Han fikk ikke bare karantene. Heller ikke en bot eller en mindre, betinget fengselsdom. Domstolen i St. Petersburg dømte 43 år gamle Vladimir Timosjenko til to år i en russisk straffekoloni.

Forbrytelsen? Han hadde fornærmet høytstående russiske tjenestemenn, ifølge rettens vurdering. I virkeligheten hadde Timosjenko kun formulert en rebelsk oppdatering på Vkontakte, et russisk nettsted som på sett og vis fungerer akkurat som Facebook. I oppdateringen oppfordret han andre russere til å motsette seg det «upopulære regimet».

Timosjenkos historie er enda et eksempel i en lang rekke saker hvor russere er blitt idømt straff for aktiviteter på sosiale medier og internett de siste årene. Russland og landets regjering, med president Vladimir Putin i spissen, har strammet grepet om internettet og innskrenket brukernes frihet i et hittil usett omfang i forkant av presidentvalget.

Myndighetene overvåker borgeres gjøremål på nettet i økende grad. Samtidig blir det slått hardere og hardere ned på bloggere og andre sivilister som taler myndighetene imot ved å ytre seg på visse måter eller ved å spre informasjon som myndighetene ikke er enig i. Noen slipper med en bot og skrekken. Andre kastes i fengsel for det de har skrevet eller delt.

I 2017 innførte Russland ny lovgivning som gjør det vanskeligere for landets rundt 90 millioner internettbrukere å være anonyme når de bruker internett. Om man har mer enn 3000 besøkende på sin profil på sosiale medier må man for eksempel registrere seg hos myndighetene.

Man kan heller ikke dele såkalte memes - humoristiske bilder, ofte supplert med en kort bildetekst - som gjør narr av statsledere og andre offentlige personer. Denne loven ble innført allerede i 2015. Dessuten har det russiske sensurorganet, Roskomnadzor, blokkert en lang rekke nettsteder, som blant annet Linkedin. Alt dette kan karakteriseres som innskrenkninger av ytrings- og informasjonsfriheten i en grad som analytikere sammenligner med sovjettiden.

- Russland har innført flere lover som begrenser friheten på nettet. Det er et ledd i Putins krig mot internett, sier Sarkis Darbinyan, advokat og sjef for organisasjonen RosKomSvoboda, som kjemper for russernes digitale rettigheter.

Og Darbinyans vurdering er ikke tatt ut av det blå. Hver sjette måned offentliggjør Google en oversikt over henvendelser fra statlige myndigheter som anmoder virksomheten om å fjerne innhold fra Youtube og andre tjenester som tilhører den amerikanske bedriften. Her dominerer Russland alle andre nasjoner.

Av 20 000 statlige henvendelser til Google i første halvår av 2017 sto Russland for 14 000.

De aller fleste russiske henvendelsene var begrunnet i hensynet til landets «nasjonale sikkerhet». I første halvår av 2016 mottok Google til sammenligning kun 2000 henvendelser fra russiske myndigheter.

- Vi må styrke sikkerheten på det russiske internettet. Vi må bekjempe dem som bruker informasjonsrommet til å spre ekstremistiske ideer, sa Putin i oktober 2017.

Putin avviser at myndighetene ønsker å begrense alminnelige borgeres digitale rettigheter og frihet.

foto
Drag-Putin: Russiske myndigheter slår hardt ned på nettsatire og har nedlagt forbud mot å dele bilder av president Vladimir Putin i regnbuefarver og makeup. «Drag-Putin» er blitt selve symbolet på motstanden mot de lovene som forsøker å innskrenke homofiles rettigheter.

En elastisk lov

Utviklingen har pågått i flere år. På tampen av 2011 brukte misfornøyde borgere sosiale medier som Facebook og Twitter til å mobilisere demonstrasjoner. I større byer over hele Russland tok folk til gatene i protest mot regimet etter det omdiskuterte gjenvalget av Vladimir Putin.

Massedemonstrasjonene ble en vekker for de russiske myndighetene, som i lys av protestene - og den såkalte «arabiske våren» som foregikk samtidig - følte at de var nødt til å skjerpe kontrollen av aktiviteter på internett, lyder vurderingen fra Anastasia Denisova. Hun arbeidet som journalist i Russland før hun flyttet til England og ble lektor på University of Westminster, hvor hun forsker på russiske medier og nettkultur.

- Siden da har myndighetene forsøkt å påvirke miljøene og diskusjonene på internett, sier hun.

Samtidig innførte regjeringen en rekke nye lover i årene som fulgte, som alle strammet grepet om ytrings- og informasjonsfriheten i landet. Parallelt med de nye lovene børstet man også støvet av den gamle antiekstremistloven fra 2002 - en lov som menneskerettsorganisasjonen Human Rights Watch har kritisert for å være så «elastisk» at den kan brukes til å slå ned på kritikere av regjeringen.

- Å dele eller videresende innhold som kan oppfattes som ekstremistisk eller grenseoverskridende kan føre til fengselsdom. Man har en veldig bred definisjon av begrepet «ekstremisme». For eksempel kan en oppfordring til folkeavstemning om geopolitiske spørsmål risikere å bli betraktet som ekstremistisk, sier Anastasia Denisova.

Fra 2010 til 2015 økte antallet personer dømt for aktiviteter på sosiale medier fra 30 til 216, ifølge Human Rights Watch. Mellom 2014 og 2016 handlet 85 prosent av saker hvor personer ble idømt bøter og fengselsstraffer for såkalte ekstreme uttalelser om aktiviteter på internett.

Og fra september 2015 til februar 2017 steg antallet personer som ble fengslet for «ekstreme uttalelser» fra 54 til 94. Sakene handler om alt fra kritikk av den russiske annekteringen av Krim-halvøya og deling av artikler om konflikten i Syria til korrupsjonsanklager rettet mot tjenestepersoner og politikere.

foto

Flertallet merker ingenting

Kombinasjonen av en «gummilov» og myndighetenes overvåkning av nettet, legger en demper på all politisk debatt, fordi grensene for ytringsfriheten på nettet fremstår som veldig vilkårlig, vurderer Anastasia Denisova.

Likevel merker ikke flertallet av russiske borgere nødvendigvis regimets stadig strammere grep om nettet. Heller ikke selv om det russiske sosiale mediet Vkontakte, som har over 40 millioner brukere i Russland, i 2013 ble overtatt av folk med tette forbindelser til regjeringen. For om det hovedsakelig er kattevideoer og feriebilder man er på utkikk etter på sosiale medier, er det ingen problemer.

Myndighetene strammer nemlig grepet på en måte som hovedsakelig rammer opposisjonen, aktivister og kritikere av regimet, forklarer Flemming Splidsboel Hansen, seniorforsker med spesialisering i russiske samfunnsforhold ved Dansk institutt for internasjonale studier (DIIS).

- Det er i prinsippet fri adgang til online innhold i Russland - men samtidig er det en lang rekke begrensninger. Har man lyst til å sitte og se på artige videoer på nettet, er det ikke noe problem. Men så snart noen laster opp for eksempel kritikk av myndighetene på Youtube, eller et manipulert bilde hvor Putin fremstilles som homoseksuell, så blir det slått hardt ned på det. Men utviklingen for øyeblikket tyder på at regimet finner det vanskelig å finne en balansegang, forteller han.

Russland skiller seg likevel fra andre autoritære stater, da den russiske regjeringen er veldig bevisst på at man kan risikere tilbakeslag om man strammer grepet for hardt.

- På den ene siden erkjenner man at man må ha en betydelig grad av fri informasjonsutveksling - både for å kunne ha en dynamisk økonomi, og fordi det er det russerne vil ha. De vil ha samme adgang som i Vesten, og de ønsker ikke å være borgere i et land som oppfører seg som Kina, sier Flemming Splidsboel Hansen.

- På den andre siden er regjeringen bevisst på at sosiale medier utgjør en betydelig trussel mot regimets stabilitet, og derfor balanserer man konstant på en knivsegg.

Om man ser på den gjennomsnittlige russiske medieforbrukeren, kan det imidlertid virke paradoksalt at regimet bruker så store krefter på å ha kontroll over nettfriheten.

Som i sovjettiden får nemlig de aller fleste russerne sin informasjon fra statskontrollerte nyhetskanaler, forteller Anastasia Denisova.

- Man må ikke glemme at internettforbindelsen ikke er særlig god i store deler av Russland, og at man heller lever mer tradisjonelt og slår på tv-en på kvelden for å absorbere de myndighetsvennlige historiene som blir servert på statlige tv-kanaler. Informasjonskontroll er makt. Og det er fortsatt kun en liten andel av russerne som danner sine holdninger ut fra informasjon de får på internett, sier hun.

- Og selv de som gjør det blir utsatt for langt flere regjeringsvennlige historier enn det motsatte. Man kan selvfølgelig følge opposisjons-politikere på sosiale medier, men det utgjør kun en liten dråpe i et veldig stort hav.

Flemming Splidsboel Hansen ved DIIS er enig i at regimet fortsatt har et solid grep om informasjonen som den brede befolkningen får tilgang til. Samtidig utgjør imidlertid sosiale medier et tveegget sverd for Kreml, ettersom nettjenestene rommer muligheten for å kommunisere på en ny måte og til andre målgrupper. Da ikke minst de yngre generasjonene i storbyene.

- Regimet har helt klart merket at de også selv kan bruke for eksempel Instagram og Youtube for å dele bestemte varianter av virkeligheten. Men man må huske at myndighetene fortsatt kan klare seg langt bedre enn opposisjonen uten sosiale medier, fordi man alltid har de tradisjonelle kanalene som man i stor grad kontrollerer i bakhånd. Opposisjonen har ikke adgang til de statskontrollerte mediene, så de har langt større behov for de alternative plattformene enn hva Putin har.

Derfor har det russiske regimet heller ikke hatt problemer med å legge seg ut med de amerikanske teknologigigantene som stiller sosiale medier til rådighet for de russiske borgerne.

Sammenstøtene mellom Russland og de utenlandske nettjenestene har blitt flere og flere. I fjor ble Linkedin blokkert i Russland fordi det sosiale mediet ikke ville leve opp til en ny russisk lov som stiller krav om at virksomhetene skal oppbevare dataene til russiske brukere i Russland. Russland truet tilsvarende med å blokkere Facebook i 2018, om Mark Zuckerbergs sosiale medie ikke levde opp til samme lovgivning.

Opposisjonspolitikeren og aktivisten Aleksej Navalnij, som russisk høyesterett har utelukket fra å stille som kandidat i presidentvalget, er en av dem som flittig - og til regimets store frustrasjon - bruker Twitter og Youtube til å protestere mot myndighetene og til å oppfordre til boikott av valget.

I en video som ble lastet opp på Youtube i februar, anklaget Navalnij en av presidentens topprådgivere for å ha en korrupt forbindelse til en av Russlands rikeste oligarker. Videoen spredte seg som ild i tørt gress og ble dømt ulovlig av en russisk domstol. Det russiske sensurorganet Roskomnadzor ga derfor Instagram og Youtube ordre om å fjerne innholdet.

Instagram, som eies av Facebook, adlød med det samme, men videoen var fortsatt tilgjengelig på Youtube, som eies av Google, i midten av februar. Det til tross for at de russiske myndighetene har truet med å blokkere Youtube om videoen ikke fjernes.

Et nødvendig onde

I overskuelig fremtid vil generasjoner av digitalt innfødte unektelig komme til å utgjøre brorparten av russiske velgere. Og de orienterer seg allerede nå i langt større grad mot Twitter, Instagram og Vkontakte enn statskontrollerte tv-kanaler, forteller Flemming Splidsboel Hansen.

Det er imidlertid langt fra gitt at de yngre befolkningsgruppene i fremtiden vil oppleve myndighetenes innskrenking av nettfriheten som entydig negativt.

- Grunnleggende handler det om hvor dyktig man er til å presentere restriksjonene som et nødvendig onde. Det eksisterer et narrativ om at disse tiltakene er nødvendige for å begrense såkalte vestlige innflytelsesagenters forsøk på å svekke Russland, sier han.

- Regimet kan - og tør - ikke å styre alt fullstendig, men så lenge du doserer et sterkt fiendebilde og en sterk nasjonalfølelse med nye begrensninger, kan regimet kontrollere veldig, veldig mye.

Flemming Splidsboel Hansen sammenligner kontrollen på nettet med det russiske politiets typiske handlingsmønster ved en regimekritisk demonstrasjon i landet.

- Politiet kommer og gir demonstrantene juling for å understreke at oppførselen er uakseptabel og at den får konsekvenser. Samtidig sørger de for å ikke slå for hardt eller trekke våpen mot dem, for da risikerer man å fremprovosere en motreaksjon som er langt vanskeligere å kontrollere, sier han.

- Det er i stor grad den samme taktikken de bruker på nettet.

Advokat og rettighetsaktivist Sarkis Darbinyan er imidlertid ikke i tvil om hvilken vei utviklingen går.

- Når Putin har gjenvunnet makten, er min klare forventning at regimet vil stramme grepet om internett enda hardere enn i dag, sier han fra Moskva.