadde hun flyttet tilbake til Åfjord etter ti år i Lierne: Hun jobbet som lærer, ektemannen Agmund Vik som distriktsveterinær. Tross et godt nettverk og sosialt liv ble livet i Lierne kanskje noe saktegående for den rastløse og energiske småbarnsmoren den gangen.
– Ikke noe håndballag. Ingen pub, kommer det kjapt.
Så da hun ble spurt om å stå på liste for Arbeiderpartiet, var valget enkelt. Vips, så satt hun i kommunestyret.
Årene gikk. Til tross for at de stortrivdes, lokket besteforeldre og havet familien tilbake til Åfjord.
Der, høygravid i sofaen til en venninne, fikk hun en ny, avgjørende telefon.
– Hvis jeg skal stå på liste, skal jeg selvfølgelig stå øverst, hørte venninnen Vibeke si.
–Og skal jeg stå på liste, er det for å bli ordfører. Ellers gidder jeg ikke. Man bruker jo like mye tid uansett!
Veene meldte seg på nominasjonsmøtet til Ap, der hun ble innstilt på topp. En valgkamp og en fødsel senere fikk Sp-styrte Åfjord sin første kvinnelige ordfører. Først på valgnatta gikk det opp for henne hvor det bar. Dagen etter visste hun ikke hvor hun skulle gjøre av seg.
– Jeg satte meg oppå spisebordet! En ut av meg sjæl-opplevelse. Det var totalt krisetilstand i heimen, jeg var i ammetåka med en seks måneder gammel baby. Jeg var ganske ærlig på det til administrasjonen: Jeg kan ingenting, jeg trenger veiledning! Det første jeg gjorde var å lete etter en kultursjef og en næringssjef. Det må enhver kommune ha, uavhengig av størrelse, noen som er dedikert til å jobbe 24/7 med næringsutvikling og kultur.
Hun slår teskjeen forsiktig mot munnen. Krøllene har så langt fått være i fred.
– Mamma ba meg om to ting da jeg ble valgt: ikke rull på håret og ikke snus i kommunestyremøtene!
Det ble med forsøket.
– Hvordan tror du folk vil beskrive deg?
–Snakker forferdelig mye! Kanskje litt ukonvensjonell.
«Hvordan har åfjordingene det? Er de fornøyde», kan hun spørre venner. Stor omtanke for andre, sier de. Som da hun presenterte alle de rundt hundre gjestene i bryllupet sitt i Lierne og trakk fram noe positivt om hver og en.
– Du beskrives som en utypisk politiker?
– Pragmatisk, svarer hun sjøl.
– Jeg er nok ganske uformell, er nok ikke noen klassisk ordfører.
Action har det blitt, med overskrifter som «Trønder-ordfører vil ha sex-uke» og «Kommune lager befruktningsplan» da hun i 2011 spøkte med å innføre jevnlig strømstans og leirskole for single for å øke innbyggertallet i Åfjord. Den uformelle stilen satte nok kong Harald pris på da han for to år siden hadde Vibeke Stjern til bords på Stokkøya. Den bunadskledde ordføreren var vertskap og hadde pugget tiltaleformer og etikette opp og ned, men forberedelsene til tross ...
– Det tok tre sekunder før det ble «du» til kongen, flirer hun oppgitt.
–Men når du sitter på plaststoler ute på Stokkøya, så blir det sånn!
«Vibeke og kongen vant festen», kunne Adresseavisen melde dagen etter. «Den kuleste kvelden ever», sa hun selv, og konstaterte at kongen var akkurat som far hennes. Et godt skussmål fra den kanten: Faren Jostein Stjern, banksjefen i Åfjord, er en av hennes tetteste sparringspartnere.
– Min mentor, sier hun.
– Alltid vært.
Se bildene fra kongeparets tur i Trøndelag her
Stjern-dynastiet
«Stjern-dynastiets nye stjerneskudd» var overskriften i Adresseavisen da den nyslåtte ordføreren var klar. Begrepet «Stjern-
mafiaen» lo hun av den gangen. Både bestefaren og faren har sittet i kommunestyret, og gammelonkelen Ole Stjern startet Stjern Entreprenør AS som har vokst seg stor og sterk opp gjennom årene.
– Hva tenker du om din families innflytelse?
– Jeg tror ikke Stjern-navnet har stor innflytelse. Det er et kjent navn på samme måte som Syltern. Men samfunnsengasjementet har nok ligget oss i slekta nær. Vi roper kanskje høyt, kanskje vi liker å bosse rundt, ler hun.
Hun har bygd seg et funkishus rett ved barndomshjemmet, der hun og hennes fire år yngre bror Vegard lekte og «nesten tok av livet av hverandre». Nå flyr sønnene Imre (12) og Nore (8) imellom.
– Mine barn har fire oppdragere. Vi er fire voksne, to generasjoner, og guttene har tilgang på oss alle. Det kan anbefales på det sterkeste.
– Hva har du med deg fra gründerne i slekta?
–Ingenting! Jeg er helt loser på tall. Vet du, jeg blir ikke engang spurt om matematikken til åtteåringen. Mine politiske motstandere kan lett knuse meg med tall, ler hun.
Et følelsesmenneske med et vanvittig energinivå, som flyr fort opp og lander fort igjen. Og der nede på bakken venter rolige og sindige Agmund Vik, som hun møtte over bardisken da hun jobbet på hotellet i Åfjord i 1993. Det var kjærlighet ved første blikk.
–Alle sier det: Du er så heldig, Vibeke, som har han Agmund. Jeg veit jo det. Jeg har jo valgt han sjøl!
Langt fra alle jubler for vindkraftplanene, og flere har vært forbannet i debatten om hvor Åfjords lenge etterlengtede svømmebasseng skal ligge. Uansett hvor heftig stormen er, mister hun ikke nattesøvnen.
–Jeg har aldri ligget våken. Etter at jeg ble voksen, har jeg skjønt at det er en gave. Om gammelonkelen min ble det sagt at kom det et problem, kunne han dra hjem, legge seg og dagen etter hadde han en løsning. Det har jeg derfra.
Tradisjonsrik kauking
«Snill med aill!», er beskjeden guttene får med seg hjemmefra hver morgen. Noen ting må hun bare gjøre. Som å snakke med Agmund daglig, om det så bare er på telefonen i to minutter, for å si glad i deg. Hvis ikke, frykter hun at noe ille skal skje.
Og uansett hvor travelt det måtte være i januar, får venner tekstmelding om at det er på tide å «kauke ut juletreet» i stua til foreldrene. Da samles storfamilie og venner over god mat, julepynten fjernes, de går fire runder rundt treet før de begynner å trampe i gulvet med tiltakende styrke mens de roper «ut med treet» og pælmer det over verandaen.
– Holdningen hjemme har vært: Det går an å ta det meste med et smil! Hvis noe er skikkelig, ordentlig ræva, må man bare løys det!
En holdning hun skulle sett at flere hadde:
–De siste årene har jeg gått og kjent på at folk ikke blir fornøyd. At folk har aggresjon mot ting som ikke betyr noe, som naboens hekk. Jeg får lyst til å skrike: «Færra heim og sjå Dagsrevyen og hvordan galskapen herjer i verden.» Men hvem er jeg til å si hva som er viktig for folk? Tenk om alt engasjementet som handler om piss, kunne gått med til å hjelpe noen som virkelig trenger det!
Som ordfører ble hun overrasket over at ting tar så «voldsomt lang tid». Likevel: Fire nye år frister.
– Å drive en kommune er ikke noe man blir ferdig med. Åfjordingene har ikke fått noe basseng ennå.
– Og hvis du ikke vinner?
– På rådhuset er det en lang rekke med svart-hvitt bilder av tidligere ordførere, masse menn. Hvis jeg ikke vinner, skal jeg ha en blomstrete kjole med masse hår på bildet. Et blomsterkjolefargebilde!
Fotballmamma
Da de andre foreldrene stirret skoene sine i senk når laglederen på fotballaget skulle utpekes, strakk ordføreren hendene i været og ropte: «Jeg vil! Jeg vil!» Det sies at hun fyrer opp guttene og motiverer foreldrene. Lagleder i fotball om sommeren og håndball om vinteren.
– Det har jeg fra mine foreldre. Jeg tror ikke jeg hadde med meg en pængbok, jeg, før jeg var 18 år. De var med på alt, sier lagleder Stjern.
Men det var dette vinnerinstinktet, da. Som 16-åring flyttet hun på hybel i Bjugn for å gå på videregående. Den beryktede åfjordgjengen herjet håndballbanene i området. Motspillerne fryktet den hissige Vibeke, som det ikke var så lett å ta seg forbi.
– Du var fryktet?
– Vi var jo rå! Også vervet vi fans til kampene på fest, og solgte røde kort med liste over alle kampene for sesongen til dem for 100 kroner. De gikk som hakka møkk, ler hun.
Vibeke Stjern har alltid ment høyt og sterkt, argumentert ivrig og ledd mye. Kaptein på håndballaget og visepresident i russetida.
– Når du har så mye hår og høy stemme, så blir det naturlig, tror jeg.
– Jeg er ganske glad for at jeg aldri fikk en datter. Jeg blir jo så klar av meg selv!
