Ved et kjøkkenvindu på Rognes står mor og sønn, Sigrid (98) og Erling Aune (80), på samme sted som en tidlig augustmorgen i 1940. Marerittscenene fra flomkatastrofen har fulgt dem gjennom livet.
– Jeg var fryktelig redd. Enn om elva begynte å grave på vår side? Vi bodde bare få meter fra bredden, sier Sigrid.
Flomdagen for 75 år siden var hun alene med tre småbarn da elva truet som verst. Skrekkslagne fulgte hun og eldstemann med på dramaet da to av Røttums-gårdene, på motsatt side, styrtet i vannmassene. Mannen hennes, Iver Aune, var på jobb flere mil lenger oppe i dalen og umulig å få tak i.
Gaula er en av Norges verste flomelver. Et kjapt søk på «Gaula» og «flom» i Adresseavisens tekstarkiv fører til et «ras» av treff. Søkeordene «Gaula» og «drukne» sørgelig ofte også.
På godværsdager ligner elva mest på en rolig idyll. Hva er det som gjør den så farlig?
Vi allierte oss med kjentmann i jakten på Gaulas sanne temperament, og begynte ved kildene i fjelltraktene mellom Tydal og Holtålen der også Glomma og Nidelva har sin spede begynnelse.
Midt i Ålen sentrum venter fjellkar og Ukeadressa-skribent Jon Østeng Hov. På første forespørsel om elvas kilder vet han straks hvor vi skal:
– Det må bli Litj-Gaula, det da, og Gaulhåen, langt innpå fjellet, svarer han og humrer. Traktene kjenner han godt fra utallige turer gjennom et langt liv.
Jon vokste opp ved bredden av Gaula, på et småbruk like utenfor Ålen sentrum. Så langt oppe i dalen minner elva mest om en stille dansk å der den bukter seg sakte gjennom frodige sommerenger. Her lærte Jon og søsknene å svømme. Om vinteren tok de snarveien over isen til skolen.
Sammen legger vi kursen mot fjellet.
Starter i fjellidyll
Dagens turleder peker ut Storskarven, Litjskarven og Kjølifjellet idet bilen løfter oss opp gjennom tette bjørkelier på veien forbi Reitan stasjon og over mot Stuggudal. I det åpne fjellandskapet ligger velstelte setervoller på rekke og rad. Grupper av beitende sauer skiller seg ut i terrenget sammen med en og annen gjensatt bil. Molteplukkersesongen pågår fremdeles.
Elva viser seg i kjappe glimt mellom knauser og kjerr mens Jon legger ut om flotte badeplasser. Som ungdom testet han ut de fleste, fra familiens faste sommerbase på konas seter. Hans barn, barnebarn og oldebarn har også fått kjenne på fryden ved å dukke seg i de samme brusende strykene.
Vi fortsetter oppover og innover mens Jon skildrer møter med fjellrev, fjellvåk, traner, fiskeørn og fossekall.
Så er vi der. Hvite skyer speiler seg i et stille fjellvann. I horisonten rager toppene av Sylmassivet kvast mot himmelen.
– Vakkert, saint ja, sier Jon og viser vei langs stien ned mot Gaulhåen der ørreten spretter. En simle med kalv beiter fredelig i en grøftekant. Litj-Gaula, som renner inn i vannet på motsatt side, er heller ikke mer enn et blankt bekkesig.
Gaulas velkjente temperament kan umulig skrive seg fra en idyll som dette? Eller blir vi lurt av værguder i godt lune?
På tilbaketuren oppdager vi et seterhus omgitt av solide voller. Vi får vite at vollene ble bygd etter augustflommen i 2011. Den startet enda lenger inn i samme terreng etter at enorme regnværsskyer tømte seg i området rundt Kjølifjellet. Kraftig nedbør var varslet, men ikke i slike mengder. På kort tid ble den sprelske fjellelva forvandlet til et frådende monster som bare vokste og vokste på sin ville nattlige ferd mot bygda. Bruer og veier ble rasert. Bolighus vaklet og måtte evakueres.
Alt i butikken forsvant
– Vannet sto halvannen meter over gulvet da jeg omsider kavet meg fram til butikken den morgenen. Alt av interiør hadde flombølgen feid ut gjennom de knuste vinduene. Også en disk på sju meter, forteller Susann Grindstad i blomsterbutikken i Ålensenteret. Utenfor veggene fosset vann i alle retninger. En nabo måtte løftes ut av huset sitt med helikopter.
Flomvannet forsvant og de verste skadene ble reparert. Etter 14 dager kunne butikkene i Ålensenteret igjen åpnes.
Jon Østeng Hov husker også redselsdøgnet, og minner om hjemmesykepleieren som måtte klatre opp på taket på bilen sin mens flomvannet steg på alle kanter. Også hun ble reddet av bergingsmannskapene.
Guiden vår vil hjem, vi takker for følget og fortsetter nedover dalen for egen maskin, med Gaula som sikker veiviser. Dagens vannstand er godt under middels, men stor nok til at Eafossen og Eggafossen imponerer turistene. Ved den øverste står flere biler parkert. Ved Eggafossen bare én. En diger telelinse stikker ut av vinduet ved førersetet. På årets siste laksefiskedag er naturfotograf Arne A. Tønset mye mer opptatt av å fange bilder av laks enn å få en på kroken.
– Se. Han er oppe og sjekker forholdene. Snart kommer han for fullt.
Brått spretter en svart sværing opp av elveskummet og kaster seg i elegant bue inn mot fossen. Kanskje når den en gyteplass lenger oppe? Kanskje ikke. Den mørke fargen tyder på at den har stått lenge i elva.
Tønset sitter ofte med kameraet akkurat her. Og gjerne i timevis. Studiet av laksens bevegelser holder aldri opp å fascinere. Bildene er også populære og trykkes i friluftsmagasiner av mange slag.
Naturfotografen misliker de nye kvotereglene for laksefisket i Gaula. «Catch and release»-fisket synes han er forferdelig.
– Enn å leke med livet til laksen på den måten. Laksen tåler ikke belastningen. Jeg har funnet flere døde, hevder Tønset, som selv kan skilte med en lang karriere både som jeger og laksefisker. Hans rekordlaks veide 17,5 kilo.
Flom, ras og moskus
Nedover i dalen flater elva ut. En skinnende blå traktor av typen New Holland krysser brua fra det ruvende fellesfjøset på Bollingmo. I førersetet sitter bonde Mari Bollingmo og lar seg så vidt stoppe. En ny ladning rundballer skal hentes fra en slåtteeng et stykke oppe i dalen. De er flere i følge, og hun vil ikke hefte de andre. Praten kan vi ta senere, på telefon. Det er bare å ringe.
Mari flyttet til ektefelle Anders' hjemgård for 14 år siden. I dag er de foreldre til to jenter (11 og 12) og én gutt (9). Kyrne i samdriftsfjøset er også produktive. På ett år setter de ca. 70 kalver til verden. Melkekvoten er på 440 tonn.
Mari vokste opp på en gård blant høye fjell i Etne i Hardanger. Noe er likt, men mye er også veldig forskjellig, særlig elva. Uansett har hun aldri vært redd for at barna skal dette uti.
– Jeg frykter ikke elva, bare flommen, fastslår trebarnsmoren, som vet hva hun snakker om. Brua, som både familien og gården er så avhengig av, ble sterkt skadet og måtte skiftes etter flommen i 2011. Vannet fosset høyt over rekkverket.
Nabo John Birger Krokan, på bruket Krokan noen kilometer lenger ned, fikk også nærkontakt med flommen i 2011. Selv ble han vekket i femtida, av Sivilforsvaret. Et lite uthus på elvebredden hadde allerede forsvunnet i vannmassene. To år etterpå, i august det også, ble et annet lite hus tatt av steinras. Sporet etter de rullende steinene synes ennå, som en bratt brun renne gjennom granskogen rett overfor våningshuset. Raset tok også flere store graner.
– Denne kolossen stanset få meter fra stueveggen, sier John Birger og nikker mot en kantete kampestein. I dag ligger den trygt ute i elva.
Dagens eier overtok bruket for fire år siden, etter en onkel. I barndommen ferierte han ofte og gjerne på gården. Ingen maste om at han måtte passe seg, verken for elva, toget eller biltrafikken på E39. De to ferdselsårene følger elva tett der dalen er på sitt trangeste.
– Farligst var trolig møtet med en moskus, rett her borte. En dag sto han bare der og fortsatte å stå i flere dager. Den eksotiske skapningen førte til rene folkevandringen. Alle ville se. Ingen tenkte på at dyret kunne angripe. Heldigvis gikk det bra, smiler John Birger, som selv er oppvokst på Hjerkinn, men en ekte Dovre-moskus møtte han først flere år etterpå.
Bare bading, ikke laks
Det går mot kveld. Fire gutter spiller fotball utenfor våningshuset på gården Rogstad på Rognes. Hva tenker de om Gaula? Er den farlig? Har de vært redd den noen gang?
– Neeei, elva er god å ha, særlig på varme dager. Da kan vi bade, sier eldstemann Jo Erik Rogstad (23).
– Men laksen kan vi bare glemme. Alt av fiskerettigheter er solgt til danskene, sier en 16-åring.
– Hva skjer når isen legger seg?
– Det hender vi lurer oss over på snøskuter. Men hysj! Det skal vi visst ikke snakke så høyt om.
– Ingen har skadet seg?
– Ingen av oss. Men én gutt druknet under bading for flere år siden. Vi kjente ham ikke. Det skjedde på en badeplass lenger oppe i dalen.
Fotballen hentes inn fra sidelinja. Spillet er snart i full gang, men ingen forsøker seg på lange pasninger. Å fiske ballen opp fra elva kan bli en krevende ekspedisjon.
Storflommen i 1940
Neste dag er vi tilbake på Rognes, i kjøkkenet til Sigrid Aune på småbruket Aunebakken. 98-åringen og sønnen Erling husker mye fra flomkatastrofen 24. august 1940.
SE VIDEO: Husker flommen i 1940
Allerede kvelden før var beboerne i området i alarmberedskap. Med tente fjøslykter voktet de det stigende elvevannet. Flommen kom med morgenlyset.
– Vi sto her, som nå, ved kjøkkenvinduet. Det første vi så var Rognes-brua. Den ene halvparten hadde løsnet fra brukarene og kom seilende med strømmen, forteller Erling.
– Etterpå kom taket på Rognes jernbanestasjon. En vakker bygning, med fine små utbygg på taket, husker Sigrid.
En lang strekning av jernbanesporet veltet også ut i elva som bare fortsatte å grave i melen på motsatt side, nedenfor de tre Røttums-gårdene, midt imot. De fortvilte gårdsfolkene jobbet på harde livet for å redde ut mest mulig innbo mens regnet pøste ned.
– Først bikket fjøsbygningen på den midterste av gårdene ut over rasmelen. Like etter veltet stuelåna og husene på den øverste gården. Mye matjord ble også vasket vekk. Bare husene på Bortistu, nederst, ble stående, husker Erling. Han var fem år, men har ennå klare minner fra flomdramaet.
Sommeren 1940 jobbet faren hans med byggingen av Steinsli stasjon i Ålen. Ryktene om ødeleggelsene på Rognes nådde også ham. Det ble sagt at elva hadde tatt samtlige hus. Med dresin prøvde faren og flere andre å ta seg nedover i dalen. Men togskinnene manglet på lange strekninger. Mye av dyrkajorda i dalen var også oversvømt, og karene måtte kravle seg fram gjennom bratte skoglier. Først dagen etter kunne faren fastslå at huset til familien sto. Kone og tre barn var i live.
Flommen tok ikke liv på Rognes, men på Støren omkom én kvinne. Flommen fortsatte nedover i dalen. Ved målestasjonen ved Haga bru ble det registrert 3000 kubikkmeter vann i sekundet. Det vanlige er 50. På veggen på Hovin jernbanestasjon står flommerket fremdeles, flere meter over bakkenivå. Den trange Gaulfossen greide ikke å svelge unna flomvannet. Der skal flommen ha nådd 14,5 meter over vanlig lavvannssnivå.
I denne delen av Gauldalen er det flommen, og ikke Tysklands invasjon, som huskes best fra 1940. Noen av tyskerne skal visstnok først ha trodd at flommen skrev seg fra sabotasje.
Norges største naturkatastrofe
Den største naturkatastrofen i norgeshistorien skjedde i samme område. 14. september 1345 raste store jord- og leirmasser ut fra dalsiden øst for Haga bru på Støren. Raset dannet en kompakt demning tvers over dalen. Geologer har antydet at demningen kan ha vært så høy som 33 meter. Bak demningen vokste «Hagavannet» fort. Det sies at vannspeilet nådde helt inn til Bones, 14 kilometer fra rasstedet, før demningen brast. Flodbølgen som flommet nedover dalen skal ha tatt med seg flere titalls gårder. I samtidige islandske kilder blir det anslått at så mange som 500 mennesker omkom. I norske kilder finnes ingen opplysninger om katastrofen, sannsynligvis fordi landet ble rammet av en enda verre katastrofe to år etterpå, av Svartedauen som tok livet av to tredeler av befolkningen.
Kan en lignende ras- og flomkatastrofe skje igjen? Sjefingeniør Mads Johnsen i NVE avviser ikke scenariet.
– I flere strøk av Gauldalen, særlig på Kvål, finnes store kvikkleireforekomster. De kan skli ut og demme opp både elver og bekker. Det er kommunenes ansvar å utarbeide risiko- og sårbarhetsanalyser. Beredskapsplaner for hvilke tiltak som skal iverksettes om kriser oppstår, skal også foreligge. Men vi er mange på lokalt og nasjonalt nivå som følger med, sier Johnsen. Han minner også om at klimaendringer med mer regn og mildere vintre kan utløse ras.
Klimaendringer eller ikke, Gaula har til alle tider vært blant Norges flomfarligste elver. Johnsen forklarer fenomenet med at elva har lite «demping». Vannet forsinkes ikke, verken av innsjøer eller store myrområder. Nedbørsfeltet er også veldig samlet. Flom i sideelvene havner kjapt i hovedelva. Derfor flommer Gaula fort opp, noen ganger før meteorologer og flomovervåkerne rekker å varsle. De største flomårene er 1345, 1575, 1789 (Storofsen), 1918 og 1940.
Vedtaket om varig vern av Gaula kom i 1985 med Norges Naturvernforbunds gruppe Gaulas framtid som en av de viktigste pådriverne.
– Vi var heldige og fikk Per Borten med på laget. Han ble en viktig døråpner, sier Roald Evensen, leder for Naturvernforbundet i Røros-regionen. Evensen tror også at støtten lokalt betydde mye. Mange var skeptiske til helt konkrete kraftutbyggingsplaner om å reise en 70 meter høy demning i Svølja (der E30 går i tunnel), i kombinasjon med flere mindre anlegg både lenger oppe og lenger nede. Både Eafossen og Eggafossen ville forsvunnet, utbygging ville også ha ført til at elvestrekningen fra Singsås til Rognes ble liggende tørr i lange perioder av året. Laksefiskerne langt utenfor Norges grenser var skremt.
– I dag vet vi ikke om en slik utbygging kunne ha hindret flommen i 2011. Noen mener ja, andre nei. Forskerne burde kjøre et datasimuleringsforsøk, slik at vi får sikre svar, påpeker Evensen. Han tror at de aller fleste i dag er lykkelige over at de omfattende utbyggingsplanene ble stanset.
Pilegrimsferjerne
På Sundet gård, ytterst i Gaulosen, lever Karon og John Wanvik tett på elvestrømmen. De følger også nøye med på flo og fjære. Når pilegrimer ringer fra Øysand-sida og ber om ferjing, kan forholdene i elva variere voldsomt.
– Vi er heldige. Vi har en veldig givende tilleggsjobb. Møtet med enkelte av pilegrimene er nesten uforståelig positivt. For noen er visst roturen over Gaula en av hovedattraksjonene på hele vandringen, sier John. Han har også møtt pilegrimer som forlanger å svømme over elva. Han vet hvor lumsk strømmen kan være og prøver alltid å stoppe slike forsøk. Men noen står på sitt og sliter seg nesten ut på turen. Ferjemannen slipper uansett ikke svømmerne av syne og er klar til å berge de overmodige om de får problemer.
Allerede som smågutt erfarte John at elva er livsfarlig. To ganger, med få års mellomrom, druknet gutter på hans egen alder. Begge gangene hørte han ropene deres om hjelp. Den ene ulykken skjedde om vinteren. En gutt skled på et isflak og havnet uti strømmen. En annen sto i en båt med en uvillig motor. Da motoren plutselig startet, falt alle om bord i vannet.
Siden har John Wanvik deltatt i søk etter andre drukningsulykker. To skjedde under bading ved Udduvoll bru, en gang et barn, en annen gang en voksen.
I 1860, da den første brua ved Udduvoll åpnet, ble det slutt på flere hundre år med ferjing over Gaulosen. Men de gamle ferjetradisjonene ved Sundet ble gjenopptatt i 1998, etter at pilegrimsleden ble innviet året før. Siden har pilegrimene økt i antall, år for år.
– Flere av dem spør hvor Gaula starter. Vi har ikke visst svaret. Men nå høres det ut til at vi får vite det vi trenger, sier Karon og John Wanvik, og haler i robåten som brukes til ferjing. Pilegrimstrafikken er ikke over selv om høsten er på vei. De oransje bærene på Gaulosens sjeldne tindvedforekomster er for lengst modne.