Livet akkurat nå? Veldig bra. Kjempe!

Stina Stjern er trøtt i telefonen, men livner straks opp.

Kjempe, faktisk!?

– Jeg har hatt en kjempefin høst, er veldig glad i jobben min som jazzlærer her på Inderøy ... Jeg lever med det beste fra begge verdener! Gleder meg veldig til å spille i Trondheim sammen med NTNU Jazz Ensemble igjen. Og bare timer etter konserten i kveld, drar jeg til Brasil med elevene fra Sund folkehøgskole. Vi skal på studietur til Rio de Janeiro og São Paolo.

Jobb på Inderøy nå, bolig i Oslo. Tidligere: København i flere år. Og noen måneder i Brooklyn, New York. Hvor trivdes du best?

– I Køben bodde jeg lenge, så der føler jeg meg veldig hjemme. Og New York ... Det var en ungdomsdrøm å få bo der. Det å være et sted med så mange muligheter. Det er så mye bevegelse i den byen. Jeg hadde mye tid for meg selv. Liker å være anonym og holde på for meg selv. Jeg fikk drømmen realisert.

Hva drømmer du om nå?

– Akkurat nå har jeg ikke så mange store drømmer, for jeg har det så bra. Jeg får bare vente til det kommer en ny, stor drøm.

Har du alltid levd i nuet?

– Jeg trordet har kommet med alderen. Før var det alltid et mål å se frem til, men på et eller annet vis var jo målet å bli musiker og leve sånn som jeg gjør nå. Før ville jeg at verden skulle se meg, men nå vil heller jeg se verden. Jeg higet hele tiden, hadde det ikke bra før målene var nådd, kanskje fordi jeg ville ha bekreftelse utenfra. Akkurat nå har jeg en veldig ro der jeg er. Så lenge jeg kan holde på med musikk, er det ikke så viktig hvor jeg befinner meg eller om andre vet hva jeg holder på med.

Du lever egentlig drømmen?

– Ja, det synes jeg.

Du har nådd målet?

– Det er et fokusskifte i hvert fall. Nå har jeg det best i de øyeblikkene hvor jeg skaper noe: en mandagsmorgen med kaffekopp og gitaren min, for eksempel. Det trenger ikke være så stort for at jeg skal få et skikkelig kick. Men det kan også være stort, som da jeg jobbet med Motorpsycho-prosjektet til Jazzfest. Arbeidet før og følelsen under og etter konserten var fantastisk.

Du ville heller høre på Motorpsycho enn å delta i ditt eget konfirmasjonsselskap, har vi skrevet før?

– Ja, akkurat den dagen gjorde jeg det, he he. På den tida var Motorpsycho et av mange band jeg hørte på. De brakte verden utenfor til oss da de spilte i nærområdet, det var kjempestort for en tenåring som vokste opp i Namsos! Det var da jeg innså at jeg skal ut i verden. Jeg begynte å glede meg til å bli ferdig med skolegang. Begynte å spille i band. Alt som har vært så viktig for meg, startet på den tiden. Det var før Youtube, så jeg husker at vi i gjengen satt og så alternative programmer på MTV, og hvis du var skikkelig heldig så kom videoen med Sonic Youth og da måtte du følge nøye med og pugge teksten og alt.

Et spesielt barndomsminne du kan trekke frem?

– Da jeg var liten sang jeg inn i håndtaket på et hoppetau og lot som det var en mikrofon. Så tjente jeg mine første penger. Rett før seksårsdagen tok pappa meg med til Øyvind Johansens musikkforretning i Namsos. Der kjøpte jeg en rød mikrofon. Jeg husker det så godt. Noen nabogutter syntes også den var veldig spennende. De greide å demontere den på seksårsbursdagen.

De egner seg neppe for framsnakk.

Så hvem vil du framsnakke?

– NTNU Jazz Ensemble. De er helt fantastiske, alle har et veldig sterkt uttrykk og er uerstattelige. Jeg er så heldig at jeg kan ha dem med på kveldens konsert!