Å ordlegge visuelle sanseinntrykk kan tidvis oppleves som en innsnevring. Andre ganger er det nettopp ordskiftet som åpner opp verket og viser flere veier ut, med verket som utgangspunkt. Dette er definitivt et slikt tilfelle, et verk som først får en til å stoppe opp og spørre eller lete etter en mening.
TEMA: Kunsten å se
Ut av en transportkasse med oransje stropper tyter det et stoff.
Det er plisserte pyntebånd i ufarget bomullslerret. Plisserte pyntebånd er kanskje noe man forbinder med fine kjoler til fest? Noe overdådig og dekorativt, en luksusvare. Men her er det ingenting som tyder på at det er duket for fest. Det er snarere noe tarvelig, på grensen til stygt og ukontrollert, over dette. Noe rått og uforfinet.
På veggen bak henger det tre fotografier i samme format - trykket på nettopp bomullspapir. I det midterste fotografiet skimtes en dame ikledd dette rå bomullsstoffet i tykke kveiler. Koblingen mellom tekstiler, kropp og klær er altså opprettet. Men på en heller uavklart og forstyrrende måte. Det er som om finhet og fest her er vrengt slik at vrangsida vender ut. Transportkassen klarer ikke å holde på sitt innhold, klærne er omgjort til noe tyngende, og pyntebåndene er vridd. Ting er ikke som de skal være.
Utstillingstittelen «Utpakket» antyder at noe nettopp er blitt avdekket - eller kanskje avslørt? Man har pakket ut noe, og nå vises det i all sin prakt. Eller gru. Tekstilindustrien har lenge vært tynget av kritikk. Bare i Norge er billige klær og et enormt forbruk blitt en selvfølge for mange, samtidig som selve klesproduksjonen i stadig mindre grad foregår her til lands. Industrien utflagges til steder med billig arbeidskraft.
Det er beregnet at hver person i vår del av verden i snitt forbruker 1,2 tonn klær i løpet av sitt liv. Det sier seg kanskje selv at et så uhorvelig stort forbruk legger til rette for en uheldig produksjon, som igjen mater markedet i en lite bærekraftig runddans.
Så har vi koblingen til transport. Masseproduserte klær fraktes over enorme distanser. Med transportmidler som er lite heldige sett i et miljøperspektiv. Transportvaner og tekstilvarer veves slik sammen til et konkret visuelt kunstprosjekt.
Dette verket blir dermed en slags katalysator for diskusjon. Det peker i én retning, men stiller seg åpent for debatt. Det er åpent, slik nesten bare kunsten kan være. Dette verket er et ypperlig eksempel på et kunstverk som vokser på å bli beskrevet med ord.