For noen uker siden var jeg på Champions League-kamp sammen med min snart 18 år gamle nevø. Vi var på vei mot inngangene på østsiden av stadion.- Husker du Klokkesvingen? Akkurat her sto vi i snøen og så Real Madrid i 1997, sa min unge ledsager og la til at det var mye bedre da. Han mente ikke at Rosenborg spilte bedre, men at Lerkendal var finere.
Det var da jeg fikk øye på
en skygge oppe ved de store poplene øverst i bakken. Står virkelig klokka der fortsatt? Jeg innså at nevøen min på et vis hadde rett. Selv om stadion kanskje ikke var finere da, var den annerledes. Han husket noe som ikke kan gjenskapes, han husket gamle Lerkendal.Når selv en 18-åring kan bli nostalgisk ved minnet om Klokkesvingen, må Ville veier rykke ut. I lav høstsol tar vi oss fram til gressbakken for å granske stadionuret. For vi hadde ikke sett feil forleden kveld, klokkesvingenklokka står der, som en gammel medspiller den nye stadion har snudd ryggen til.Den virker veldig alene og tilsynelatende malplassert med den digre tribunen foran seg. Malplassert, men likevel så til de grader på sin plass. For hva finnes ellers igjen av gamle Lerkendal?
Urskiven på klokka
er en sprukket plate på to ganger to meter. Omega-logoen vises ennå sammen med de gule tallene på falmet rødfarge. Råteskadene er tydelige, og viseren har stoppet der det er ti minutter igjen av kampen. Akkurat der du som tilskuer lettet konstaterer at det ennå er mulig for hjemmelaget å utligne, ja, kanskje til og med gå opp i ledelsen. Med ti minutter igjen av kampen er det ennå håp . . .Selv om klokka har sluttet å vise den korte tiden i minutter, viser den med sin krakelerte urskive den lange tiden, den som bare går og går - og som setter spor.Når verdifulle objekter fra vår ikke altfor fjerne fortid overlever, skyldes det ofte én av kulturvernets tre redningplanker: pengemangel, latskap eller glemsel. På vei bort til Rosenborgbrakka utelukker vi den første forklaringen og tviler på den andre. Det skal vise seg at vi nesten kan glemme den tredje også.
Før vi rekker så mye
som å sette foten på metalltrappa til brakka, strener Rune Bratseth forbi. Han må vel kunne svare?- Klokka? Den har jeg ikke tenkt så mye på.Nei, han har nok annet å tenke på, tenker vi, men sier det ikke. Her må vi være positive, vi kan ikke risikere at mannen skroter klokka i ren irritasjon. Vi kan komme til å være dråpene som får begeret til å flyte over. I stedet stiller vi et ledende spørsmål.- Kanskje er den verd å ta vare på? Er den ikke det eneste som minner om gode gamle Lerkendal?- Det eneste? Hva med pissoaret, er ikke det fortsatt her?Bratseth blir ivrig og tar oss med bort på parkeringsplassen for å undersøke. Jo visst, den grønne murklossen med «Herrer» og «Damer» er ennå på plass. Ett kulturminne i hver ende av den nye stadion.
- Jeg bodde omtrent på Lerkendal
da jeg var guttunge. Lånte kule og høydelist og trente friidrett nesten hver dag. På søndagene var jeg på kampen, hvis jeg hadde penger til billetten da.Nå husker han også klokka, han husker til og med at den ble satt opp i svingen, men ikke når det skjedde.- Klokkesvingen kunne være et litt skummelt sted under kampene, med slåssing og ravende fulle folk. Jeg holdt meg på ståtribunen, på sitte var jeg aldri, den var for de rike.Bratseth anbefaler oss å snakke med Arne Lorentsen som kanskje vet mer om klokkas framtidige skjebne. Han er daglig leder i Lerkendal Stadion AS.Tilfeldigvis er det denne ettermiddagen hjemmekamp for andrelaget til Rosenborg. Lorentsen regner det som en del av jobben å møte opp der, så det gjør vi også.Det er duskregn, åpne porter og et hundretall tilskuere rundt banen. De får se Øyvind Storflor og Fredrik Winsnes på en arena som minner mest om tiden før gamle Lerkendal.Lorentsen vil ikke la klokkesvingenklokka seile sin egen sjø.
- Vi vil absolutt ta vare på den,
det er om å gjøre å stoppe forfallet uten å miste preget av tidens tann.Historisk bevissthet er tydeligvis ikke et ukjent begrep på Lekendal.- Men vi er usikre på hvor den skal stå, fortsetter han og vi begynner å ane uråd.Lorentsen forteller at Kjernen er kontaktet og at det har vært foreslått å flytte klokka til «Klokkesvingen», supporterpuben i Midtbyen. Nå strever vi med å holde oss nøytrale. - Er det ikke et alternativ at den får stå der den står?- Jo, det er det i og for seg, innrømmer Lorentsen. Han tar oss med inn i nytribunen der det henger flere store bilder av gamle Lerkendal. På et foto fra 1969 ser vi at klokka er der. Lorentsen ringer selve Mr. Rosenborg, Rolf Rollen Maaø, og finner ut at det var nettopp dette året den kom på plass. Tidligere var det en klokke ved hovedinngangen. Jeg går tett inn på bildet og ser at det er oppgravd, fersk jord rundt klokkestativet.
Dateringsjobben er gjort,
vi har å gjøre med et 36 år gammelt fotballkulturminne. Men dets skjebne ser ut til å ligge i Kjernens hender. Ute i regnet sørger RBK 2 for å ta ledelsen. Vi antar vi kan finne noen av de mest ihuga Kjernen-medlemmene rundt banen. Det viser seg å stemme.- Vi så A-laget vinne på lørdag, vi så juniorenes finaleseier på søndag og i dag ser vi at B-laget vinner på en mandag, sier Merete Digre megetsigende. Hun er åpenbart av de trofaste. Men hva mener hun om klokka oppi bakken?- Den må selvsagt flyttes til «Klokkesvingen», puben vår. - Hva!? Nå klarer vi ikke å late som ingenting. - Det er mulig jeg er historieløs nå, sier Merete noe mer diplomatisk, men holder på sitt.Heldigvis er hun ikke den eneste rosenborgsupporteren på kampen. Kompisene ved siden av legger for dagen noe mer pietetsfølelse. Både Arnfinn Rathe og Jan Inge Larsen slår fast at klokka bør få stå.
Vi ser for oss en knallhard strid
internt i Kjernen mellom to uforsonlige fraksjoner. Forvirrende nok for omgivelsene vil spørsmålet være: Skal klokkesvingenklokka stå i Klokke-svingen eller på «Klokkesvingen»?Vi trøster oss med at supporterklubben tross alt er tuftet på tradisjoner og gode minner fra det Lerkendal som var. Betongtoalettet som Bratseth viste oss, kan da ikke bli det eneste som er tilbake fra gullalderen? Kjernen er sikkert enig i at et stadionur som for alltid viser ti minutter igjen av kampen, har en mer positivt ladet symbolikk enn et urinal.
