Costaricaneren har et hemmelighetsfullt smil om munnen.
– Om det blir spill i Premier League kan jeg dø lykkelig, sier Cristian Gamboa.
Han har nylig kommet hjem fra storspill i VM og er heit på spillermarkedet. Vi møter ham i Rosenborg-leiligheten han bor i sammen med kona Melissa og deres ett år gamle sønn Felipe. I skrivende stund pågår forhandlingene mellom Rosenborg og West Bromwich.
– Jeg vil bare få det avklart. Ja eller nei. Hvor mye penger jeg får, bryr meg ikke, sier han.
For to og et halvt år siden var karrieren på et annet stadie.
Nedturen
Året var 2012. Han kom hjem fra trening. Smilet var borte. Tårene trillet. Gamboa forteller om den lange vinteren i København og FCK. Aldri før hadde han vært ute i kulden så lenge. På benken. Som tredjevalg. Bak blant andre den rutinerte danske landslagsbacken Lars Jacobsen.
– Jeg var kjempelykkelig da jeg dro til København fra Fredrikstad. Det var en stor klubb, de spilte i Champions League. Jeg følte at det var et stort steg i karrieren min, men da jeg kom dit, forandret alt seg. Jeg fikk ikke spille, og etter hvert mistet jeg gleden over fotball og ble deprimert. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg følte at karrieren var over, sier han.
– Hadde det ikke vært for Melissa, min kone, så hadde jeg pakket kofferten og dratt hjem til Costa Rica.
Melissa støttet ham i de tunge stundene. Holdt ham oppe og hjalp ham å beholde troen på at det ville dukke opp en ny mulighet.
Heldigvis hadde hun rett. Rosenborg kjente Gamboa fra perioden i Fredrikstad og trengte en moderne høyreback med offensive kvaliteter.
– Takket være Rosenborg, og folkene her, så fant jeg tilbake til meg selv og gleden over å spille fotball igjen. Hadde det ikke vært for Rosenborg, så hadde jeg nok ikke deltatt i VM heller, forteller Gamboa.
Spillerkoordinator og pressesjef Harald Pedersen i Rosenborg husker hvordan Gamboa kom inn i spillergruppen som et friskt pust.
– Du legger merke til ham med en gang han kommer inn i et rom. Gamboa sprudler nesten alltid. Til og med når det går dårlig. Han er en veldig omgjengelig type som sprer energi rundt seg, beskriver Pedersen.
Familiegata
Nordvest i Costa Rica ligger Liberia med sine 60 000 innbyggere. Hver helg like etter soloppgang satte Cristian og fetterne hans opp to store steiner, med en avstand tilsvarende tre fotballer i bredden, i hver sin ende av den hundre meter lange asfalt- og grusgata de bodde i. Her ble det spilt fotball og lekt fra morgen til kveld. Jentene med dukker og guttene med tricitracas – kinaputter. Andre ganger lekte de gjemsel, men det ble gjerne mest fotball. Onklene satt utenfor husene og drakk kaffe, og kvinnene laget mat.
Cristian beskriver en lykkelig oppvekst med mor, far, storesøster og lillebror. Samt hele slekten på morssiden. Mors elleve søsken sørget for at Cristian hadde rikelig med lekekamerater under oppveksten – femten kusiner og femten fettere.
Når Cristian ikke var ute i gata så han fotballkamper på satellitt-tv. Fra La Liga i Spania og Premier League i England. Hans store guttedrøm. Sammen med å spille VM med flagget på brystet, naturligvis.
– Familien min har alltid støttet meg. Selv om de hadde dårlig råd, så var de med på absolutt alle fotballkampene. Om de så måtte kjøre i fem timer for å se meg spille.
Familien til Gamboa var vant til et komfortabelt liv med stabil økonomi, men ett år etter at Cristian ble født, gikk bedriften til faren konkurs, og han mistet jobben. I perioden som fulgte måtte moren brødfø hele familien på lønnen hun fikk som barnehagelærer.
– Det som skjedde med pappa har motivert meg. Motivert meg til å komme meg opp og ut, sier han.
Ut i verden. I tenårene bestemte Gamboa seg for at han ville bli fotballproff, men han trengte støtte fra foreldrene til å velge fotballen. For studier og fotball lar seg ikke kombinere i Costa Rica, forklarer Gamboa.
– Selv om moren min ville at jeg skulle velge den trygge veien og fortsette på økonomistudiene, så støttet hun meg da jeg valgte å satse på fotballen. De har alltid støttet meg i å nå drømmen min.
Den store kjærligheten
Han var 18. Hun 16. På fiestas de Liberia, den årlige byfeiringen i hjembyen med kuer, hester og folk kledd som kvegdrivere. I folkehavet fikk han øye på henne. Hun hadde på seg støvler, jeans og en skjorte med knapper, husker han. Det var kjærlighet ved første blikk.
– Jeg hadde ikke støvler. Det bruker jeg ikke, ler han når jeg ber ham beskrive møtet.
– Det var ikke et spesielt romantisk øyeblikk. Det var egentlig veldig flaut. Vi rødmet mye begge to.
De snakket sammen hele den natten. Og, som Melissa sier, resten er historie.
Siden har Melissa fulgt ham i tykt og tynt. På innsiden av den ene håndflaten har Gamboa bryllupsdatoen tatovert – 19. desember 2011. På oversiden datoen sønnen Felipe ble født.
– Er du en romantisk person?
– Ja, litt, smiler Gamboa: – Jeg liker å kjøpe gaver til henne og å overraske henne, men jeg er ikke så flink til å holde på hemmeligheter.
– På hvilken måte har Melissa vært viktig for deg?
Gamboa blir med ett mer seriøs.
– Hun har hjulpet meg til å bli en bedre person og å komme meg gjennom tunge stunder. Hun er mye av grunnen til at jeg har trivdes så godt her, og hun har gitt meg det største i livet. En sønn. I tillegg er hun en fantastisk mor. Hun minner meg om min mor.
Melissa forteller om hvor flink far Gamboa er, og at han elsker å leke med sønnen deres.
– Hva betyr Felipe for deg?
– Mi vida. Livet mitt. Han betyr alt for meg. Chiquitín er det beste som har skjedd meg. Å se ham smile er ubetalelig, sier Gamboa og gir Felipe et kyss på hodet.
Fotografen har samlet den lille familien i sofaen for å ta et familiebilde. Gamboa trives i rollen som pappa og fotballspiller.
– Jeg har blitt mer moden, men jeg har beholdt gutten inne i meg. Jeg har fortsatt å smile selv om jeg har fått mer ansvar, med en liten gutt og en familie å ta vare på.
Feiret i to dager
Gamboa forteller om VM i Brasil. Om da han satt i spillerbussen på vei til stadionene. I hodet svirret minnene fra oppveksten. Han så tilbake på seg selv da han spilte fotball med vennene og fetterne sine i gata han vokste opp i, og husker hvordan han drømte om å spille i et VM.
– I spillertunnelen på vei ut til gressmatta gikk jeg ved siden av Pirlo, Balotelli, Robben, Van Persie, det var mer enn jeg hadde turt å drømme om. Jeg var et eneste stort glis. Nå var jeg der og representerte landet mitt, Costa Rica.
– Og når kampen var i gang? Og dere vant?
– Jeg bare fortsatte å drømme. Det var som en kjempelang drøm som varte i nesten en måned, smiler Gamboa.
Det kan ta en stund før Gamboa våkner igjen.
Costa Rica sjarmerte en hel fotballverden med ydmyk innstilling, ekstremt god organisering og evnen til å blø for drakta. Det mellomamerikanske landet har antakelig aldri stilt et så godt lag i VM noen gang, men i «dødens gruppe», sammen med de tidligere verdensmesterne Uruguay, England og Italia, var det ingen som hadde tro på kaffe- og bananlandet med under fem millioner innbyggere. Bortsett fra dem selv. Det ble syv poeng, gruppeseier og kvartfinale. Alle tre rekorder for et costaricansk landslag. I kvartfinalen måtte Nederland ha straffer for å slå dem ut.
– Under VM betydde fotball alt i Costa Rica. Folket glemte de økonomiske problemene og nektet å jobbe når vi spilte, ler han.
I Costa Rica er fotball nasjonalsporten. En livsstil, beskriver Gamboa. Velkomsten da de landet på flyplassen i San José etter VM var enorm. Én million mennesker hadde møtt opp for å feire landslaget. Langs veien fra flyplassen og inn til hovedstaden jublet de i ekstase. Feiringen varte i to dager til ende.
– Det var galskap, sier han og viser frem en video fra feiringen.
– De feiret oss som om vi var blitt verdensmestere. Og for å være ærlig, så følte faktisk vi også at vi hadde vunnet VM. Så stort var det.
Utviklingen
Cristian ler. Da han var liten, var det ikke mye som tydet på at han kunne oppleve guttedrømmen.
– Jeg var ikke spesielt god da jeg var liten. I begynnelsen spilte jeg fotball mest for å være sammen med vennene mine.
Men fra tiårsalderen begynte Cristian å bli bedre, og da han var tolv, begynte han på en fotballskole som hjalp ham å utvikle talentet.
Som sekstenåring begynte Gamboa å spille for Liberia i andredivisjon. Det første året ble det opprykk til førstedivisjon, og som 18-åring ble han kjøpt av Liberia Mia, Mitt Liberia. Et kjøpelag dannet av en millionær fra San José. Han pumpet inn store penger til spillerkjøp, og det ga resultater. Samtidig som Gamboa og laget ble seriemestere, sluttet lønningene å komme. Klubben nærmet seg konkurs.
I fire–fem måneder uten lønn var Gamboa avhengig av hjelp fra familien, Melissa og hennes mor, men selv om fotballen kan være ubarmhjertig, så var det håp. Han hadde allerede blitt lagt merke til internasjonalt og prøvespilt i Europa, nærmere bestemt Lillestrøm.
Høsten 2009 ble U20-VM arrangert i Egypt. 24 lag hadde kvalifisert seg. Gamboa og resten av laget imponerte stort. Det ble semifinale, en av Costa Ricas største fotballbragder.
– Erfaringen fra det mesterskapet har uten tvil vært viktig for karrieren min.
Fra tribunen fulgte den norske Fifa-agenten Mike Kjølø det costaricanske laget, og ikke lenge etter mesterskapet var Kjølø på plass i Costa Rica for å se Gamboa spille kamp for Liberia Mia.
Til Norge
Etter kampen gikk Kjølø bort til ham med beskjed om at han ville hente ham til Norge. Og i januar 2010 var Gamboa i Lillestrøm.
– Til kulden, hutrer han og ler.
Det ble med en måneds prøvespill, men et halvt år etter fikk han en ny sjanse. I Fredrikstad. Den tok han bedre vare på. Der var allerede landslagskamerat Celso Borges, en av Gamboas beste venner i dag.
– Hva betydde det for deg at han var i Fredrikstad?
– Han betydde mye. Han hjalp meg å tilpasse meg livet i Norge. Han visste alt. Kunne språket. Jeg kom helt alene hit til kalde Norge, og det var første gang jeg flyttet hjemmefra.
– Hva var vanskeligst med å flytte hit?
– Språket. Jeg kunne bare spansk, så jeg måtte lære meg engelsk med en gang. Etter et halvt år gikk det mye bedre, og da var det lettere å være sosial. Ellers synes jeg ikke at kulturforskjellene er så store. Det er for eksempel ganske lik mat, bortsett fra at hjemme har vi alltid gallo pinto – ris og bønner – som tilbehør.
Etter noen måneder kom Melissa flyttende etter. Hun lærte seg å lage gallo pinto, og Gamboa følte seg mer og mer hjemme. På banen spilte han bra, og han ble en publikumsfavoritt. Senere skulle han bli det samme på Lerkendal.
– Hva tror du er grunnen til at publikum liker deg?
– Kanskje fordi jeg er meg selv, fordi jeg alltid smiler, fordi jeg alltid gir alt, og kanskje de liker at jeg løper mye. Fram og tilbake, sier han og veiver med armen fra side til side.
Guttedrømmen
Vi sitter i sofaen. Han har på seg grå joggebukse, hvit T-skjorte og et stort smil.
– Hva betyr fotball for deg?
– Lykke. Glede. Og ...
Gamboa trekker pusten.
– En jobb, smiler han.
– En jobb som gjør meg lykkelig. Jeg føler jo egentlig ikke at jeg jobber. Det er det som er så bra med fotball. Helt til det tar slutt. Det er en kortvarig karriere.
– Og etterpå?
– Jeg vet ikke. Jeg har utleieleiligheter i Costa Rica, men jeg kunne gjerne tenkt meg å komme tilbake til Norge, avslutte karrieren her i Rosenborg og bosette meg her for godt. Jeg har lyst til å jobbe med utvikling av fotballtalenter, og kanskje en gang bli trener, men poco a poco, en ting om gangen.
– Så dere vurderer å bli trøndere livet ut?
– Ja, vi trives godt her. Costa Rica er flott og alt, men det er mange store samfunnsproblemer der. Jeg ønsker at barna mine skal vokse opp på et fint og trygt sted.
I dag kan Gamboa se tilbake på den tunge perioden i København og reflektere over hvordan den tiden fikk ham til å vokse – både som spiller og person.
Til tross for sin unge alder er 24 år gamle Gamboa blitt vant til omveltningene livet som profesjonell fotballspiller fører med seg.
– Jeg føler meg hjemme her i Trondheim, men det er hele tiden forandringer. Nye venner. Gamle venner. Derfor er det viktig ikke å knytte seg for sterkt til noen, for man vet aldri når det skjer noe nytt. Samtidig er dette en levemåte som hjelper meg til ikke å stagnere i rutiner, men hele tiden å gjøre nye erfaringer og bli kjent med nye lagkamerater, og ikke minst trenere – dårlige og gode, rolige og gretne, sier han og konkluderer:
– Man blir veldig tilpasningsdyktig av dette livet.