(Adresseavisen 15.7.1999)

Latteren er vel mer vantro og overbærende enn direkte hånlig, men uansett lar vi oss ikke affisere, vi er fiskere som endelig hadde fått den første ruggen på kroken. Og hvis noen ikke skjønner vitsen, så dem om det. Gutten i baksetet vet forresten om en melkerampe på den andre siden av elva. Det skulle vise seg å være et godt tips.

Vi er på melkerampejakt og kjører trøndersk landsbygd på kryss og tvers. En historieinteressert landbrukspensjonist påstod at de er borte alle sammen, og han burde jo vite hva han snakker om. Men vi samtidsarkeologer vet at den som leter - han skal finne.Melkerampene er levninger fra Bygdenorges uskyldsgylne år. 1940-, 50- og 60-åra er melkespannenes tidsalder.

Behovet for å kunne lempe melkespann og kraftfor-sekker på og av lastebilen var den saklige grunnen til å bygge dem, men når de først stod der i kortest mulig avstand til gårdene i grenda, ble de kjærkomnemøteplasser.Naboer i prat mens melkebilen er underveis, unger med dinglende kortbuksebein som noterer bilnummer, nykonfirmerte ungdommer småflørter på mørke høstkvelder, med lyset fra mors trygge kjøkkenvindu like oppi bakken

Slik har ordet melkerampe fått en nesten mytisk betydning, løsrevet fra hverdagen har det sunket inn i symbolenes verden. De aller fleste rampene er borte, men begrepet lever. Snakk om melkerampe til en som vokste opp på bygda under Einar Landsfader og Rolf Radio Kirkvaag og du har trykket på en knapp for gode barndomsminner.Så kom 1970-tallet med de store tankbilene og henting av melka direkte fra gården. Trønderværet, brøytebilen og rivelysten tok knekken på de gamle vrakene.

Dermed står vi her på slutten av fremskrittets århundre og synes det er rart at ingen har funnet ut at vi har med et bevaringsverdig lite byggverk å gjøre.Vi fant, vi fantEkspedisjonen i Lykkeland fortsetter. Vi er på sporet av den tapte tid. Vi kjører retning Tydal gjennom Øverbygd. Fine gårder og velstelte hus. Prestekrager og blåklokker. Gutten i baksetet på Peugeot'en hadde rett, men vi finner ikke bare `en melkerampe, vi finner fem stykker!I løpet av tre korte kilometer dukker de opp. Store, fine og i original stand. Eldet med stil.

Vi stopper og fotograferer, noterer alle fakta. Rampe 2 er den eneste som har skriblerier: «Jesus-Per».Hva er det med denne veistubben i Selbu? Og hva er det med bøndene her? Ikke er de vel mer nostalgiske enn andre, og ikke driver de fortsatt og leverer melka på spann. Kanskje bygde de rett og slett mer solid enn bønder flest? For ingen river vel en fin melkerampe som verken er råtten eller falleferdig? Eller? Slike spørsmål surrer i bakhodet.

Finest av dem alle

Den flotteste av de fem er rød utenpå og hvitmalt inni og har fortsatt skiltet med leverandør-numrene til de tre gårdene som brukte den. På den nærmeste gården bor det kanskje fortsatt noen som har hatt befatning med vidunderet?Joda, 83-årige John Velve er rett mann. Ikke bare har han lempet melkespann opp på rampa i alle år, han var selv med på å bygge den da meieriet i Innbygda kom i gang i 1956. Før måtte han kinne smør. Rampa som fortsatt står ved veien, er den opprinnelige, ingen ting er gjort med den, unntatt litt maling.

- Vi la skikkelig tak, forklarer Velve og peker på eternittplatene som ble til overs da han la nytt låvetak for femti år siden. I sin tid høstet han gras og korn på hundre mål jord og hadde åtte melkekyr. Fjøset bygde han selv, så melkerampa er vel strengt tatt ikke noe å lage oppstuss over, men han er med på notene.

- Har du fortsatt melkespannene? - Jo, de står visst på stabburet, men det er lenge siden jeg har vært der...

- Kan vi få se på dem? Kan vi ta et bilde av deg med spannene på rampa?

Den gamle hedersmannen har ikke noe i mot å hjelpe oss med vår historiske rekonstruksjon. Innerst på bursloftet finner vi fem tredveliters spann i ordnet rekke, merket med nummer 399 i røde tall. Nå får de stå på rampen en gang til.

Vil ikke ut med alt

Neste dag tropper vi opp på meieriet i Innbygda. Her må noen vite noe om melkerampe-epoken.På kantina treffer vi Thomas Melan som kjørte melkebilen på slutten av epoken. Elleve biler og to hengere. Joda, han minnes strevet med spannene. Særlig når rampene var små og lave slik at han ikke kom inntil med lastebilen. Men melkerampen «vår», den hos John Velve, var en av de aller beste. Husker godt den, ja.

- Bøndene kom med spannene på en liten vogn og ble stående og prate ved rampa. Særlig når de diskuterte politikk foran valget tok de seg tid. Jeg husker at de fortsatt kunne stå ved rampa når jeg kom tilbake med tomspannene.

Melan er ikke eldre enn at han hadde ungdomstiden sin i melkerampeepoken, men nøler litt med å rippe opp i alt det som skjedde. Det må vi altså bare tenke oss, men Melan gir et lite gløtt:

- Da vi skulle på fest, møttes vi som regel ved melkerampa først. Her ble det tatt både en røyk og en dram på luringa, og det hendte vel at en og annen sov ut rusen her når veien hjem ble for lang.

En unggutt kommer inn på kantina og sier at Thomas må bli med ned i produksjonen. Vi kjenner igjen gutten med det lyse kinnskjegget, det er sjåføren på Peugeot'en. Han har sommerjobb på meieriet og heter Petter Pedersen Furan. Nå ler han ikke lenger, men ønsker oss lykke til videre. Vi tar sammentreffet som et godt tegn.

Prøysensk

Ned til flatbygda igjen. Vi har hørt at tidligere meieriformann Per P. Evjen vet mye, det viser seg at han er nabo til Velve med den fineste rampa.

- Kommer dere for å reparere vaskemaskinen?

- Nei, vi vil snakke med deg om melkeramper. Vi blir likevel gjestfritt bedt inn i stua.

- Det er rart at Prøysen ikke har skrevet ei vise om melkerampa. Jeg husker godt at bøndene møttes der for å utveksle synspunkter om nye redskaper og nye metoder. Særlig utenom onna tok vi oss god tid. Jeg vil bruke et så sterkt ord som monument om melkerampa. Den er et merke på en viktig tid i norsk landbruk, fra da av fikk bøndene selv hånd om omsetning og videreforedling av melka. Melkerampekulturen står sterkt i landbrukssamvirket. Kulturstyrene i kommunene burde sørge for å ta vare på dem.

Evjen husker at tanklevering ble introdusert i 1971, men at mange fortsatte å levere i spann en stund til. Flere melkeprodusenter som begynte å dra på åra fant ut at denne overgangen var et passende tidspunkt å gi seg på.

- Rampa vår ble revet for ti-tolv år siden. Vi fikk beskjed om at den var en trafikkfelle.

Bare en ting mangler når vi setter oss i bilen og kjører fornøyd hjemover gjennom melkerampeland. Er det ingen som sitter på rampa i dag? Vi passerer John Velves som står ensom og tom. Men der kommer det to jenter langs veien. Først benekter de enhver kjennskap til melkeramper, så innrømmer de motvillig at de nettopp satt på «Jesus-Per» rampa.

- Og hvor skulle dere hen nå da? - Vi var på vei til den neste rampa.Vi klarer ikke å skjule begeistringen og lar dem gå dit og sette seg. Historien kan rekonstrueres, nåtiden må dokumenteres.

De er 13 år og heter Maj-Britt Østby og Silje Nykkelmo. Melkerampa er et sted å sitte på når de kjeder seg.

- Hva venter dere på da? - Kanskje det kommer noen gutter.

Det står fortsatt til liv for melkerampene. Når jentene fortsatt sitter der og venter på guttene, kan de vel ikke fjernes helt? For hvor skulle da guttene gå for å treffe jentene?