Det er lenge siden gutta som også hadde lest bibelen hadde en dominerende rolle i rocken.
Liverpool var viktig for rocken, også på slutten av 60-tallet.
Gruppa Scaffold, med blant andre Roger McGough og Paul McCartneys bror Mike McGear hadde en nummer én-single med «Lily The Pink» (en melodi som senere ble hit i Norge for både Gluntan med «Doktor E. Vang» og Nordre Sving med «Te med no godt i»).
Scaffold hadde humor som varemerke. De var et produkt av et rustikt poesimiljø som var med på å gi næring til The Beatles' suksess og etter hvert hadde en finger med i spillet i komigrupper som Bonzo Dog Band, The Ruts – og følgelig også Monty Python.
Som poeter var de mer enn gjennomsnittlig populære. Penguins antologi «The Mersey Sound» med Brian Patten, Roger McGough og Adrian Henry har solgt i over en halv million eksemplarer.
Adrian Henry var en snodig skrue og det viktigste medlemmet i poesirockgruppen The Liverpool Scene. Deres mest kjente låt «I've Got These Fleetwood Mac Chicken Shack John Mayall Can't Fail Blues» viste slektskapet med bluesboomen i England på tampen av 60-tallet.
Men deres mest episke innspilling er «The Entry Of Christ Into Liverpool». Med musikalsk backing resiterer Henry sitt dikt, som igjen er basert på hans eget maleri med samme navn, som igjen er basert på 1800-tallsmaleriet «The Entry Of Christ Into Brussels», som igjen er basert på - ja, dere skjønner.
Les flere essayer fra Ole Jacob Hoel her, om gammel musikk som er som ny
Henri malte konkrete bilder, og hans dikt igjen var ofte rene gjengivelser av innholdet i bildene, som igjen var rene gjengivelser av hva han så rundt seg. Som i «The Entry of Christ Into Liverpool». Maleriet var en avansert samfunnskommentar om motsetningene i det klassedelte, amerikaniserte og kommersialiserte Storbritannia midt på 60-tallet. Å benytte metaforer fra Bibelen for å få frem samfunnskritiske poeng, er ikke uvanlig i poesien. På 60- og 70-tallet var det heller ikke direkte uvanlig i rocken.
Den hellige treenighet innenfor bibelske referanser i rocken utgjøres av Bob Dylan, Leonard Cohen og Nick Cave, tre ambisiøse poeter som bruker referanser fra spesielt Det gamle testamente i sine egne billedrike tekster.
De mest kjente eksemplene på bibelske referanser finnes kanskje hos Cohen og Dylan, men den rockeartist med flest bibelreferanser per kvadratmeter tekst er nok Nick Cave.
Den australske rockeren har helt siden den første tiden med The Birthday Party (bandnavnet er riktignok tatt fra nobelprisvinner Harold Pinter) brukt bibelske referanser i nesten hver eneste tekst han har skrevet.
Cohen og Dylan har begge jødisk bakgrunn og har begge hatt sine perioder med religiøs tilknytning i forskjellige retninger. Cave har aldri definert seg som religiøs, men er definitivt en spirituelt søkende sjel. Og han har etter eget utsagn vært opptatt av bibelen som litterært verk siden han var ganske ung.
Cave har mange andre referanser enn Bibelen, og koblingene kan bli kreative og svært interessante. I «Tupelo» på albumet «The First Born Is Innocent» kobler han Det gamle testamente med Elvis Presley (født i Tupelo) og hans tvillingbror som døde under fødselen. I «Mercy Seat» kobler han den elektriske stol med henrettelsesredskapet på Jesu tid: korset.
Det er vanskelig å velge ett album med Cave som spesielt bibelsk, men «The Good Son» – som ikke bare har tittellåtens henvisning til Ruts syv sønner, men er med sin nedtonede balladefokus og mange av Caves fineste låter et naturlig sted å begynne et dypdykk i en av rockens fineste artister. «The Ship Song» og «The Weeping Song» er blant mye annet også flotte påskelåter!
Poeter som Dylan, Cohen og Cave gjør rockekulturen rik og mangefasettert. Men det er noe snedig med rocken, den kan være både vill og uansvarlig, glad og ufarlig, seksuelt utfordrende, sint, politisk og spirituelt søkende, ja, den kan være nesten alt – bortsett fra evangeliserende.
Kristen lovprising er tilnærmet bannlyst i rocken. Kristenrock er en subsjanger med liten prestisje utenfor de enkelte menighetslokaler. Det finnes profilerte rockere innenfor pinsemenighetene, men det skal godt gjøres å finne evangelisering i låtene til Nikolaisen-søsknene, Bror Forsgren eller Sufjan Stevens.
Enkeltlåter som «One of us» med Joan Osbourne, «Gloria» med U2, «Mboop» med Hansson, «Spirit In The Sky» med Norman Greenbaum og «Morning Has Broken» med Cat Stevens har hatt hitliste-suksess, men det er gjerne fordi publikum ikke har skjønt det faktiske innholdet.
Det er annerledes i beslektede musikkformer som gospel, soul, reggae, og blues.
I tradisjonelt «svarte» musikksjangre er det ikke unaturlig at låter som feirer seksuelle drifter fremføres side om side med lovprising av Herren. Om det ikke er to sider av samme sak, så er begge deler viktige sider av livet. For noen. Men altså ikke i rocken.
Det er mye jeg kunne ha valgt av svart forkynnende musikk, for eksempel med synderen og forkynneren Sam Cooke. Men jeg ender med å trekke frem en fersk reggae-samleplate. I serien med samlealbum fra det legendariske platestudiet Studio One, har Soul jazz records nettopp utgitt «Showcase», med innspillinger fra 70-tallet fra størrelser som The Heptones, Horace Andy, Sugar Minott og The Wailing Souls. Gode låter, gode danserytmer, men heftige dub-elementer - men innimellom livsgleden er det referanser til Jah - og selve kjernelåten i samlingen er The Willows' versjon av «Send Another Moses».
Exodus-fortellingen fra Det gamle testamente, med Moses som veiviser og hærfører, er sentral i Jamaicas variant av kristendommen rastafari. Afrikanere lever i landflyktighet i sitt Babylon - på det amerikanske kontintentet - og venter på at Moses skal bringe dem tilbake til det lovede land Afrika.
Kanskje kommer Moses tilbake påsken 2016?
We want to cross the Red Sea
And the Babylon won't set me free
Send another Moses
Send another Moses, Jah, Jah
