Jeg satt i en middag forleden, og så var det noen som tok ordet og takket statsråden for at hun var kommet. Jeg så meg rundt og lurte et lite øyeblikk på hvem det var fra regjeringen som var her, før jeg forsto at det var meg.

Denne formiddagen, da Linda Hofstad Helleland bestiller en ganske ordinær clubsandwich på helt alminnelige Egon, har hun vært kulturminister i nøyaktig én måned, to dager og tre timer. Hun er travelt opptatt med å gjøre som kultureliten rådet henne til. Hun skynder seg langsomt. Bruker tid.

I dag har hun vært i Trondheim og sett fakkelen til ungdoms-OL passere hjembyen. Om et par dager skal hun til Bodø for å overvære vigslingen av Nord-Norges første kvinnelige biskop. Deretter er det Spellemannpris i Oslo Spektrum, men innimellom er det noen drøye bunker sakspapirer som skal fortæres. Forgjengeren, Thorhild Widvey, hadde etterlatt seg mye arbeid på kontoret da Linda låste seg inn, og skrivebordet – midt i rommet – lignet alt annet enn en «clean desk».

Egentlig skulle vi ha møttes i Hoemsveien på Byåsen, i Hofstad-klanens rike, så å si. Men syke familiemedlemmer gjorde at Linda Hofstad Hellelands utlånte koffertbærer og rådgiver på denne turen, en trivelig kar på permisjon fra turbulente UDI i seks befriende måneder fremover, ble satt i sving.

«Statsråden foreslår heller Egon i Søndre gate», skrev han i en tekstmelding.

Det er slik Linda Hofstad Helleland omtales nå. Ikke Linda. Ikke Hofstad Helleland. Men i tredje person entall.

Statsråden.

Så her sitter vi i det som må være restaurantens maritime avdeling, der en robåt henger fra taket, omkranset av fiskegarn og gamle japanske påhengsmotorer. Rett utenfor vinduet, på Lilletorget ved Folkets Hus, skuer en fullstendig nedsnødd statsminister Johan Nygaardsvold inn mot oss, fra en tid da ingen norsk regjering holdt seg med kulturministre ved kongens bord.

Den aller første i rekken av slike, renessansemennesket Lars Roar Langslet fra Høyre, døde dagen før.

Linda – eller statsråden, altså – var bare fire år gammel da Langslet skred til verket i 1981, som tidenes første kulturminister i Kåre Willochs regjering, men i Morgenbladet om tre dager skal hun komme til å lyse fred over hans minne.

Det er bare slikt en kulturminister må gjøre, en respektfull hilsen til den første – fra den foreløpig siste.

Alltid på vei hjem

- Jeg skulle gjerne vist dere Hoem, sier Linda Hofstad Helleland.

Hun er riktig nok født og oppvokst i Klæbu og veldig preget av det tette fellesskapet og tilhørigheten til dette bygdesamfunnet rett sør for Trondheim. Der spilte hun håndball og sang i kor. Dro på turneringer til Selbu, Surnadal og Hamar og reiste med pikekoret på tur til Finland. Alt hun kan om breddekultur og viktigheten av dette har hun med seg fra Klæbu. Fra idrettshallen, kirken, samlingsplassene for høytid, fest og sorg.

- Men ellers foregikk jo det aller meste inne i byen.

Tippoldefaren hadde kjøpt et gårdsbruk i det som i dag er Hoemsveien på Byåsen, og hele farsslekten til Linda vokste opp der. Hun bodde selv i en egen leilighet der en periode mens hun studerte, omgitt av søskenbarn og tremenninger i husene som fortsatt står slik de var.

- Jeg husker trikketurene med min farmor ned til byen, der vi dro på Epa for å møte hennes gamle arbeidskolleger. Utsikten over byen, til Lerkendal, Munkholmen, Gløshaugen. Følelsen av å høre til her i Trondheim blir sterkere for hver dag som går, og når jeg spaserer opp Nordre eller besøker Nidarosdomen, og når jeg hører eller ser trikken, da kjenner jeg savnet og nesten litt sorg, sier hun.

foto
Mektig par i hjerter: Det er vanskelig å måle makt og innflytelse eksakt, men kulturminister Linda Hofstad Helleland og Høyres parlamentariske leder, Trond Helleland, kommer høyt på alle lister.

Om et par timer skal rådgiveren skysse statsråden inn i en taxi for å rekke 15.30-avgangen sørover. I Drammen venter ektemannen og hallingdølen Trond Helleland, parlamentarisk leder i Høyre, sammen med sønnene Bernhard (9) og Konrad (7), de to siste begge godt innspilt på småguttelagene til Strømsgodset.

Statsråden og Gud

- Jo da, årene går, men jeg sier hele tiden at jeg er på vei hjem, og jeg tror jo på det at vi en gang er «tilbake». Bernhard og Konrad har også et sterkt forhold til Trøndelag, så ofte som de er her, og dette med Strømsgodet og Rosenborg har vi et avklart forhold til, forsikrer hun.

Linda Hofstad Hellelands ansvarsområde er vidtspennende og omfatter alt fra kirken til Bernhards og Konrads fotballag på Marienlyst i Drammen. Hun tror på en Gud, like mye som på Rosenborgs gjenoppståtte 4-3-3, men vil ikke fremstå som en predikant.

foto
Klæbyggen: Linda Hofstad Helleland bodde i kjellerleiligheten hjemme hos mor og far da hun drev valgkamp i 2009. Her med Bernhard som den gang var to år. Konrad var underveis.
foto
Grei fordeling: - Nå får Trond litt flere hjemmeoppdrag enn meg. Her er Linda med Konrad, som i dag er blitt sju år.

- Tro er noe veldig personlig, men jeg oppsøker kirkerommet og har brukt det i vanskelige tider.

Linda fortalte nylig i et intervju med VG om hvordan hun og familien tydde til bønn da lillesøsteren for snart 30 år siden ble født for tidlig og situasjonen lenge var kritisk. Det gikk bra, men etter det har hun hatt det hun kaller et «spesielt forhold til Gud og sin tro».

- Men hvis man definerer folk som «veldig religiøs», får man plutselig assosiasjoner som jeg ikke kjenner meg igjen i.

Opp gjennom årene har Linda Hofstad Helleland vært rimelig lett å karikere, som en pertentlig ung konservativ i et godt voksent sinn. Hun ble smått irettesatt av Erna Solberg i sin tid, fordi hun valgte å ta ektemannens etternavn, og Linda irriterte seg over at NRK i påskehøytiden så ut til å styre stadig mer av det kristne innholdet vekk fra de store og viktige programflatene.

foto
Forbildet: Erna Solberg har vært noe å strekke seg etter i alle år, men nå som hun er blitt en del av regjeringskollegiet, er hun ikke like «starstruck» som hun var på dette bildet fra 2004.

- For meg har Erna alltid vært et forbilde og en rollemodell, sammen med andre mentorer som jeg har vært så heldig å ha, sier hun nå.

- Men da Erna ringte og tilbød meg denne jobben, ble jeg helt satt ut til å begynne med og måtte nærmest ta telling til ti. Det første jeg tenkte på var hvordan vi skulle få det til rent praktisk. Fotballtreningen til gutta. Lekselesingen. Alle slike ting. Men Trond var knallhard og så bare løsninger for meg, og dermed forsvant den lille tvilen. Så nå får han litt mer hjemmeoppdrag enn meg, fordi jobben som parlamentarisk leder ikke krever samme reiseaktivitet. Og for Bernhard og Konrad spiller det ingen rolle om det er han eller jeg som sitter på sengekanten og tar godnatta-praten.

Slik var det ikke før, i Høyre-dronningen Kaci Kullmann Fives tid, for eksempel.

- Situasjonen er en helt annen for meg enn den var for hennes generasjon, men dette er jo ikke spesielt for politikere. I de fleste familier er begge foreldrene utearbeidende i dag, og alle – enten du er sykepleier, sivilingeniør eller politiker – kjenner nok at de gjerne skulle vært mer sammen med barna. Men samtidig er jeg veldig imponert over min egen foreldregenerasjon, den såkalte helikoptergenerasjonen, som er voldsomt til stede i ungenes liv. Vi skal være forsiktig med å gi oss selv dårlig samvittighet.

Vill vest på Bajazzo

Linda Hofstad Helleland er ingen klassisk politisk broiler, klekket ut i et Høyre-styrt hjem på 1980-tallet. Besteforeldrene jobbet på jernbanen og på fabrikk, og foreldrene var like trauste arbeidsfolk, som det het en gang i tiden, med en bakgrunn mer disponert for å stemme Arbeiderpartiet i det ganske så røde Klæbu. Faren Trond, som var selger, og mora Annbjørg, som var hjelpepleier på Hallsetheimen, vasset like lite i penger som sine foreldre, men de svømte i kulturell kapital.

- Vi hadde en feriekasse som alle spinket og sparte til, og hver sommer la vi ut på tur. Det kunne være til Aulestad for å oppleve Bjørnstjerne Bjørnson, eller vi kunne reise til Trollhaugen for å oppdage Edvard Grieg. Vi dro til Maihaugen og til Lofoten. Jeg har sterke minner fra alle disse opplevelsene, ikke bare av at vi var sammen, men fordi det var lærerikt og fordi det gjorde oss trygge på vår egen identitet.

Da Linda begynte å studere, flyttet hun etter en mellomlanding på Hoem inn i et kollektiv i den beryktede Bajazzo-gården i Søndre gate, rett ved der hun nå sitter og får i seg de siste bitene av clubsandwichen. Hun var for lengst blitt fanget opp av Høyre – helt greit, lød beskjeden hjemmefra, bare hun fikk seg en utdannelse – og arbeidet som ungdomssekretær i Unge Høyre i Trondheim. Hun tjente 3500 kroner i måneden på den jobben, men for det trange, skitne og brannfarlige avlukket i toppetasjen i kollektivet, måtte hun ut med 3000 kroner. Hun tok derfor vakter som servitør på Grønn Pepper i Fjordgata for å få kabalen til å gå opp. Hjemme hos mor og far var det alltids mat å få, men hadde hun først flyttet ut, måtte hun stå på egne ben. Slik var reglene.

Alltid på vei ut

- Jeg tror nok begge ble litt lettet da jeg i 2000 fortalte at nå skulle jeg bli voksen og gyve løs på studiene videre.

Men det var da snøballen egentlig begynte å rulle for alvor.

foto
Alltid på vei hjem: - Jo da, årene går, men jeg sier hele tiden at jeg er på vei hjem, og jeg tror jo på det at vi en gang er «tilbake», sier statsråden

- Plutselig ringte Ine Marie Eriksen, som var blitt leder av Unge Høyre, og ville at jeg skulle komme nedover og jobbe for henne. Mens jeg var i Oslo, tok Marvin Wiseth, som var leder i valgkomiteen, kontakt og sa at han ville ha meg på tredjeplass på stortingslista til valget i 2001.

- «Hør nå, unge frøken», sa Marvin, da jeg protesterte og sa at jeg manglet både utdannelse og arbeidserfaring og ikke hadde noe på Stortinget å gjøre: «Det handler om å være på rett sted til rett tid.»

Hun kom ikke inn og tolket det i stedet som et tegn på at hun nå var ferdig med sitt korte og romantiske forhold til politikken. Men i oktober det året, bare noen uker etter valget, hadde hun ekstravakt på Radiumhospitalet i Oslo en formiddag da telefonen ringte og hun fikk beskjed om at Børge Brende var blitt utnevnt til miljøvernminister i Bondevik II-regjeringen. Linda hadde vær så god å innfinne seg på Stortinget prompte som vararepresentant.

- Jeg sto på kjøkkenet og lagde frokost til en av mine pasienterda jeg fikk beskjeden, og brettet med fat og glass gikk i gulvet. Folk kom løpende til og lurte på om jeg var blitt syk, men jeg stotret bare frem at jeg nettopp var blitt stortingspolitiker.

Fire år senere, i 2005, ble hun heller ikke innvalgt, og på nytt tok hun det som et signal på at det hele var over. Hun satte i gang en ny offensiv på studiefronten, hun fødte etter hvert Bernhard – men så var det denne Børge Brende nok en gang da.

I 2008 fikk han innvilget permisjon fra Stortinget for å begynne som direktør i Verdens økonomiske forum – og vips, så var det duket for Linda Hofstad Helleland på nytt.

- Jeg føler alltid at jeg har vært på vei ut av politikken, men det har ikke gått helt etter planen, ler hun.

Lindas bord

Hun er en halvstudert røver, kort og godt, men med snart 15 års parlamentarisk erfaring står hun fjellstøtt som en av Høyres mest erfarne rikspolitikere. Nå skal hun bruke posten som kulturminister til å tilrettelegge for den største utfordringen vi har foran oss.

- Fremtiden vil dømme oss på hvordan vi løser asyltilstrømningen til Norge, og her har kulturen en viktig rolle å spille. De som har krav på å være her, må hjelpes inn i våre fellesskap med alle midler, og den kraften som ligger i kulturen og frivillighetsarbeidet blir helt avgjørende. Vi skal leve livene våre sammen, og hverdagsintegreringen skjer på mitt felt, sier Linda Hofstad Helleland.

- Det er egentlig du som er integreringsministeren?

- Jeg skal på ingen måte instruere kulturen eller frivilligheten, men legge til rette for tiltak, og slik jeg kjenner kulturlivet og de frivillige, er jeg overbevist om at de vil påta seg rollen som brobygger.

I gode tider kunne Linda Hofstad Hellelands forgjengere strø om seg med penger, mener hun.

- Det kan jo hvem som helst gjøre. Mye er annerledes nå.

Da passer det muligens greit at hun ikke er blant Høyres mest fremtredende ideologer, men har mer praktisk og løsningsorientert styrke.

- At jeg er en pragmatiker, tar jeg som et kompliment. Det er mange i Høyre som er både glad i og flink til å prate. Jeg er mer en do-er.

Fest uten skinnvest

Og hun er et sosialt lim i en venneflokk som stadig vokser, stikk i strid med hva som ofte er vanlig når man nærmer seg 40.

- Jentegjengen fra Klæbu holder fortsatt sammen, og mange av dem er blitt en integrert del av storfamilien, kan du si.

De er på hytteturer sammen og besøker hverandre i nord og sør. Da guttene gikk i barnehage i Drammen, ble flere av de andre foreldrene, som hun ikke kjente fra før, sugd inn i Lindas sfære og ble venner for alltid.

- Det er blitt noen hytteturer med den gjengen også, ja.

Nå innser Linda Hofstad Helleland at det kan bli så som så med ledige helger fremover, men det er bare slik det må være.

- Om noen år ser du tilbake og tenker at kulturminister er ikke noe du er, men noe du var.

foto
Kjolevisning: Som kulturminister vil det bli mange anledninger til å opptre på den røde løperen, som her under idrettsgallaen i Håkons hall på Lillehammer i år. Kjolene er gjerne plukket ut av ektemannen.

Etter at vi er ferdig med å ta bilder av statsråden på scenen i Teaterhuset Avant Garden, vegg i vegg med Egon, er det tid for oppbrudd. Linda Hofstad Helleland skal bare over gaten og si hei til en venninne som jobber i en klesforretning i Olav Tryggvasons gate, før hun og rådgiveren skal legge byen bak seg for denne gang.

- Dette er Norges kunnskapsby nummer én. Teknologihovedstaden som vi skal være stolte av. Av og til sier folk «rai-rai» til meg og «ingen fest uten skinnvest», ikke sant, spør de liksom retorisk og forventningsfullt. Vet du, jeg blir så lei disse slitte stereotypiene, alle disse klisjeene og boksene. «Bartebyen» Trondheim, sier noen, og da svarer jeg at da må det sannelig ha vært noen år siden du var der sist.

- En ukultur?

- Og dermed en jobb for kulturministeren å rense opp i. Ja.

Så setter hun fra seg trillekofferten foran

beina på rådgiveren, som allerede har sin egen håndbagasje å bale med. Lettbent og uredd krysser hun gata.

- Du ordner vel taxi, roper Linda Hofstad Helleland.

- Selvsagt, svarer han.

Én måned, to dager – og hele fem timer nå.

Litt mer statsråd for hvert minutt som går. Og ennå skynder hun seg bare langsomt.

Bare vent.