Kommandant «Daneiro» i Farcs eliteavdeling «Columna Teófilo Forero» har sikkert et poeng.

På den annen side er han medlem av en gerilja som i desember 2009 stormet inn i huset til Luis Francisco Cuéllar, guvernøren i Caquetá-departementet. De var åtte-ti geriljasoldater, og det første de gjorde var å skyte og drepe politivakten utenfor huset. Så sprengte de opp den solide inngangsdøren med eksplosiver. To politimenn ble alvorlig skadet. Deretter tok de seg inn i huset og kidnappet guvernøren. Han ble seinere funnet i en utbrent bil, med avskåret strupe.

Det var meningen at guvernøren skulle kidnappes og holdes i live for så å bli løslatt mot en betydelig sum løsepenger. Men noe gikk galt.

Dette er bare ett eksempel på blodige aksjoner som den beryktede Farc-avdelingen «Columna Teófilo Forero» har gjennomført de siste årene. Et annet eksempel er massakren i Rivera i Huila i februar 2006. Da stormet medlemmer av «Teófilo Forero» et politisk møte under presidentvalgkampen og drepte ni lokalpolitikere.

De gjennomførte også et mislykket attentat mot tidligere president Alváro Uribe i Barranquilla i 2002. Gruppen har gjennomført utallige kidnappinger. En av de mest kjente er de tre amerikanerne som nødlandet med et småfly midt i Farc-jungelen i 2003. De to colombianske pilotene ble skutt på stedet, men de tre amerikanerne ble holdt fanget og torturert i fem år. De tre ble befridd i den samme redningsaksjonen som det verdenskjente gislet Ingrid Betancourt.

Så at noen er nervøse for å slippe Farc-soldater løs på sivilsamfunnet er slett ikke rart.

Men Colombia tar sjansen. Alle de 6900 væpnede geriljasoldatene skal omskoleres og bli vanlige borgere. Foreløpig er de samlet i 26 ulike omskoleringsleire, og vi besøker én av dem,

nemlig Vereda Miravalle langt inni Colombias skoger, sør i Caquetá-departementet.

Tror ikke på de andre

Geriljasoldaten «Juan» ser nervøs ut. Ingen geriljasoldat røper sitt egentlige navn, de har alle sine «nom de guerre». Han her vil ikke engang røpe krigsnavnet sitt, så jeg dikter et navn.

Juan ser nervøst inn i kameralinsen til gringoen. Det er helt sikkert en ny situasjon for ham. Han sier han har vært guerillero i over ti år. Han kan ikke ha vært store karen da han begynte.

Juan har fått besøk av familien. At familiemedlemmer åpenlyst kan møte geriljasoldater er helt nytt, og kjæresten fryder seg.

- Ja, jeg støttet fredsprosessen, sier Juan nølende. - Men jeg tror ikke de andre holder løftene sine.

Med «de andre» mener Juan myndighetene. Regjeringen, hæren, politiet, altså hovedfienden gjennom mange år.

I denne leiren er det ca. 200 andre geriljasoldater fra «Columna Teófilo Forero, Bloque Sur», en avdeling som har vært svært viktig for hele Farc. Den har skaffet bevegelsen enorme pengesummer gjennom narkokriminalitet, kidnappinger og innkreving av geriljaskatt.

«Teófilo Forero» ble ledet av Hernán Darío Velásquez Saldarriaga, alias «El Paisa». Dette var en av de mest ettersøkte geriljalederne i hele Colombia, og det var lenge tvil om han i det hele tatt ville gå med på fredsavtalen. Men i april i fjor reiste «El Paisa» til Cuba og satte seg ved forhandlingsbordet sammen med de andre geriljalederne.

At «El Paisa» havnet på riktig side i fredsprosessen var svært viktig. Det er eksempler på andre Farc-avdelinger som har brutt ut og som fortsetter krigføringen og narkoforretningene sine.

Kommandant «Daneiro»

Kommandanten vi møter i leiren sier at han er nestkommanderende. Strengt tatt er vi ikke helt inni leiren. En lokal Farc-sympatisør med snakketøyet i orden har hjulpet oss forbi flere vegsperringer med soldater fra hæren. Vi skal liksom besøke noen slektninger i området. I dette området har det aldri vært tvil om hvor sympatien ligger, nemlig hos Farc. Regjeringssoldatene ser svært mistenksomt på meg.

Veien blir smalere og smalere, mer og mer humpete og gjørmete. Til slutt kommer vi til inngangen til leiren.

Her er et suppekjøkken, og flere grupper med mennesker sitter og prater. Noen er Farc-soldater, men her er også familie på besøk.

Vi får møte kommandant Daneiro. Han er nestkommanderende, og svarer gjerne på spørsmål hvis han først får dem skriftlig.

- Hva synes han om fredsprosessen?

- Colombia har vært gjennom en lang krig der to hærer har kjempet mot hverandre. Den ene hæren har forsvart kapitalismen og de rike. Vi har forsvart det colombianske folket mot barbariet ...

- Dere er marxister, og dere har drevet en væpnet kamp for å oppnå målet om et marxistisk Colombia. Hvorfor går dere med på en fredsavtale før målet er nådd?

- Ja, vi er marxister, men vi er ikke dogmatiske. Derfor er det nå riktig å gå inn i en ny fase i kampen om et bedre Colombia. Målet er fortsatt at folket skal overta makten fra det rike borgerskapet. Men vi skal gjøre det med politiske midler og med folket i ryggen.

- Hva mener Farc om at president Juan Manuel Santos fikk Nobels fredspris?

- Det vil jeg ikke svare på. Meningene er delte. Hele verden ville at fredsavtalen skulle reddes. Derfor ble fredsprisen tildelt presidenten. Og fredsprosessen fortsatte jo.

Positiv til Norge

- Hva tenker du om Norge?

- Jeg har en positiv følelse. Jeg vet at det er vakkert der, og at dere nordmenn er opptatt av å ta vare på naturen, akkurat som oss. Jeg kjenner flere nordmenn.

Farc skal altså omdannes til et politisk parti. Men hva skal partiet hete?

- Vi vil helst at partinavnet også inneholder «Farc» (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia), men det blir sikkert vanskelig.

Sammen med alle andre i Farc skal Daneiro nå gjennom en prosess som avgjør om han skal straffes eller ikke.

Fredsavtalen sier at vanlige geriljasoldater som ikke har begått krigsforbrytelser ikke har noe å frykte i forbindelse med rettsoppgjøret.

Også geriljasoldater som har begått forbrytelser slipper unna med lav straff dersom de tilstår. De skal deretter gjennom et opplæringsprogram som omfatter sannhetssøking, rettferdighet og oppreisning, etter sørafrikansk modell. I stedet for fengsel skal de få en type samfunnstjeneste kombinert med frihetsberøvelse, men på eller nær hjemstedet sitt. Straffene blir på mellom fem og åtte år.

De geriljalederne som venter for lenge med å ta ansvar, risikerer ordinær fengselsstraff på mellom fem og åtte år, mens de som ikke tilstår noe, men som likevel blir funnet skyldige i grove lovbrudd, risikerer inntil 20 års ordinær fengselsstraff.

ukeadressa@adresseavisen.no