De hvileløse

Det hadde vært som å våkne midt i et mareritt, men ettersom både Adressa, NRK og alle nettavisene meldte nøyaktig det samme, måtte de være lys våkne. Dessverre.

«Brann i byens eldste pub»

Da de sa adjø til hverandre kvelden i forveien, hadde alle kjent at den gode, pirrende førjulsstemningen var på vei. De hadde brutt opp ganske tidlig denne torsdagskvelden, slik de gjerne pleide å gjøre, og på vei ut møtte de en gjeng studenter som de kjente av utseende og som de nikket gjenkjennende til. Kroverten, Kjetil Dalseide, denne trivelige bergenseren som plutselig hadde dukket opp bak tappekranene for et par år siden, hadde vinket og ropt på gjensyn, samtidig som han ønsket dem god tur hjem idet de forsvant ut porten.

Hjem ja.

Nå sto de ved sperrebåndene som politiet hadde satt opp ved Holstveita og forsøkte å ta inn over seg katastrofen som utspilte seg der inne. To av brannvesenets stigebiler var fortsatt på plass, og det veltet sur og tung røyk ut over Prinsen-kvartalet.

«En kulturskatt har gått tapt», hadde Adressa nettopp varslet i sin siste oppdatering.

Stamgjestene stirret vantro mot inngangspartiet til Kieglekroa, der brannslokkerne nå var i ferd med å røske ned treverket som utgjorde terrassen.

19-åring dømt for brannstiftelse

Det var fredag 5. desember 2014, klokka hadde passert fire på ettermiddagen, og ingen av stamgjestene visste hvor de skulle gå.

En bortkommen gjeng

– Jeg husker ikke hvor vi havnet denne første ettermiddagen da alt ennå bare var kaos, sier Christina Nyman.

Hun var The Grand Old Lady ved langbordet på Kieglekroa, helt frem til den siste kvelden før brannen.

– De første dagene etterpå var tunge å komme gjennom, sier hun.

Stamgjengen møttes noen ettermiddager på The Dubliners og så helt bortkommen ut, og ingen av dem følte heller at atmosfæren på den irske puben stemte. Mens det nærmet seg jul, begynte de av en eller annen grunn å utforske Lille London. Men heller ikke hos de anglofile i Carl Johans gate fant de noe som lignet stemningen ved langbordet på Kieglekroa, der de hadde møttes et par timer hver eneste ettermiddag gjennom flere år.

Så, noen dager før julen skulle ringes inn, hadde Norrein Gruppen, som driver Kieglekroa, fått oversikt over skadeomfanget og gjort sine kalkyler. Puben skulle restaureres og gjenåpnes, selv om det ville ta tid.

– Akkurat da var det ingen av oss som trengte andre julegaver. Skuldrene falt liksom på plass etter at vi hadde fått den nyheten, erindrer Christina Nyman.

Samtidig satt en 18 år gammel gutt arrestert, siktet for en ildspåsettelse som han utpå sommeren skulle bli dømt til tre års fengsel for.

– Vi snakket aldri om ham i disse dagene og heller ikke etterpå. I den grad han ble et samtaleemne, følte folk mest oppgitthet på hans vegne. Det var jo bare tragisk, på absolutt alle vis.

Utover vinteren fortsatte Kieglekroas hjemløse å streife rundt på jakt etter et sted å være. Da våren nærmet seg, fikk de et foreløpig ankerfeste på Grenaderen. Der ble de attpåtil utstyrt med bevis for sin hjemløshet i form av et kort som ga dem subsidierte priser på drikkevarer og mat. Rastløsheten fortsatte likevel å prege dem, men til slutt fant de en slags ro på Eld.

I denne baren på hjørnet av Holstveita, bare noen meter unna den egentlige stamplassen, kunne de formelig føle hvordan restaureringsarbeidet skred fremover, mens de mottok ukentlige oppdateringer om progresjonen. På Eld fant de også troen og gløden, og nå – snart ett år etter – sitter de her og venter på at eksiltilværelsen straks skal være over.

Torsdag 19. november åpner Kjetil Dalseide dørene for en oppdatert og utvidet kro og ikke et øye vil være tørt.

– Jeg teller ned dagene og kan knapt vente. Vi er blitt tatt i mot på det aller mest hjertelige her på Eld, men det skal bli godt å komme tilbake til langbordet, sier Christina.

Hun fylte 80 år i sommer og feiret dagen på Grenaderen. Det var helt fint – og føltes veldig galt.

Det tredje stedet

Aksel Tjora har syklet gjennom byen for å spise lunsj på Café Ni Muser.

– For meg er det lett å kjenne igjen den bunnløse fortvilelsen som gjestene på Kieglekroa følte da de plutselig sto der uten stamstedet sitt, sier han.

Han er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU og er ekspert på såkalt interaksjon mellom mennesker. Tjora har opp gjennom årene vært en racer til å fly på kafeer, puber og barer, svært ofte i embets medfør, som det heter, og gjerne til alle døgnets tider i både inn- og utland.

– Jeg har selv opplevd å ha mistet holdepunktet som et stamsted fort kan bli, medgir han.

Den amerikanske sosiologen Ray Oldenburg har gjort flere studier av slike møtesteder som han kaller «tredjeplasser».

– Oldenburg skiller disse tredjeplassene fra de han omtaler som første- og andreplasser og som omfatter henholdsvis familien og hjemmet og arbeidsstedet. Det er hit du kan gå uten å behøve å sende en sms på forhånd og avtale et møte, fordi du vet at du kommer til å treffe noen du kjenner godt nok og som du vil trives sammen med.

Mens Brukbar fortsatt holdt til i den gamle Arbeiderforeningen, var Aksel Tjora en hyppig gjest der.

– Jeg kunne sitte på Brukbar med en kopp kaffe og jobbe, eller jeg kunne ta en øl for å sprite opp arbeidsfølelsen utover ettermiddagen. Den rufsete 70-tallsstilen hadde en behagelig effekt på meg, betjeningen kjente meg igjen, og jeg følte meg rett og slett hjemme der. At Brukbar var det nærmeste jeg kom til de plassene jeg likte best da jeg bodde i Melbourne, hjalp også veldig.

Så bestemte plutselig Brukbar seg for å pakke sammen ved Prinsenkrysset og slå sine pjalter sammen med Blæst på Solsiden.

– Brukbar fortsatte jo å eksistere, men for meg ble det plutselig et helt annet sted. Jeg følte at jeg mistet noe da de flyttet, og jeg merket et savn som på mange vis sikkert ligner det stamgjestene på Kieglekroa opplevde etter brannen, sier Aksel Tjora.

– En del år tidligere hadde baren på Credo funket på samme måte for meg da jeg var singel. Der var det alltid noen likesinnede jeg kunne treffe, en type akademikere uten at jeg visste eksakt hvem som kom til å være der, men noen som jeg garantert ville ha ting til felles med.

Så stengte Credo for en stund mens baren ble pusset opp og gjort om, og etterpå forsvant mye av den sjarmen som Aksel Tjora hadde funnet nettopp der.

Han slenger fortsatt innom «nye» Brukbar på Solsiden, men når småbarnsfaren har en ledig stund nå, er han like ofte å treffe på Moskus i Olav Tryggvasons gate, der flere av de gamle Credo-folkene går, eller for en burger på Café Løkka ved Solsiden.

– Dette er mine nye «tredjeplasser», sier han.

Det store samrøret

«Det er noe unorsk over dette å ha et stamsted», skrev Jakob Bae i jubileumsavisa som ble gitt ut i anledning Kieglekroas 25-årsjubileum i 1987.

Bae var politisk redaktør i Adresseavisen og hadde sammen med et knippe andre journalister latt seg overtale av den daværende kroverten til å snekre sammen et festskrift. Honorarene ble utbetalt i halvlitere.

«Det hviler noe syndefullt over det å være stamgjest», skrev Jakob Bae frydefullt.

Han hadde bosatt seg borti Drillveita for å ha så kort vei som mulig til nærpuben sin. «150 meter. Ingen skal behøve å bo lenger unna», skrev Bae.

I dette jubileumsåret var han blitt avhengig av rullestol, og hver dag ble han skysset inn kjøkkenveien. Betjeningen løftet ham gjennom baren og plasserte ham ved stambordet, der opptil flere av lederartiklene i Adressa også ble klekket ut på denne tiden.

Helt fra starten var Kieglekroa et samlingssted for pressefolk, politikere, advokater og skuespillere, samt ikke så rent få politifolk. Det Tostrupkjelleren var for avisfolket i Akersgata i Oslo, var Kieglekroa også i Trondheim. En ryktebørs og omsetningssentral for nyheter.

Her satt unge journalistspirer og advokatsvenner med like store øyne, mens de studerte sine respektive forbilder under den store giftdrapssaken mot Arnfinn Nesset tidlig på 80-tallet. Hver eneste kveld under den flere uker lange rettssaken kom de marsjerende inn, datidens største jurister og landets mest profilerte reportere, og så drakk de øl i bøtter og spann – slik virket det i hvert fall som – mens de oppsummerte dagen, kunne det tyde på. Av og til ble kveldene drøye, og neste dags rettsmøte måtte gjerne utsettes fordi en sentral aktør plutselig var blitt «indisponibel».

– Vi kom til Kieglekroa første gang tidlig på 1980-tallet, og vi følte at vi endelig var kommet hjem, sier Christina Nyman.

«Vi» var hun og hennes mann, daværende fylkeslege Jon Dalseth. De kom som skipsbrudne fra Trubadur, rekende på ei fjøl bortover brosteinsveitene fordi beryktede Trubben var blitt i heftigste laget. Frem til ektemannen døde for noen år siden, tilhørte ekteparet det såkalte «ettermiddagsskiftet» på Kieglekroa.

– Det var møteplassen etter jobb. Jon tok et par øl, jeg et par glass vin, og så gikk vi hjem. Christina Nyman følger den gamle timeplanen nå som hun forlengst er blitt pensjonist. Hun er gjerne hjemme i god tid til Dagsrevyen.

Plassen bestemmer

Tor Schølberg kan alt om stamgjester. Han formet dem i sitt eget bilde mens han styrte spakene på legendariske Café 3B, der punkere, rockere, studenter og frikere fant hverandre i årene fra midt på 1980-tallet.

– Jeg var en del innom Kieglekroa på denne tida, uten å bli en veldig integrert del av akkurat det miljøet. Jeg kjenner godt til den tette stamgjestkulturen som ble utviklet der, og de har vært dyktige til å ta vare på fastgjestene sine i perioden etter brannen.

Da Schjølberg hadde vokst fra 3B i 1998, tok han med seg den samme feelgood-stemningen over til Credo, der «Cheers»-faktoren var konstant høy.

– Stamgjester kan være så mangt, sier Tor Schjølberg når han skal forsøke å beskrive fenomenet.

– Det er de som preger plassen du primært vil ha der hver eneste dag, de som går i ett med konseptet, så å si.

Det holder ikke nødvendigvis å gå en plass hver dag for dermed å kunne definere deg som stamgjest.

– Definisjonsmakten ligger gjerne hos de bak disken. De må føle at gjesten ikke faller helt utenfor rammen for det de driver med. Jeg har nok hatt folk som i egne øyne har sett på seg selv som en stamgjest, men som jeg har hatt lite eller ingen ting til felles med, og som jeg kanskje i mitt stille sinn endog har mislikt. Men man blir pragmatisk, sier Schjølberg.

Flere i restaurantbransjen hevder at matchen mellom de ansatte og gjestene er så avgjørende for et vellykket resultat, at begge gruppene burde blitt ansatt samtidig, rett og slett. Et antikvert herskap- og tjenerforhold er i hvert fall helt utelukket på et moderne stamsted, der rollene foran og bak disken gjerne veksler.

Lykkelig og liten

Han presenterer seg sjelden med fullt navn når nye gjester kommer inn på Moskus, men skulle det skje, ville man kjent de gode vibbene spre seg med en gang.

– Lykkelig. Magnus Lykkelig.

Du trenger ikke mer enn 70 kvadratmeter for å skape god stemning om du heter Lykkelig.

Han jobbet med Tor Schjølberg som sjef på Credo, men drømte hele tiden om å starte en kontinental bar for seg selv. Han fikk med seg mange av gjestene fra Credo –  og Tor i tillegg, nå som bookingansvarlig for konsertene på Moskus.

– Jeg har alltid vært svak for barene med sjel i, de man forteller vennene sine om når man har vært ute og reist. De barene som bare er der og som ikke gjør så mye ut av seg.

Etter at Brukbar flyttet østover og Credo la om interiøret er det akkurat hit Aksel Tjora går inn for landing aller oftest.

– Et stamsted skal fungere på så mange forskjellige måter. Du skal finne nettverket ditt der, men samtidig skal det være helt greit å være alene der. At man kjenner ansiktene rundt seg og dermed føler at man er inkludert i en sosial sfære, inngir trygghet, sier Tjora.

Det var sånn det hele startet også på Svartlamoen, på Ramp Pub & Spiseri, for tolv år siden.

– I de første årene var vi langt på vei en hemmelig plass, sier Øystein Elstad, barsjef og en av de fire gjenværende eierne.

– Det er vi i langt mindre grad nå. Vi er fortsatt en lokalforankret plass med et fast stamklientell, men vi merker at det stadig oftere dukker opp folk her for første gang, sier Elstad.

Selskapet Ramp eier halvparten av fotballpuben Mellomveien, som også er blitt en plass der stamgjestene mingler og gjerne veksler på rollene foran og bak disken.

Én for alle

For snart 30 år siden sto det en underlig figur rett innenfor døra på Kieglekroa og liksom været ut i rommet. Ingen av de som sto bak disken den ettermiddagen hadde sett ham før, og enda mindre forsto de hva han holdt på med, der han lot neseborene trekke inn lufta.

– Jeg står her og lurer på om dette kan bli et stamsted for meg, sa mannen.

Fra og med den dagen var psykologen Knut Endresen en del av langbordet på Kieglekroa, helt frem til han døde sist sommer.

– Minnestunden ville jo blitt holdt på Kroa, om det ikke hadde vært for restaureringsarbeidet. Da min Jon døde, var det også helt naturlig å legge samværet etter bisettelsen dit, sier Christina Nyman.

Det har vært flere bryllup og gravferder på Kieglekroa enn noen lenger har tall på. Da en av de mest avholdte fotografene i Adresseavisen gikk bort for 16 år siden, ble det holdt et gravøl på Kieglekroa som det ennå går gjetord om. Det var som om hovedpersonen satt lys levende ved enden av langbordet da klokka passerte midnatt.

– Kieglekroa har preget oss på alle vis, sier Christina Nyman.

Stamgjestene og de ansatte har reist sammen på ferie også. «Ingen hjemme», sto det med store bokstaver på en lapp på døra en sommer. De hadde reist til Norfolk Broads i England, over 40 mennesker og fordelt seg på sju kanalbåter. Året etter holdt Kieglekroa stengt på nytt, fordi Themsen, fra Windsor og opp til Reading, skulle utforskes i løpet av en sommeruke.

Nå stiller de opp for hverandre når noen har det tungt, og de er der hele tiden når noe skal feires, forteller Christina Nyman.

– Vi er antagelig på vårt aller beste når noen av oss sliter og vi må trå til, sier hun.

Christina Nyman lever slik hun utøvde jobben som bedriftssykepleier ved gamle Trondhjems Mekaniske Verksteder (TMV) og ved E.C.Dahls bryggeri:

– Du må aldri, aldri slutte å bry deg.

Denne ettrmiddagen har hun fått en eksklusiv omvisning på Kieglekroa av direktør Rune Sagen ved Prinsen hotell og kroverten selv, Kjetil Dalseide. Mye blir nytt og forandret når kroa gjenåpnes om noen dager, men det flere meter lange stambordet ble reddet og skal snart settes opp ved vindusrekken.

– Det er det aller viktigste. Da kan jeg leve med mange andre forandringer, bedyrer Nyman.

– Så mye nytt blir det neppe, men Kieglekroa skal fortsatt være et naturlig treffsted for folk i alle aldersgrupper, sier Dalseide.

– Jeg kommer fortsatt til å høre til ettermiddagsskiftet som går hjem når de unge rykker inn, lover Christina Nyman.

Gjestearbeiderne

På Antikvariatet ligger Carsten Tourrenc omtrent 47 år bak Kieglekroa i fartstid, men han er godt i gang med å skape et tilsvarende harmonisk hjem for en dedikert samling stamgjester på Nedre Bakklandet.

– Jeg ønsket å skape en sånn plass som jeg hadde sett i «Cheers», et sted der du kan slenge innom og alltid treffe noen kjente og likesinnede, sier Tourrenc, som overtok lokalene som hadde huset Rabarbra for nøyaktig seks år siden.

På Antikvariatet er det fullt mulig å jobbe seg opp fra to tomme glass til en sentral posisjon bak disken.

– Ja, det er mange som har hengt her så lenge at veien til fast jobb har vært kort. Har det oppstått plutselige hull i vaktplanen, har det bare vært å spørre en av stamgjestene om å trå til.

– Slikt skaper stemning?

– Det er slikt som skaper et sted med sjel. Dette er mitt andre hjem, sier Carsten Tourrenc.

I den andre enden av Bakklandet, på Skydsstationen, er Gurli Riis Holmen i ferd med å skifte en lyspære i tredje etasje. Hun arvet en gjeng stamgjester da hun tok over som eier for seks år siden og er på fornavn med de fleste av gjestene sine.

– Om halvannet år feirer mannen min og jeg sølvbryllup, og flere av gjestene er i gang med å gjøre klart et dukketeater og planlegge en fest som skal vare tre dager til ende her på Skydsstationen, forteller Gurli.

Hun har flere forskjellige grupper med det hun kaller stamgjester gjennom uken. Noen hører til i tirsdagsgjengen, andre i onsdagsgjengen. Noen drikker øl sent på kvelden, andre er strikte på at det skal være øl og gammeldansk mellom sju og ni.

Senest i sommer var Gurli Riis Holmen på sykkelferie hjemme i Danmark sammen med noen av stamgjestene sine.

– Mange av dem har vært med siden starten for 18 år siden, forteller hun.

Det siste farvel

Ved siden av døra inn til bakgården på Kieglekroa hang det en gang ei klokke der viserne ikke hadde beveget seg på mange år. Det verserte en historie om at den plutselig en natt hadde begynt å slå noen slag igjen, nøyktig samtidig som, viste det seg dagen etter, en av de gamle krovertinnene sovnet inn på dødsleiet.

– Kieglekroa er full av sjarm, romantikk og mystikk, sier Morten Johansen.

For 29 år siden møtte han kona si her. Da de senere giftet seg, var den daværende kroverten, Odd Gunnar Sjåfjell, forlover.

For noen uker siden døde Trude Kverndal etter et langt sykeleie.

– Hun hadde håpet at Kiegla skulle rekke å bli gjenåpnet tidsnok til at vi kunne hatt minnesamværet for henne der. Hun syntes at det ville vært en vakker avslutning, sier Morten Johansen.

Tikk, takk, tikk, sa klokka.

Og takk.

Akkurat slik ble det ikke, men akkurat slik var det.

Og på torsdag går dørene opp igjen for et nytt kapittel.

Journalist Geir Svardal gikk selv mye på Kieglekroa på 80- og 90-tallet og omgikkes noen av de personene som omtales i denne reportasjen. De siste årene har han ikke vært en del av det faste klientellet.