På vei til Krogstadøra oppdager vi en murbygning. Slitt, hvitkalket og kasseformet. Umiskjennelig 50-60-talls bensinstasjon. Et av de lite påaktede kulturminner. Selvsagt stopper vi, et bilde fortjener den da.Men så er nysgjerrigheten større enn veloppdragenheten. Vi kikker inn gjennom vinduer med dugg og støv. Inne i halvmørket aner vi konturene av umiskjennelig engelsk adel. En veteranbiler fra midten av forrige århundre, gjemt bort i en verkstedhall!Dette er ikke dusinvare, det er lett å se. Men hva slags bil er det, og hva gjør den her?Ikke mye detektivarbeid trengs for å spore opp eieren. Han heter Per Åge Asbjørnslett og slipper oss villig inn i bensinstasjonen som i sin tid ble drevet av hans far. Han slår på lyset, og det skinner i runde former, langt panser og trutmunn-grill.- Dette er en Jensen Interceptor fra 1954.- Jøss, rene Jaguaren.- Pøh, Jaguar!Ingen tvil om at Per Åge mener han har noe som er mye bedre. Sjeldenere er den i hvert fall. Jensen-fabrikken laget nemlig bare 87 eksemplarer av modellen, og man antar at det bare finnes sju eller åtte igjen av dem i hele verden.Vår mann har tilsynelatende spesialisert seg på sjeldne biler, for inne i garasjen står en godbit til. En roadster av merket Singer. Den skal være den eneste i Norge. En lekker liten sak for kjøring med flagrende gevanter i mild sommerbris. Her står mye arbeid igjen, men Per Åge regner med at han skal ha den klar til sommeren. Han må bare få tak i en ny motor til 1953-modellen.Interceptoren derimot, er fullt kjørbar. Den har ikke vært startet på et par måneder, så den 6-sylindrede Austin-motoren på fire tusen kubikk strever litt med å komme i gang. Eksosrøyken skjuler nesten det sølvgrå vidunderet som rygger ut av garasjen, men snart maler den med jevn og behagelig dur.Høyreratt, slitte skinnseter, edeltre i instrumentpanelet. Umiskjennelig engelsk adelsmann. Jensen har alltid vært et eksklusivt merke med håndlagde sportsbiler som sin spesialitet. På 60- og 70-tallet kom den nye Interceptoren med 8-sylindret motor som ble kultbil for rike artister og kunstnere som Clark Gable, Cher, Cliff Richard, Frank Sinatra og Ginger Baker.Per Åges utgave er eldre og ikke fullt så høyprofilert, men egentlig langt mer eksklusiv, siden den er laget i et så lavt antall. Eksemplaret vi har foran oss, er nummer 41. Vi stusser litt når eieren sier at han har tenkt å selge adelsmannen. Selge, noe så sjeldent?- Ja, jeg trenger mer plass i garasjen og tenker å beholde Singeren isteden.- Og prisen er?Det vil ikke Per Åge ut med, men vi skjønner at hvis vi blar opp hundre tusen, så er han godt fornøyd. Vi skjønner også at han har en kjøper i kulissene, en som samler på engelsk adel.Hvis samleren kjøper den, slipper han å bekymre seg for rust. Hele karosseriet er laget i aluminium, og understellet er gjennomrestaurert av den forrige eieren, visstnok en engelskmann som i sin tid importerte bilen og aldri fikk den på veien. Dermed kunne Per Åge velge seg et registreringsnummer av gammelsorten. Han valgte U-7257, postnummeret til Snillfjord.Med et slikt utgangspunkt, burde egentlig bilen vært innkjøpt av kommunen til representasjon. Men med tanke på at Snillfjord er en av Sør-Trøndelags aller minste kommuner og bare opplever et kongebesøk hvert århundre, er det nok et dårlig forslag. For hundre tusen får man sikkert uhorvelig mange meter vann- og kloakkledning.
