Levd liv, tenkte han tilfreds.

Det kan ha vært den høsten i 2010, da han nettopp var kommet hjem fra VM-sluttspillet med Nigeria og hadde reist opp til skogen sin i Ovansjö, omtrent midtveis mellom Sundsvall og Östersund, for å gruble. Mens Lars Lagerbäck gikk lange turer på stiene og tømmerveiene i dette barndommens rike, som han hadde overtatt etter foreldrene, fortalte all sunn fornuft ham at han bare burde bli igjen der oppe og pensjonere seg.

Men så hadde det ringt noen fra Reykjavik og lurt på om han ikke kunne komme dit og bli islandsk landslagssjef i stedet. Før telefonen ringte hadde Lagerbäck følt seg som en fellingsklar bjørk, men etterpå befant han seg i en slags ny blomstringstid.

Så gikk det fem år, før han i fjor høst vandret rundt i det samme terrenget igjen og lot tankene flakse fritt om fremtiden. Å kopiere bragden han hadde utrettet med Island noen uker tidligere, der laget var kommet helt til kvartfinalen i EM-sluttspillet, ville han likevel aldri makte, så nå, tenkte han, mens han klatret opp på et høydedrag og skuet ut over tretoppene - nå var kanskje tiden inne. Men akkurat der han sto, på denne kollen, var mobildekningen så god som den kunne få blitt i denne delen av Västernorrland, og Lars Lagerbäck, høflig som han er, tok telefonen allerede på det andre ringesignalet. Denne gang var det Nils Johan Semb, den norske toppfotballsjefen, som var på tråden og lurte på om Lagerbäck kanskje kunne tenke seg enda en utfordring.

- Så her befinner vi oss nå, sier han og humrer fornøyd, slik gamle gubber, som føler at alt er i vater, gjerne gjør når de sitter behagelig og har litt av hvert på hjertet.

foto
I barndommens rike: I traktene ved Ånge, mellom Sundsvall og Östersund, vokste Lars Lagerbäck opp. Hit drar han så ofte han kan, helst en gang i måneden, for å lade opp til nye landskamper. Skogen han disponerer tilsvarer arealet av tre hundre fotballbaner. Foto: Expressen

- Det virker ikke som om det er meningen at jeg skal slutte med dette, sier han tilfreds.

Skogen, stillheten - og kanskje glemselen - får bli en annen dag. Ingen stikker likevel av med 290 dekar skog sånn over natta. Det tilsvarer tross alt over tre hundre fotballbaner. Lars Lagerbäck har uansett folk som tar seg av den daglige driften, enten han selv holder hus på sin faste adresse i Stockholm, der han bor sammen med samboeren Helene, eller han befinner seg - som nå - i Norge.

Sendte hjem Zlatan

Han har bodd på Thon-hotellet ved Ullevaal stadion i snart en uke når vi treffer ham utenfor frokostsalen denne morgenen. Først neste dag skal landslagsspillerne begynne å sjekke inn for en ukes oppkjøring til VM-kvalifiseringskampen mot Tsjekkia, og Lars Lagerbäck har forberedt litt av hvert for dem i uka som kommer.

Det var ikke all verden han rakk å presentere av nytt tankegods før de reiste til Belfast i mars og tapte 0-2 for Nord-Irland,men nå skal spillerne - i tillegg til de taktiske gjennomgangene på treningsfeltet - straks få være med og utforme internjustisen som skal gjelde på landslaget framover.

- I hvert fall til en viss grad, sier landslagssjefen.

foto
Alt for Norge: Fortsatt skal Lars Lagerbäck forsøke å skape mirakler for et lag i blått, hvitt og rødt.

På tre punkter var Lagerbäck urokkelig da han trente Sverige, Nigeria og Island.

- Familie, venner og agenter skal ikke bo på samme hotell som oss. Spillerne skal være inne på hotellet mellom kveldsmaten og frokosten neste morgen. Og ingen uvedkommende skal oppholde seg i de områdene av hotellet som vi disponerer, som spisesal, møterom eller andre fellesarealer. Utover disse grunnreglene, handler det egentlig mest om å oppføre seg, både på og utenfor banen.

Som svensk landslagssjef slo han ned på Zlatan Ibrahimovic og to av de andre superstjernene i laget, Olof Mellberg og «Chippen» Wilhelmsson, før en kvalifiseringskamp i 2006. Trioen hadde sneket seg ut fra spillerhotellet og dratt på pub, der de selvsagt var blitt fotografert av noen gjester.

- En journalist i Aftonbladet ringte klokka seks om morgenen og lurte på hva jeg hadde tenkt å gjøre.

Han slapp å vente lenge på svaret. Etter en kjapp frokost ble Zlatan og de to andre sendt hjem.

- Det var ingen stor forbrytelse isolert sett, og promillen var lav, men det var et svik mot resten av spillergruppen, forklarte Lars Lagerbäck etterpå.

Zlatan holdt seg borte fra landslaget i seks måneder, helt til skoprodusenten Nike brukte mild tvang og fikk ham til å oppheve boikotten. I mellomtiden kjøpte Zlatan seg et hus til 25 millioner kroner i hjembyen Malmö, mens «Chippen», som befant seg noen lønnstrinn lenger ned på skalaen, dro på byen og spontanshoppet en Rolex til noen hundre tusen for å trøste seg selv etter utestengelsen.

Lars Lagerbäck har sett fotballønningene stige til det absurde de siste årene, uten at han selv har vært med på de mest elleville karusellturene. I Sverige og Island hanket han angivelig inn mellom to og fire millioner kroner i året og klaget aldri over det. I Norge skal han visstnok få godt over to millioner for den jobben som Per-Mathias Høgmo tok fire millioner for å utføre med slett resultat, men det er utsikter til gode bonuser dersom Lagerbäck tar laget til et sluttspill.

Han liker ikke å snakke om penger, men han ville neppe ha sittet i en lenestol på Thon-hotellet denne pinseaftenen, om pengene hadde vært drivkraften alene.

- Jeg kunne tjent mer på atten måneder enn jeg har gjort de ti siste årene, om jeg hadde slått til på et av de mange tilbudene jeg fikk etter Island-oppholdet, sier han.

- Men jeg følte at jeg var blitt for gammel til å reise ut på nytt, som jeg gjorde med Nigeria i sin tid. Jeg har leiligheten i Stockholm og skogen i Ovansjö. Å pendle til Oslo får duge, det er perfekt.

I en politisk bås

Da han studerte ved idrettshøyskolen i Stockholm, leverte Lars Lagerbäck en kritisk analyse om hva som kunne komme til å skje dersom kapitalistene fikk overta makten i de svenske toppklubbene. Det var ingen lystig lesing, så vidt han kan erindre i dag.

- Jeg kom mer eller mindre rett fra universitet i Umeå, der jeg hadde lest statsvitenskap og samfunnsøkonomi i fire år, og der jeg hadde gjennomlevd den mest formative perioden i mitt liv.

Året var 1968, og Lars Lagerbäck hadde knapt vært utenfor den skogrike, men folketomme glesbygden han hadde vokst opp i. I Umeå lå Nord-Europas nyeste og desidert rødeste universitet, der Karl Marx’ økonomiske teorier selvsagt hadde en sentral plass i forelesningene som Lagerbäck fulgte. Hjemme i Ovsjö var pappa Tage skogsinspektør, og familien tilhørte snarere en slags øvre middelklasse enn den store arbeiderklassen i området i og ved kommunesenteret Ånge. «Omgjengelig, diplomatisk, stabil og kortklipt», hevdet en tidligere klassekamerat da Lars Lagerbäck ble portrettert av svensk tv mange år senere.

Hans politiske oppvåkning skjedde i disse årene i Umeå, uten at han ble partipolitisk aktiv på noen som helst måte.

- Det var det brede samfunnsengasjementet som ble født i disse årene, sier han.

foto
Hjemkomstfesten: Eventyret er fullbrakt og en hel nasjon - og vi snakker bortimot bokstavelig her - ønsker Lars Lagerbäck og de islandske spillerne velkommen hjem etter at Frankrike til slutt ble for sterk i kvartfinalen i EM sist sommer. Foto: Ntb

Det var spesielt den aktive fraflyttingspolitikken som opprørte ham. Fortsatt kan Lars Lagerbäck snakke i timevis hvis temaet er distriktspolitikk, og bare behøve en brøkdel av tiden om det kun står 4-4-2 på menyen.

- Jeg ramlet tilfeldigvis borti statsministeren vår forleden. Stefan Löfven og jeg har litt av den samme bakgrunnen fra hver vår skogsbygd. Jeg sa til ham, litt på spøk, at nå fikk han snart se til å hoste opp litt levedyktig regionalpolitikk.

Og rett skal være rett, i løpet av høsten kommer det en utredning som visstnok høster en del erfaringer fra Norge og som skal revitalisere landsbygda.

Men om Stefan Löfven skulle få det for seg at Lars Lagerbäck kan være en egnet mann til å profilere sossarnas distriktspolitikk, må han tro om igjen.

- Jeg engasjerer meg ikke på det viset og sier heller ikke hva jeg stemmer. Men jeg tror på et samfunn der det fins noen innslag av solidaritet, avslører han.

Mot slutten av Lars Lagerbäcks lange regjeringstid som svensk landslagssjef, ble han angrepet fra alle hold. Det skjedde trass i at han annethvert år, nærmest som på bestilling, kvalifiserte nasjonen til enten et nytt EM- eller VM-sluttspill. I perioder virket det som Lagerbäcks landslag ble et symbol på alt som var feil i sosialdemokratenes Sverige, og kritikken var ofte ideologisk formulert.

Ifølge journalisten og forfatteren Jesper Högström, som blant annet skriver for fotballmagasinet Offside, fikk Lagerbäck juling av venstresiden fordi lagene hans spilte maskinmessig, teknokratisk og lite kreativt. Høyresiden syntes landslaget sto for trygghetsnarkomani og kollektivtenkning.

- Den egentlige bakgrunnen var nok rett og slett at de syntes jeg var blitt kjedelig og at jeg hadde holdt på for lenge, humrer Lars Lagerbäck, som ikke angrer på noe av det han foretok seg i alle årene som svensk landslagssjef.

Håkan Mild, en av profilene på landslaget, syntes det gikk altfor langt og mente at Lagerbäck ble utsatt for «voksenmobbing» av landets sportsjournalister.

Men at han ofte ble stemplet som en «sosialdemokratisk» trener, lever han greit med, selv om han ikke forstår hva det betyr.

- Det må vel ha sammenheng med at jeg alltid har vært en sterk tilhenger av teamwork da? Sosialdemokratene snakker mer om kollektivet enn høyresiden, der individet appellerer mest. Men Norge, like lite som Island, kan vinne nok viktige fotballkamper ved hjelp av enkeltspillere alene, selv om det er viktig å dyrke de beste spillerne også, for alt hva de er verdt. Men som lag er vi først og fremst avhengige av det store kollektivet, bedyrer Lagerbäck.

- Men jeg er mer i tvil om hensikten i å politisere fotballen på dette viset, sukker han.

For toppidrett er darwinisme i ytterste potens og noe ganske annet enn det svenske folkhemmet som Lars Lagerbäck vokste opp i.

Verner privatlivet

Da Lars Lagerbäck forlot Ovansjö på sensommeren i 1968 for å begynne å studere ved det røde universitetet i Umeå, hadde pappa Tage innsett at sønnen kom til å utdanne seg i en retning som på sikt ville ta ham bort fra skogsområdene ved Ånge.

- Mine røtter har liksom vokst bakover etter som jeg er blitt eldre. Den gangen var jeg ikke så interessert i skogen som nå. Men det ville blitt umulig å oppfylle hans egentlige ønske uansett, forklarer Lars Lagerbäck.

Han ble nemlig tidlig diagnostisert for fargeblindhet. Arvet etter morfaren, slik dette handikappet gjerne dukker opp i annethvert slektsledd, og helst blant mennene.

- Når du er fargeblind, er enkelte yrkesveier automatisk stengt. Jeg kunne for eksempel ikke ha utdannet meg til skoginspektør, selv om jeg hadde villet det aldri så mye.

Problemene med å skille rødt og grønt fra hverandre, skulle først få praktisk betydning for Lars Lagerbäck da han ble fotballtrener i vesle Kilafors og klubben bare hadde røde og grønne vester.

- De to lagene gikk naturligvis i ett for meg. Jeg fikk ryddet opp i materialrommet, og senere har alltid mine lag trent i vester som kontrasterer hverandre. Verre er det ikke.

Med ungdomskjæresten Barbro ved sin side, og med studentopprøret i Paris som bakteppe, tok Lagerbäck fatt på studiene, og før de to første studieårene var unnagjort, var de to blitt foreldre til Petra. Fire år senere, etter at de hadde flyttet til Stockholm, kom sønnen Johan og kompletterte en klassisk kjernefamilie.

- Jeg ble vel ganske fort voksen, kan du si, og det potensielt utagerende studentlivet i Umeå ble effektivt regulert gjennom at jeg ble far i såpass ung alder, allerede som tjueåring.

Men ellers sier ikke Lars Lagerbäck mye om privatlivet sitt.

- Frågan er fri, som det heter, men jeg drar ned rullegardinen straks det kommer til familien. Jeg lovet tidlig at mine barn ikke skulle behøve å havne i blitsregnet på grunn av faren sin. Det løftet har jeg holdt, sier Lagerbäck og nekter godlynt å si hvor i landet avkommet befinner seg.

Da han og Barbro ble skilt etter nesten 40 års ekteskap i 2007, tok det bortimot tre år før oppbruddet ble allment kjent. Da dukket Lars Lagerbäck opp på Idrottsgallan sammen med den elleve år yngre Helen Forsell, som jobbet for UEFA i Sveits. I dag bor de sammen i Solna, like ved den gamle nasjonalstadion Råsunda. Hun forsøker så ofte hun kan å være med Lagerbäck når han pendler til den ferske jobben som norsk landslagssjef, men akkurat i dag er hun ikke på hotellet.

- Hehe, nei, men hun var her i forrige uke. Men ikke nå. Uflaks, ikke sant? flirer Lagerbäck.

Underdogens seier

Han ble for flere år siden stemplet som Sveriges kjedeligste mann, riktig nok av et halvkjent komikerpar som var mindre morsom på sitt fagfelt enn Lagerbäck var dyktig på sitt. Men det hang ved.

- Om det såret meg? Ikke det minste. Jeg forsøkte heller å utnytte markedsverdien.

«Her kommer Sveriges kjedeligste mann, dere kan sannelig ikke ha store forventninger til meg», brukte jeg gjerne å innlede foredragene mine med.

Det hendte jo at folk lo også.

Etter ganske nøyaktig 40 år som trener, føler Lars Lagerbäck at han på ett vis er blitt mer følelsesmessig avstumpet. Det koster ham knapt en kalori å erstatte spillere som ikke gjør jobben sin.

- Men jeg gruer meg alltid desto mer til å ta de nødvendige oppgjørene med profesjonelle, lojale spillere som er kommet til en fase i karrieren der jeg må si at nok er nok.

Han er ofte emosjonell på et Lagerbäcksk vis, som når han i sene kveldstimer kan sitte alene på hotellrommet sitt og se et walisisk guttekor, i et gammelt Youtube-klipp, bergta en skeptisk jury i «Britain’s Got Talent».

- Først kommer det to guttunger inn, fra denne tungt belastede, tidligere gruvebyen i Sør-Wales, der folk ikke har så mye framtidshåp lenger. De begynner å synge, og etter bare noen strofer kommer hele koret veltende inn på scenen fra begge kanter. Det er underdogen som slår nedenfra og beseirer oss alle. Jeg gråter ikke, men jeg kjenner at hårene reiser seg på armene, sier Lars Lagerbäck.

- Historier om underdogen er uten unntak vakre beretninger, og de virker alltid motiverende.

For de norske landslagsspillerne burde det langt på vei holde om de bare lytter og suger til seg alt som kommer fra Lars Lagerbäcks munn, enten det skjer i garderoben, på treningsfeltet eller på hotellet. Ingen underdog i fotballhistorien var større enn Lagerbäcks Island.

- Større blir det ikke. Uansett, sier han.

Selv om jobben hans akkurat nå handler om å løfte Norge opp på FIFA-rankingen og forbi nasjoner som Gabon, Kapp Verde og Færøyene. Det er neppe gjort i en håndvending det heller.