Etter ett år med studier i California er trondheimskvinnen tilbake på trøndersk jord. For tredje år på rad er Elise sjef for frivillighetsapparatet som skal sørge for at den 53. utgaven av festivalen går som smurt fra 28. juli til 2. august.

Årets hovedtema er tid, og tid er det hun har måttet finne det siste halvåret. Fra studiebyen Berkeley, like utenfor San Francisco, begynte hun på festivaljobben i februar. I starten av juli var hun på plass på kontoret i Munkegata.

– Jeg er takknemlig for at jeg fikk beholde jobben! Ni timers tidsforskjell er jo en utfordring. Når jeg sto opp, var arbeidsdagen over for dem i Norge, men med en assistent i Trondheim tilgjengelig på telefon, erfaring fra to år tidligere, og mye e-postskriving, gikk det, sier Elise Farstad Djupedal.

I fjor var det søknadsrekord med 450som ville være frivillig på Olavsfestdagene. Hvor mange søkte i år?

– I år har vi like mange søknader som i fjor, men i fjor fikk vi på plass alle vi trengte rett før festivalen. I år skjedde det tre-fire uker før. Så sånn sett kan man si at det er rekord igjen.

Blir det lettere å få med frivillige for hvert år?

– Det har økt hvert år, men jeg vet ikke om vi skal si at det blir enklere. Vi har jobbet strategisk og starter rekrutteringen tidlig. I år som i fjor arrangerte vi grillfest i mai/juni, der frivillige har kunnet ta med seg en interessert venn, og mange har benyttet seg av det. Det er stort spenn av folk, og det viktigste i min jobb er å tilrettelegge for at alle finner et fellesskap. Da søker de seg også tilbake.

Hva slags arbeidsoppgaver må en frivillig slite med?

– Det er alt fra å transportere, stå i en bar, ønske publikum velkommen, rydde plastglass og svare på spørsmål, til å sette opp epler og kålrot som deltakerne i ridderturneringen skal kappe i to. Eller å sette ut mat backstage til artistene.

Ja, må dere oppfylle mange spesielle krav fra artistene der?

– Hva artistene krever er konfidensielt, men det varierer hva de ønsker. Det artigste er når artister ønsker å se noe av Trondheim, da kan det være at en frivillig blir med og viser dem for eksempel Ladestien. Det har skjedd.

Startet du også på «gølvet», før du jobbet deg opp og ble sjef?

– Ja, jeg har jobbet på en rekke festivaler som frivillig. Bylarm, Hovefestivalen, Pstereo, Trænafestivalen og Isfit på Samfundet. Det var fra Isfit jeg ble rekruttert. Der jobbet jeg gratis, men her er det lønnet arbeid, selv om noen tror jeg jobber gratis her også.

I USA er vel dugnad et fremmedord ellertar vi nordmenn feil her?

– I Norge har vi i tillegg til frivillig arbeid et trygt og velutbygd offentlig system. I USA har man bygd ned offentlig sektor, og i stedet erstattet det med frivillige. Jeg jobbet eksempelvis sammen med et titalls studenter og foreldre som frivillig på en videregående skole. I Norge ville du blitt kalt vikar, og arbeidet ville gitt deg en lønnsslipp.

Hva med klassisk dugnad – som felles løvraking?

– Det kan godt være, men som student boende i et stort kollektiv kan jeg ikke skryte på meg at vi bygde lekeplass eller raket løv.

Får du sett noe av det som er på programmet på Olavsfestdagene selv da?

– Det enkle svaret er: Lite. Festivalen for meg er de frivillige - de er mitt program, og jeg har som mål å få hilst på alle. Men jeg gleder meg til Valkyrien Allstars.

Er det et øyeblikk i jobben der du spesielt føler stolthet over alle de frivillige?

– Vi har stor «kickoff» rett før festivalen, der alle frivillige samles. Når jeg ønsker velkommen og det sitter hundrevis av frivillige som har vært med i ti år, mens noen debuterer, da er det ganske stort og magisk. Det er dugnadsånd og frivillig arbeid som gjør kultur mulig.