Ingen som har kjørt E6

gjennom Nord-Trøndelag mer enn én gang kan ha unngått å legge merke til eiendommen til Arnt Wåden og Sigrun Andersen i Vududalen. Kloss inntil veien, omgitt av et dusin biler, bussen «Tusle» og skrot nok til å fylle en hangar, ligger et grågrønt hus som har sett bedre dager.

Det vil si, skrotmengden er allerede sterkt redusert. For Arnt og Sigrun er på flyttefot. De har kjøpt et hus ved Skjækerfossen i Vuku og har i lengre tid kjørt frem og tilbake for å få med seg alt de har samlet.

Det karakteristiske huset skal rives. Vegvesenet fant ut at det ble for dyrt å bekoste støyisoleringen de egentlig har vært forpliktet til å gjennomføre. Isteden har de kjøpt ut Arnt og Sigrun. Enn så lenge bor sønnen deres der, men til sommeren jevnes stedet med jorden og fotoboksen rett ved huset blir stående mutters alene.

- Vemodig var det bare

første dagen. Vi synes det er greit å komme til et nytt sted der vi slipper å ha tung-trafikken nærmest inne i stua. Etter at vi har begynt å bo i Vuku, sover vi til middags hvis vi ikke setter på vekkerklokka!

De to samboerne gjennom tretti år har sin fulle hyre med å sortere og frakte alle sakene.

- Vi må bare innrømme det, vi har fullstendig samlemani. Hvem av oss som er verst, vet jeg sannelig ikke, vi bare samler på litt ulike ting. Dere skulle ha kommet før, nå har vi allerede flyttet og fjernet en masse, bedyrer Arnt Wåden.

Når Ville veier svinger innom,

er han i full gang med å mekke på bussen, en Mercedes fra sekstitallet som for en gang skyld har slått seg litt vrang. Bussen som er døpt «Tusle» og som ofte kjører rundt med navnet «Vudu Valley» i fronten, er et kapittel for seg. Den bruker de når de drar rundt på auksjoner og søppelfyllinger for å finne nye ting de kan ta med seg hjem og den bruker de på lange ferieturer hver sommer. Nå er den tydeligvis også i feriemodus, for det står «turvogn» i det lyssatte vinduet over

frontruta.

- Det er først og fremst for turbruk vi har den, vi kjører gjerne fem hundre mil hver sommer, sier Arnt.

Hans spesialfelt er biler, kjøretøyer og alt som har med maskin og motor å gjøre. Bilparken varierer nok en del, men for tiden har han blant annet en gammel Saab, en Transit, en skogs-utrustet tohjulstraktor og hele fire biler av merket DAF. De er kjent for å ha sitt eget automatgir-system, og Arnt hevder at DAF-en er ganske sprek.

- En dag de nettopp hadde tømt fotoboksen, testet jeg den ene DAF-en, trøkte fjøla i botn og hadde hundre kilometer i timen før svingen.

Sigrun samler på «ting og tang».

Gjenstander i messing er en av favorittdisiplinene.

- Nå i forbindelse med flyttingen har vi samlet sammen sekk på sekk med messing. Hva jeg skal med det, vet jeg ikke, ler Sigrun. Verken hun eller Arnt tilhører den typen samlere som omhyggelig og systematisk ordner sine objekter. Nei, for dem går det seg mer etter «kjekt-å-ha-prinsippet» og det er ikke så farlig om ikke alt får hedersplassen.

Utenfor inngangsdøra ligger en liten dunge med gamle utslagsvasker av den typen du på femtitallet fant i annethvert kjøkken. Hvit emalje med blå gummilist.

- Jeg skal montere dem opp på veggen når vi er på plass i det nye huset.

- Men enn om noen tømmer kaffekoppen sin i en av dem?

- Nei, er du på styr, de skal henge på ytterveggen! For meg er det litt nostalgi knyttet til slike vasker, sier

Sigrun.

Rundt på tunet kryr det

av saker med og uten nostalgifaktor. Et nattbord står der avflasset og trist, men tro ikke at det er tilfeldig.

- Jeg hadde tenkt å fjerne malingen, men når jeg setter det ut i regnet, slipper jeg å gjøre det selv.

På bare én kvadratmeter i og rundt en hagestol finner vi en fiskestang, et brannslukningsapparat, en kokeplate, to radioer, en bremsesko til bil, en bæremeis i tre, et vaffeljern, en vedkasse, et skrin og et militært «adgang forbudt»-skilt. På veggen henger et par granater, en vogn til frakt av miner og et lekkert skilt merket med «drosjeholdeplass».

Arnt tar oss med inn i den store garasjen og ber oss passe oss så vi ikke havner i grava. Han sikter til den vannfylte smøregrava som er lumskt skjult av skrammel på gulvet. Langt der inne aner vi omrisset av en begravd Bedford 1952-modell, vi ser en form til å støpe kanoer, en eller to mopeder, sykler - og objekter nok til å etablere Teknisk Museum, avdeling Trøndelag.

- Selv om vi får større uthus i Vuku, får vi ikke plass til halve rotet. Vi må nok holde auksjon selv, sier de to.

Arnt og Sigrun krabber

inn i bussen og kjører av gårde med et nytt lass. Snart er alt vekk og europaveien er blitt enda et hakk kjedeligere. Det er vel slik man vil ha det. Heldigvis er det ikke så lenge før dalen opp for Vuku blir like spennende som «Vudu Valley».