Sverre Eriksen var fem år da krigen startet, og akkurat gammel nok til å følge faren, fengselsbetjent Bjarne Eriksen, på jobb når det passet seg slik. Faren ble ansatt ved Vollan kretsfengsel i 1933.
Etter den tyske maktovertakelsen fortsatte han i stillingen, og fikk et særlig ansvar for forpleiningen av fangene. Den nære kontakten mellom betjenten og de innsatte ble etter hvert svært nyttig for Hjemmefront-ledelsen.
Snille tyskere
I dag er Bjarne Eriksens sønn, Sverre, en av svært få som fremdeles husker noe av livet i de overfylte fengselscellene på Vollan mens krigen varte:
– De tyske vaktmannskapene var alltid snille mot meg. De ante nok ikke at også jeg deltok i illegal virksomhet, ler 79-åringen.
Vi møter ham på den gamle fengselstomta mellom Studentersamfundet og Statsarkivet i Trondheim. Sterke minner strømmer på. Fra 1950, da faren ble sjef for fengslet, flyttet familien inn i egen leilighet i fengslets hovedbygning.
Etter at Ukeadressa skrev om Turid Flatsetø og hennes tragiske familiehistorie 7. juni i år, tok Sverre Eriksen kontakt. Han hadde lest reportasjen og merket seg omtalen av et hemmelig brev Turid hadde fått fra sin dødsdømte bror mens han satt fengslet på Vollan.
Brevet ble overlevert til henne få dager før henrettelsen. Hun vet ennå ikke hvem som smuglet brevet ut av fengslet, eller hvem som ga det til henne.
– Kanskje hadde min far en finger med i organiseringen av forsendelsen. Han var en av Hjemmefrontens kontakter innenfor murene, sier Eriksen, etter å ha hilst på Turid Flatsetø og datteren Tertit Aam. Begge er budsendt og kommer til den gamle fengselstomta for å høre mer om livet blant de innsatte.
Pakker i suppa
Under krigen var fengslets bygninger og brakker fylt til randen av politiske fanger og krigsfanger. Over 400 personer på det meste.
I februar 1943 havnet også Turids bror, Arvid Knudsen, bak murene sammen med flere kamerater fra Sportsklubben Ravn på Buran. Som medlemmer av den kommuniststyrte Thingstad-gruppa var de avslørt av Henry Oliver Rinnan og hans effektive dobbeltspill.
Sverre Eriksen vet ikke om han selv møtte noen av Thingstad-gruppas medlemmer på sine fengselsbesøk. Men han vet at faren fraktet viktige beskjeder, både muntlige og skriftlige, inn og ut av porten, blant annet fra klokker Peder Morset fra Selbu.
Han sørget også for at senere statsminister John Lyng fikk melding om at han snarest burde forsvinne ut av landet.
– Informasjon ble utvekslet på ulike måter. Av og til havnet små pakker i suppeskålene til fangene, sier Eriksen. Enkelte ganger var han selv med på matutdelingen og så det som skjedde. Som regel var suppen tykk og ugjennomsiktig. Sannsynligvis laget av potet. Ingen kunne se hva som skjulte seg på bunnen. Pakkene med hemmelig innhold, var emballert i vanntett gutaperka.
Kontaktsentral
Turid Flatsetø og datteren vil vite hvordan brevet fra Arvid kan ha blitt fraktet ut av fengslet. Eriksen vet ingenting sikkert, men har noen teorier.
– Når en fange hadde noe viktig å si til personer utenfor fengslet, ble ofte Kaare Viken kontaktet. Han videreformidlet meldingene til min far – og motsatt, forteller Eriksen.
Ingen var innesperret på Vollan lenger enn Viken. Han ble pågrepet i 1942, i forbindelse med organisering av transport av flyktninger til England, og satt fengslet til krigens slutt. Viken fungerte som en slags tillitsmann for fangene. Tidlig fikk han ansvaret for snekkerverkstedet i kjelleren. Dit gikk både innsatte og ansatte for å slå av en prat. Slik kunne Viken formidle viktige beskjeder.
– Jeg vet at far lurte ut brev og leverte dem videre til sine kontakter, blant annet hos baker Arne Dahl som holdt til i det som i dag kalles Lukasbygget, litt lenger opp i Klostergata. Andre ganger kunne han putte brevene inn i en steinmur oppe i Eidsvolls gate, sier Eriksen, og poengterer at alle som var involvert i illegal virksomhet måtte ta nøye hensyn til de tyske vaktmannskapene i fengslet.
Noen vaktlag var svært greie, andre stikk motsatt. De som passerte gjennom porten kunne aldri vite når de ble kroppsvisitert om noen av de mer infame var på jobb. Men den tyske sjefen i fengslet, Anton Schwenk, sto på god fot med de fleste. Han og Viken fikk et livslangt vennskap og besøkte hverandre etter krigen. Som voksen besøkte Sverre Eriksen selv Schwenk i hjemmet hans i München. Andre i den tyske staben i fengslet ble også ansett som svært humane.
Nedbrutt av dødsdom
Eriksen viser oss Kaare Vikens bok om livet på Vollan: «Mer enn 1000 dager», utgitt i 1984. Der skriver han blant annet om medlemmene i Thingstad-gruppa: Blant oss som arbeidet i snekkeriet og så denne flokken med friske sterke menn komme løpende nedover kjellertrappa hver dag, ble det en dyster stemning hver gang, fordi vi visste at de bare hadde få dager, eller kanskje bare timer igjen å leve.
Thingstad, lederen for gruppen, la merke til at vi så nedtrykte ut: «Dere ser så triste ut», sa han. «En skulle tro det var dere som var dødsdømte og ikke vi.»
Dagen da henrettelsen fant sted, møtte Viken fengselssjef Schwenk i gangen: Han sto med hendene på ryggen, og støttet seg inn til veggen ved utgangsdøren, stirret bare tomt frem for seg, og sanset ikke oss som gikk forbi. Han virket helt nedbrutt.
Eriksens historier gjør inntrykk på Turid Flatsetø og datteren. Turid forsøkte selv å besøke broren på Vollan en gang, men slapp ikke inn.
– Jeg smilte mitt mest innsmigrende smil til de tyske vaktmannskapene, men det hjalp ikke, sier hun, og spør Sverre om hvordan det var å være barn og oppleve alt dette.
– Det må ha vært farlig, sier hun.
Faren ble angitt
– Ingen involverte meg i noe. Jeg så bare, og tenkte mitt, sier Sverre Eriksen og forteller om en gang han og moren var hjemme alene på Byåsen, og en gruppe tyske politifolk kom for å sjekke huset. Moren slapp dem inn, men de fant ikke noe å henge seg opp i. Etterpå ville de undersøke uthuset. Da døra ble åpnet, sperret familiens geitebukk hele inngangen. Herrene tok ikke sjansen på å forstyrre bukken, og dro sin vei.
– Da far fikk høre om besøket senere på dagen, ble han blek. Oppe på uthusloftet, i bøtter med skjellsand til hønene, var det gjemt våpen. Noen må ha angitt far. Han tok mange sjanser, men ble heldigvis ikke tatt, sier Eriksen, som også har minner fra maidagene i 1945.
Om kvelden 8. mai 1945 overtok faren ansvaret for fengslet. Fangene ble løslatt i puljer på ti og ti. Utenfor ventet familie og venner, tett i tett.
– Det var svart av folk her ute, sier han og peker ut mot Klostergata.
Etter få dager ble fengslet fylt med andre fanger, både norske og tyske. En av dem var Obersturmbannführer Gerhard Flesch, øverstkommanderende for Gestapo fra Trøndelag og nordover.
– Far, som både var sterk og myndig, tok et særlig ansvar for Flesch. Han ble aldri luftet uten at far var til stede. Far passet også på da Flesch ble ført til festningen etter dødsdommen i 1948. Da slo Gestapo-sjefen seg helt vrang. Motet sviktet visst da det ble hans tur.
Eriksen håper at den gamle fengselstomta kan bli tatt i bruk til noe fornuftig. Selv kjenner han området ut og inn, både fra barndommen og tida som student ved NTH da han ofte besøkte Studentersamfundet. Fengslet er revet for lenge siden. Men minnet om begivenhetene som knytter seg til den historiske adressen bør kanskje markeres på tydelig vis?
