Vi er på hjemmebanen til Korstad skotthyllklubb i Stjørdal. Her er ikke golf-faktoren særlig påtakelig. Ikke kreves det antrekk, ikke eget utstyr og slett ikke noe green card.
Den forseggjorte skotthyllarenaen ligger på et lite platå rett ved grusveien mot Skjelstadmarka. Her er det to baner med eget dommerbur i mellom dem, tribune, klubbhus og lyskastere. Stoppegavlene er laget av solide jernbanesviller og bærer preg av å ha blitt truffet av mangt et knallhardt kast.
- Vi bygde banen for vel tyve år siden, men nå spørs det om vi må flytte igjen, for de skal visst legge om veien her, sier formann og kretsstyremedlem Rolf Korstad.
Hvor er vernemyndighetene, spør vi. Dette er et idrettsanlegg med sjel, et lite stykke samtidshistorie.Karene gjør seg klar til kveldens seriekamp. Banene kostes og munkene stilles opp, det blir tid til noen oppvarmingskast. Kan hjemmelaget Korstad klare å knekke favorittene Sorte som er på besøk? Skal rutine bli viktigere enn ungdommelig kraft, eller?
For uinnvidde: Skotthyll handler om å kaste med jernskiver (hyller) som veier en knapp kilo og har en diameter på 12,5 cm. Poenget er å treffe flest mulig av de tre «munkene» (sylinderformede trekubber) som er stilt opp i den andre enden av banen. Hver spiller kaster tre skiver i hver omgang og lagene består av fem spillere. Teknikken er viktig, og vi erfarte selv at en nybegynner kan kaste både ti og femten ganger uten å treffe en eneste munk.
Det blir en spennende kamp, men Sorte tar som ventet ledelsen. Korstad-karene kaster langt under pari, men så finner Rune Sørhald den gode rytmen, kastene sitter, han scorer poeng i hver eneste omgang, og hjemmelaget kan gå til pause med et visst håp.
Nå byttes det baner, det virker som usikkerheten brer seg blant Sorte-gutta. Vanligvis sikre Kurt Erik Berge bommer påfallende ofte, kastene er stilsikre og kontante, men munkene står støtt. Det røykes nervøst. Korstad øyner håp, men - laget er for ujevnt i kveld. Gamlekarene har ikke dagen, selv om de over 60 får stå litt nærmere når de kaster. Til slutt vinner Sorte klart.
- Skotthyll er en fantastisk artig aktivitet som alle kan være med på. Seier og tap betyr ikke så mye, selv om vi fører nøye regnskap og serietabeller. Det er spenningen og det sosiale som er hele vitsen, sier Rolf Korstad som bor rett over veien for banen og som har spilt skotthyll siden 1959. Han trener et par ganger i uka i tillegg til kampene.
Korstad medgir at oppslutningen ikke er som før og han skjønner ikke hvor damene blir av. Sporten seilte i medvind fram til 1990 da nesten 700 deltakere stilte opp i NM, nå er det vanskelig å få med nye folk.
- Det er noe som heter fotball og det er noe som heter data, sier Korstad med et megetsigende sukk.Kanskje bør enda flere medlemmer lese nøyere i den hendige «Skotthyllhåndboken 2001». Der heter det at forbundsstyret «oppfordrer alle sine medlemmer og bekjente til å agitere for skotthyllsporten til venner og bekjente hvor de enn ferdes».
Så hvis du får besøk av en skotthyllagiterende bekjent mens du for eksempel står der med strykejernet og gjør klar garderoben til neste besøk på nærmeste bondegård-som-har-blitt-golfbane, kanskje du skal tenke deg om. Kanskje liker du solide jernskiver bedre enn små, hvite baller, kanskje er du en som foretrekker det eksklusive fellesskapet rundt en ur-trøndersk spesialitet framfor en internasjonal motebølge, kanskje skal du ta deg en tur til Korstad skotthyllarena ved fylkesvei 29 på «sommerkasting» kommende tirsdag ettermiddag?
Slike ting hender det at livet tvinger deg til å vurdere.
(Ukeadressa 21. juli 2001)